Carlotta stod over kjøkkenbenken. En tåre rant ned kinnet hennes. Hun løftet en kniv uredd noen centimeter over bordet og dyttet den ned, hardt og brutalt, slik at hvitløksaften sprutet til alle kanter. På en måte var det skuffende at ingenting skjedde.

Det var en onsdag morgen, og sollyset skapte striper gjennom gardinene. Carlotta stod og så på dem, rørte ved varmen deres og smilte til seg selv. Smilte helt til hun hørte Marinas sko slå hardt mot marmorgulvet. I en brå hast drepte hun stripene og gjorde frokosten klar. ”God morgen, Madame” sa hun og neiet da skikkelsen steg inn i rommet. Hun prøvde febrilsk å stå stille, men dirringen av perlene på den kritthvite kjolen avslørte følelsene. Marina var som vanlig kledd i en elegant burgunderrød og grønn kjole og et korsett, som var snørt opp skremmende stramt. Hun stirret intenst på den yndige Carlotta før hun gled over gulvet mot henne, og plasserte et kyss på det venstre kinnet hennes. ”Hva har jeg sagt?” hvisket hun, ”kall meg Marina”. Carlotta nikket og kvelte et lite ynk.

Så fulgte hun Marinas press mot ryggen dit det førte henne, denne gangen mot spisesalen. Rommet var stort og kalt. Det representerte eieren godt, syntes Carlotta. I midten av det avlange rommet stod et avlangt bord av en ensom sort. Alt var så mørkt at Carlotta slet med å vite hvor hun var, men dette var tydeligvis ikke noe problem for Marina. Hun ble ledet bort til enden av bordet og der satte hun seg adlydende ned.

”Hva har du laget i dag, darling?” Stemmen til Marina skar gjennom rommet. Den hese, overdådige stemmen. ”Toast” svarte hun svakt og kastet et trist blikk ned på maten. Hun eide ikke appetitt. Grevinnen humret litt fra den andre siden var bordet og sa ”vel, du har mye å lære..”

Carlotta stirret melankolsk på seg selv i det store, viktorianske speilet over peisen. På de blonde lokkene, rødmalte leppene og de blå øynene, og tenkte tilbake på den tiden da hun var fri. Da var hun var ikke kledd opp slik, som en dukke. Hun hadde en familie, en ordentlig fremtid. Hun hadde det godt.

Hun ble vekket ut av drømmene av den store bestefarsklokken, som lød gjennom huset hvert kvarter. Tolv slag slo denne gangen gjennom huset som kirkeklokker. Hun savnet kirken… Da hun møtte Marina for første gang sa hun at hun aldri skulle høre kirkeklokkene igjen. Som hun angret på det…

”Hva er det som bekymrer deg?” spurte Marina uskyldig. Sympatien hennes oset falskhet. Akkurat som gispet som fulgte. ”Å beklager” fortsatte hun. ”Det er så fryktelig sent.” Et lurt smil skimtes i ansiktet hennes. Gjenskinnet fra stearinlysene traff henne under ansiktet og fikk henne til å se enda mer uhyggelig ut. Hun reiste seg sakte, dubbet servietten mot munnvikene og gikk selvsikkert over gulvet. Så snek hun seg bak stolen til Carlotta. Hun grøsset da Marina plasserte en kald hånd på hver skulder. ”Bli med meg, darling. Jeg skal hjelpe deg å slappe av.” Hun strøk hånden sin lett nedover halsen hennes. ”Det er sent og vakre jenter som deg bør ikke være alene i lyset.”

Natten lå som et slør over Opheliahagen. Carlotta satt som en statue under måneskinnet, like blek som kjolen hennes. Alle minnene om livet fløy gjennom henne til hun ble svimmel.

Hun husket Marina. Hvordan hun steg ut av mørket som en eventyrskapning. Den mest elegante hun kunne forestille seg, med sort, bølgete hår og intense, grønne øyne som skjøt inn i henne, blendet henne.

Den kvelden hadde vært som alle andre. Hun skulle bare finne katten ”og gå rett inn igjen” som faren hadde sagt. Hun fant aldri katten. I stedet ble hun funnet, og lokket inn i mørket. ”God kveld” hadde skapningen sagt, og neiet slik at den voldsomme kjolen la seg som et teppe og forsvant i den regnvåte bakken.

Det var uvirkelig å tenke på der hun satt alene i hagen. Normalt ville hun vært redd i en sånn situasjon, men i det øyeblikket hun så Marina glemte hun alt rundt seg. All kjærligheten hun var fylt av ble transformert til dyrisk lidenskap.

Carlotta våknet på ny ut av drømmene av tolv klokkeslag. Hun hadde nok duppet av, tenkte hun, ettersom tiden hadde flydd forbi henne. Blikket hennes festet seg på himmelen, og hvordan fullmånen okkuperte den som en seirende kriger. Carlotta følte seg annerledes. Hun kjente en slags styrke inni seg. Om det var månen eller ikke, visste hun ikke. Og så innså hun at for første gang så hun alt klart. Hun så insektene i gresset, skyggene fra hvert eneste gresstrå, detaljene i hver eneste skulptur som omringet henne, og ja, en fremtid.

Med ett reiste hun seg og hevet ryggen. Så spaserte hun mektig over trappetrinnene, opp mot herskapshuset på ny. Hun hadde aldri følt seg så trygg på seg selv som nå. Med heftige bevegelser slang hun den tunge døren opp og spankulerte over gulvet. Gjennom gangen, inn i spisesalen som var tydelig som aldri før, forbi det lange bordet som hun så mange ganger hadde følt seg ensom ved, og inn på kjøkkenet der hun fant det første og det beste drapsvåpenet. Valget falt på en vakker sølvkniv med dype, inngraverte mønstre og ordene ”til min elskede”. Mer perfekt kunne det ikke være, tenkte hun, mens hun løp opp nok ett sett med trapper og hun nærmet seg sovekammeret som Marina tidligere hadde introdusert som deres. Vinduene stod på gløtt slik at gardinene fløy i vinden som spøkelser. Hun ville dø en vakker død i hvert fall, tenkte Carlotta. Så hun fikk øye på den åpne kisten. Marina hadde stått opp. Når hun tenkte seg om på nytt var det dumt å tro at en jeger som Marina ikke ville vært tidlig ute på en så vakker kveld som denne. Bare hun ikke hadde dratt…

Carlotta grep tak i lakenet fra sengen sin og surret det rundt kniven, og fortsatte å romstere rundt i huset. Det var ved inngangen til stuen at hun hørte lydene fra den fresende peisen. Endelig. Forsiktig tittet hun inn og fikk øye på Marinas rygg bak sofaen. Det vakre, kullsvarte håret hang nedover ryggen. Carlotta nøt synet et lite øyeblikk før hun trådte sakte mot Marina. Hun var ikke sikker på om hun skulle si noe før hun hørte Marinas kall. ”Carlotta” lokket hun. ”Ja” svarte hun søtt. Hun visste ikke om hun orket å se Marina i øynene. Hun kjente godt effekten av Marinas magiske øyne. Med et blikk var hun hennes igjen. I stedet rullet hun ut kniven fra lakenstoffet og gled mot Marinas rygg. Marina rørte ikke på seg. Hun bare satt der, stille som graven, og Carlotta kjente en dyp skyldfølelse. Hun måtte ta et valg. Et sekund passerte og ett til, men Marina reagerte ikke.

Tschiiip!

Carlotta tok valget og stod med konsekvensene. Blodet rant, og hun så Marinas kropp falle om. Med en brak traff hun gulvet og lå der livløs. Sekundene føltes evige for Carlotta. Det var en sensasjon som strømmet gjennom henne. Frihet! Marina var død. Hun ville aldri se henne igjen. Hun kunne forlate dette stedet. Hun kunne drepe.

Med den nye maktfølelsen gikk hun for å samle eiendelene sine. Hun løp fra rom til rom for å gripe tak i det hun kunne finne av verdisaker. Men da hun nådde sovekammeret fikk hun øye på noe; vinduet var lukket. Hun så seg rundt. Ingen tegn til liv. Marina måtte ha lukket det en gang før drapet. Ingen kunne overleve en kniv til hjertet. Ikke en gang en hjerteløs vampyr. Med den betryggende tanken fortsatte hun med sitt. Hun valgte ut kjoler fra det endeløse utvalget som Marina hadde etterlatt seg. Hun sukket ved tanken av den tidligere elskerinnens smak, før hun valgte ut den vakreste kjolen av dem alle; en svart ballkjole med blonder på ermene, og innsnøring bak. Hun stod der og admirerte dens eleganse. Dette var en kjole for feiring av frihet. En perfekt begynnelsen for den nye Carlotta. Den mektige Carlotta.

”Du lærer stadig mer”. Hun kjente den stemmen altfor godt. Marina. Carlotta snudde seg brått. Og der stod hun. Den makabre skikkelsen i blod og med det samme lure smilet om munnen. ”Jeg drepte deg” utbrøt hun. ”Uhu” sa hun og ristet på hodet. Hun stod ved siden av Carlottas paralyserte kropp før Carlotta visste ord av det, og så henne rett inn i øynene. Hun fortsatte å smile, og strøk trøstende i Carlottas blonde hår. ”Jeg sa jeg ikke ville la deg være alene i lyset.” Carlotta stirret forvirret tilbake. Hun bladde gjennom tankene, ”hva??”. Marina sukket og kysset henne på kinnet som hun alltid gjorde når Carlotta ikke gjorde noe riktig. Grevinnen omfanget henne med en uvanlig styrke og ledet henne bort til sengen der hun pekte på speilet som hang over den, slik at de stod rett foran det. Carlotta så opp og et hyl fulgte. Speilet var tomt.