Det er tidlig tirsdag morgen og jeg ligger i sengen min og venter på at mamma skal komme å vekke meg. Jeg vil ikke på skolen i dag, det vil jeg aldri. Jeg liker meg ikke på skolen, jeg føler meg bare ikke velkommen der, og sånn har det alltid vært. Men i dag så må jeg på skolen, for i dag er helsesøster der, og jeg trenger virkelig å prate med henne nå. Så jeg setter på meg den svarte bukse-tightsen min og en hvit litt lang genser med stor hals før jeg går ned på badet og gjør meg klar til å gå på skolen. Tar på meg litt sminke for at øynene mine ikke skal se så triste ut, men egentlig så er det ikke noe vits i det. Mine tårer kommer til å ødelegge det uansett.

Ute er det kaldt, og jeg fryser, men det gjør ikke noen ting. For da forbrenner jeg bare flere kalorier. Jeg kommer inn på skolebussen og ser at alle stirrer intenst stygt på meg, og tankene mine går rett over til hvor feit og stygg jeg er. Jeg føler meg sulten fordi jeg ikke har spist frokost, men jeg kan ikke spise. Da legger jeg på meg. Første time går veldig sakte, og i første friminutt gikk jeg bort til helsesøster sitt kontor og banket på døren, men da var hun ikke der. Jeg ble så lei meg så jeg satt å gråt hele timen. Læreren min spurte om jeg ville snakke med henne, men jeg vil ikke. Hun vet ikke hvorfor jeg er så lei meg, hun vet ikke hvordan jeg har det.

Jeg føler meg så alene. Er ikke lenger venner med de to som jeg var mest sammen med etter alt det de har sakt og anklaget meg for. Og venninnen min er syk, det har hun vært lenge nå. Da timen er over blir jeg bare liggende med hodet over pulten og fortsatt gråte. Tenkte jeg skulle gå å se om helsesøster var på kontoret sitt nå, men jeg gråt så fælt så jeg klarte ikke å stå oppreist, jeg gråt så jeg ristet, og ikke ville jeg at andre skulle se ansiktet mitt som var helt druknet i tårer og fullt av maskara overalt. Etter litt så reiste jeg meg opp og gikk mot vasken for å tørke vekk all maskaraen som hadde rent utover, også tok jeg motet til meg og gikk til helsesøster. Denne gangen var hun der heldigvis, men hun snakket med noen så hun ba meg komme tilbake om en halv time, da jeg kom tilbake, så hadde hun glemt at det var en annen som hadde time da, så jeg måtte komme tilbake om tre kvarter. Men da jeg endelig fikk snakke med henne så var det godt. Veldig godt.

Jeg orker mer, jeg vil bli pen og tynn. Vil ikke lenger være stygg og tykk. Vil ikke lenger finne på undskyldninger for slippe å spise. Nå jeg spiser jeg bare middag ved 15.00-tiden og ikke noe mer. Altså så spiser jeg veldig lite, med det er dette som må til for å bli tynn.  Alt jeg vil er å bli tynn og pen, og jeg vil at mennesker rundt meg skal legge merke til meg, og ikke bare behandle meg som om jeg var usynlig. For det er akkuratt det er jeg for de fleste på skolen. USYNLIG.