Gråtoner fylte himmelen og luften var kjølig. Regnet silte ned, stille og traff fjeset hennes. Stillheten var mystisk. Hun følte at noen så på henne. Sekken hennes var fylt med uthulede vedkubber som skjulte månedens utgave av folkeviljen. Hun så på klokken og konstaterte at den nå var fire om morgenen og solen hadde begynt å komme opp. Hun måtte komme seg vekk før det ble dagslys.Nederst i skjemaet

Øst, vest, nord eller sør, det hadde ikke noen betydning hvilken retning hun så, det var umulig å se gjennom tåken. Hun visste at dette ikke var en plass hun skulle være.

I det hun skulle til å legge fra seg aller siste utgave, bråstoppet hun. Var det fotspor hun hørte? Hun kunne skimte en skikkelse igjennom tåken, omtrent 20 meter vekk, men hun så ikke hva det var. Kunne det være et menneske? Hun gikk sakte bakover i snøen vekk fra skyggen. Portforbudet førte til dødsdommer, men nå som det var tåke var det lett å liste seg vekk. Hun snudde seg brått og spurtet mot huset sitt som lå lengre ned i veien. Skuddene fyrte etter henne og skrittene hennes falt tungt mot snøen. Tyskeren ropte høylytt, men hun kunne se huset hennes nå. Da hun endelig kom frem og låste døren, sank hun til gulvet. Hun pustet tungt ut, småløp til vinduet og gned vottene sine mot ruten. Bare et stykke unna hadde fire tyskere samlet seg og den ene pekte mot huset. ’’de hørte meg’’, hvisket hun til seg selv. De gikk fort og målrettet mot huset og hun innså at de hadde sett hvor hun gjemte seg. Hun slapp sekken ned på gulvet, løp bort til kottet og låste døren.