Jeg går som vanlig alene hjemover. Fortaua er fulle av grus etter vinteren. Grusen er samlet i små hauger, selv der er det ikke noen som er alene. Prøver og sammenligne oss mennesker med grushaugene som ligger bortover fortauet. De bitte små steinene ligger alle i hauger, ingen alene. Mennesker hører til i en gjeng, et miljø, en forening, en klubb, en familie o.s.v.

Alle hører til en plass. Utenom en liten stein, den ligger helt alene, skjermet fra de andre.

Jeg føler meg like utenfor alle plasser. Ikke engang i min egen familie føler jeg at jeg hører til. Kanskje fordi de ikke er min virkelige familie. Kanskje det var i min virkelige familie det var meningen at jeg skulle høre til. Men de er døde.

Akkurat som med steinen, ingen vil ta den til seg, ligger alene, helt forlatt. Mens de andre prøver så godt de kan å overdøve lyden om hjelp.

Til tider føler jeg at alt roper og skriker til meg, at jeg skal komme meg vekk, at jeg ikke hører til der.

Jeg leter og leter, tror jeg ikke gjør annet, men det er ikke noen plass til meg. Har prøvd ting som å røyke bare for å høre til en plass, men det var visst ikke meningen det heller. Havnet på sykehuset p.g.a. pusteproblemer som kom av røykinga. Trodde jeg hadde funnet min plass, men neida. Kanskje verden hadde glemt for to sekunder at det var meningen at jeg ikke skulle høre til en plass.

De kan ikke si at jeg ikke prøver å tilpasse meg, for jeg gjør ikke annet. Det er det livet mitt dreier seg om for øyeblikket, passe inn, være en av de andre.

Alle har kanskje den følelsen en gang i blant, men finner alltid en plass de kan passe inn. Virker ikke som det er bruk for meg, at jeg er til overs og de vet ikke hva de kan bruke meg til. Som en bagasje, ligger alene og forlatt igjen på rullebandet. Rundt og rundt. Og ingen bryr seg om den som ligger igjen og reiser dit de hører til. Ingen bryr seg.

Jeg er visst ikke som alle andre.