Halsen min snører seg sammen, den blir helt tett av en slimete masse, jeg får ikke ut ett ord. Og der kommer hun, den fineste damen jeg har sett i hele mitt liv - selv i mine drømmer har jeg ikke turt å tenke på å få se ei så vidunderlig kvinne, forhåpentligvis tør jeg å snakke med henne. Hun er en gave fra himmelen, en engel, levende kunst. Selv ikke Michelangelo hadde klart å lage noe så perfekt. Flotte linjer fra topp til tå, den levende ideal-kvinnen.

Hennes silkemyke og lette hår vaier i vinden nå som hun trer inn døren til baren.

Hun spaserer sakte bortover og ser rundt seg som om hun eier dette stedet, et åpent og granskende blikk. Hun kommer mot meg og setter seg på barstolen ved siden av meg. Å, nå ser jeg hvem det er, det er ei dame fra samme college som meg. Hun var kun flink på skolen den gangen, utseendet hennes var helt uutholdelig, men nå, jøss, hun har blomstret, hun er utrolig!

Jeg derimot, som var skolens Don Juan, er nå en lubben, utrent mann midt i 30-årene. Jeg har en jobb som gartner og tjener lite i forhold til mange, men jeg klager ikke, for jeg liker det jeg driver på med, det gir meg en utrolig livsglede.

Halsen min begynner å løse seg opp og jeg lurer på om jeg skal tørre å snakke med henne. Hun har nettopp bestilt seg en drink, og nå bretter de fyldige leppene hennes seg rundt glasset. Hun tar seg god tid, og smiler pent mens hun setter ned glasset.

Det er så mange år siden college nå, men jeg kan huske det som om det var i går, og når jeg tenker tilbake, ser jeg hvor mye som har forandret seg. Jeg levde som kongen på haugen og gjorde det jeg ville, jeg var svært synlig og fremtredende så hun husker meg nok sikkert. I de gamle studenttidene var himmelen alltid blå, og solen stod og smilte til oss hver morgen. Ingen hadde bekymringer for regninger, huset, jobben, kona og barna. Vi slapp unna slikt på den tiden, men nå har vi alt - regningene er vanskelige å betale, huset trenger nytt tak og det er pokker meg på tide med ei kone. Alle disse tingene henger seg fast i hjernen din og suger ut den livskravten man har til overs etter en dag på jobben - livet er blitt mer komplisert.

Alle de gode gamle college-vennene mine er gift og det går bare lengre og lengre mellom hver gang vi møtes. Unnskyldningene er at de må jobbe, passe barna og vaske huset. Det å gå på byen og ta en øl er nå helt utelukket, det har vi ikke gjort på mange år. Det er trist, for vi pleide å ha det så fint ute på byen, men nå har de familievenner og jobbkollegaer som de heller går ut med, og da er det ikke tid til den gamle gjengen.

Jeg er blitt vant til å være alene, det er fint det, men i lengden har det begynt å bli litt ensomt. Likevel, jeg har fått mye tid til å tenke over livet og filosofere.

Jeg tror faktisk at alt for mange i dagens samfunn er alt for lite alene og ikke tar livet nok med ro.

Alene er jeg i hvertfall ikke nå, for på stolen ved siden av meg sitter hun fortsatt. Hun sitter stille og ser ut i luften og puster lett, hun er helt alene. Jeg vurderer å snakke med henne. Jeg tror jeg bare må kaste meg ut i det, utseendet mitt kan ikke være så viktig. Jeg trår til og sier, ”Hei!”

Det blir en uendelig stillhet, selv om det kanskje bare er noen sekunder føles det uendelig lenge, før hun plutselig snur seg mot meg, hun ser på meg med de strålende øynene sine. Hun smiler pent og sier, ” Lenge siden sist, hvordan har du det?” De uskyldige øynene hennes, som nå ikke er så uskyldige ser forbløffet på magen min. Et stort sinne og hat går igjennom kroppen min, men jeg holder det inne, og svarer, ”Jeg har hatt det bedre, men livet er ikke verst. Hvordan går det med deg?” Hun løfter blikket fra pondusen min og responderer på spørsmålet; ”Jeg har jobbet som dommer ved den internasjonale domstolen i Haag, men nå har jeg vendt nesen hjem, det ble for slitsomt.”

Vi snakker og snakker sammen, og etter et par timer er det blitt ganske mørkt ute. Hun er ei forbløffende kvinne som virkelig klarer å få en mann til å like henne.

”Jeg tar regningen,” sier jeg. Hun svarer, ”Takk. Kan jeg bli med deg hjem i kveld?” Dette er min lykkedag, hvem skulle tro at ei så fantastisk kvinne ville spørre meg om noe sånt. Jeg svarer, ”Ja gjerne, jeg bor ikke langt unna så vi kan gå.”

Jeg betaler regningen, som til min forundring er veldig stor. Hun har drukket svært mye alkohol. Jeg hadde ikke lagt merke til det for jeg hadde vært i drømmeland og enset ikke slike små bagateller. Men jeg betaler bartenderen.

Jeg går bort til henne og vi går ut døra og forlater baren. Ute er det kaldt, men helt stjerneklart. Vi ser opp på himmelen og jeg prøver så godt jeg kan å forklare henne hvor Karlsvogna er. Hun forstår, og vi setter oss ned på en benk. Den kalde lufta gjør at hun fryser. Jeg gir henne jakken min, som en ekte gentleman. Hun spør, ”Kan vi dra hjem til deg nå?” Og jeg svarer, ”Klart vi kan, det er jo ganske kaldt.”

Ved trappen stopper hun og gir meg et kyss. Kysset er ikke som mange andre kyss, helt tomt og uten følelser, nei dette er et ekte kyss som går rett inn i hjertet og varmer meg. Vi går inn døra til huset mitt og opp de 88 trappetrinnene. Det er en heller liten leilighet, men jeg liker den, den er veldig koselig. Det jeg kanskje er mest stolt av er utsikten, for jeg bor i 5.etasje og kan se alt.

Vi går inn i leiligheten min og jeg skrur på lyset. Så plutselig, helt uforberedt tar hun opp en pistol og sikter på meg.

Da jeg gikk på college hadde jeg mobbet og ertet henne. Jeg hadde til og med rundjult henne et par ganger. For meg var det bare moro, men jeg hadde ikke tenkt på hvoran offeret i saken hadde hatt det.

Nå står hun foran meg med en pistol. Hun begynner å snakke; ”Har du noen gang opplevd å bli mobbet, plaget og banket slik at du bare har lyst til å dø, og grunnen til det er at du er stygg? Slik var college for meg, et stort mareritt hver dag på skolen, et sant helvete. Og sinnet har ikke kommet ut av meg. Jeg sliter nå med angstanfall og psykiske problemer. Bare på grunn av det du og vennene dine gjorde mot meg på college. Det er vanskelig for meg å gå på butikken midt på dagen alene, for jeg tror at det er noen som følger etter meg og skal skade meg. Jeg orker ikke livet mer med deg i tankene. Og det som nå kanskje er litt ironisk er at nå er du den stygge, og du skal få oppleve noe ekkelt, mens jeg nå er pen og har muligheten til å bestemme din skjebne. Endelig har denne dagen kommet, jeg har drømt om dette utallige ganger og nå er det virkelighet.”

Så smyger fingeren hennes seg mot avtrekkeren.

Hun må være gal, alt hun har sagt er sikkert løgn. Det er helt forferdelig at jeg har ødelagt så mye for henne bare fordi hun var uheldig med utseendet sitt.

Så banker det på døren. Hun lar meg åpne, og der står politiet. Hun fryser til, før hun brått springer ut mot verandaen min. Hun stiller seg på gelenderet klar til å hoppe. En mann med dress kommer bort til henne og begynner å snakke. Samtalen varer lenge og det er lett å se at det er mange følelser inne i bildet. Men etter praten ser det ut til at hun fatter mot. Hun hopper ned fra gelenderet og lander trygt på verandaen. Hun må gå med politiet, og mannen med dress kommer bort til meg og sier, ”Du hadde flaks nå som kom unna uten å bli skadet. Hun er en gal kvinne som vanligvis er på mentalsjukehus for noe som skjedde i hennes ungdom og har forfulgt henne siden. Men idag klarte hun desverre å bryte seg ut. Vi beklager sterkt det som har skjedd, det vil aldri skje igjen. Hun er veldig spesiell. På sjukehuset bruker hun nesten hele dagen foran speilet for å se fin ut, hun gjør nesten ikke noe annet. Merkverdig at noen kan være så opphengt i utseendet sitt, ikke sant….?”