Jeg gikk gjennom skolegården, alle så på meg. Hva var det de så på? Skoene mine, klærne mine? Var jeg så stygg at alle måtte se? Jeg visste jeg ikke kom til å bli frk. Norge eller ballets dronning noen gang, men jeg viste ikke at jeg var så stygg at ingen trengte vise noe respekt for meg.

Endelig ringte det inn. Jeg passet på å være først i klasserommet så ingen kunne mobbe meg på gangen når læreren ikke så det. Første time var matte. Det var egentlig ganske gøy å addere og multiplisere men jeg kunne aldri svare i timene for da ble jeg kalt geek eller nerd. Denne matte timen hadde vi regneark. Det var ganske gøy, men timen gikk så altfor fort. Det ringte snart ut å jeg måtte ut i skole gården igjen å høre hvor stygg, teit, barnslig o.s.v. jeg var. Jeg viste ikke hvor mye lenger jeg klarte dette.

Dagen forsatte med norsk, samfunn, naturfag og musikk. Timer jeg slapp å bli mobbet. Heldigvis var det fredag i dag og jeg hadde en hel helg uten mobbing foran meg. Mamma hadde lovet meg nye klær og en tur til frisøren. Jeg kunne ikke vente. Kanskje de på skolen kom til å akseptere og respektere meg nå når jeg kom til å bli som dem. Da det ringte ut sprang jeg hjem så ingen rakk å si noe til meg på veien.

Jeg sakket ned når jeg nærmet meg huset vårt. Det var et ganske fint hus. Stort og rødt med hvitt stakittgjerde. Ganske koselig. Jeg fant fram nøkkelen og låste opp. Det var så stille i huset. Mye roligere enn før når pappa bodde her. Han og manna hadde kranglet hele tiden. Nå var de skilt. Pappa bodde i Oslo og vi Kongsvinger. Det var vi som flytta. Mamma mente at vi måtte begynne helt på nytt. Mamma skiftet jobb og jeg skole. Det gikk greit i begynnelsen og de fleste var greie med meg. Men en dag var en gutt i klassen som het Henrik ekstra snill med meg og spurte om jeg ville være med ham på kino. Jeg takket ja og gledet meg veldig. Det viste seg at den mest populære jenta i klassen også likte han og tålte ikke at han hadde vist meg mer oppmerksomhet enn til henne.

Hun begynte å spre usanne rykter om meg og prøvde alt hun kunne å holde meg utenfor. Jeg trodde bare at hun kom til å være sur på meg en uke eller noe og så bli venner med meg igjen. Men nei dette skulle vare lenger. Henrik trakk tilbake tilbudet om kino når han hørte noen av ryktene som var fortalt om meg. Jeg prøvde å ikke bry meg i begynnelsen men det ble bare verre og verre. Det virket som alle gikk mot meg. Ingen ville vær med meg, ingen snakte til meg. Jeg var helt alene.

Jeg gikk inn på rommet mitt og skrudde på destiny’s child cd-en. Sangen handlet om ei jente som rømmer hjemmefra. Kanskje det var det jeg måtte gjøre, rømme. Tankene mine ble avbrutt av at døra slo igjen. Jeg ropte ”hallo”. Det var mamma.

”Er du klar til å gå, vennen? ” ropte hun tilbake.

”Gi meg fem minutter”.

Vi satte oss i bilen og kjørte inn mot sentrum. Vi skulle gå på alle de kule butikkene og finne klær. Etterpå skulle vi på ”moderen design” så jeg kunne få klipt meg. Hvis vi fikk tid skulle vi og på body shop og få råd om sminking og kjøpe sminke til meg.

Vi gikk i mange butikker og fikk råd av ekspeditrisene om hva som var inn og hva som de fleste gikk med i min alder. Jeg fikk masse klær og Nike sko. Den nye modellen. De klipte håret mitt i en kjempestilig frisyre. Kortere, litt opp og skrått foran.

Jeg ble kjempefornøyd. Jeg så faktisk ganske bra ut. Jeg hadde fått sminkeveiledning og viste hvor mye jeg skulle ta på sånn at det ikke ble for mye. Jeg og mamma hadde hatt en kjempefin dag, og vi var begge veldig slitne når vi kom hjem. Jeg kunne nesten ikke vente til mandag så jeg kunne vise meg frem.

Endelig kom mandagen. Jeg tok på meg de stiligste klærne og la på sminken. Jeg ble veldig fornøyd med det. Jeg syklet mot skolen med sommerfugler i magen. Lurer på hva Henrik synes. Kanskje han ber meg med på kino eller noe igjen. Jeg var litt sein. Det hadde tatt lengre tid med sminken enn jeg trodde.

Jeg banket forsiktig på døra og hørte læreren vår rope ”kom inn”.

Jeg åpnet døra og gikk inn. Stolt med et smil om munnen. Jeg hørte noen gispe og hviske. Jeg var kry. De syntes sikkert at jeg var blitt kjempefin. Jeg torde til og med å svare på noen av spørsmålene læreren stilte uten å være redd for å bli mobbet. Det var en herlig følelse å endelig føle seg fri.

Det ringte ut og denne gangen var jeg ikke redd for å gå ut. Jeg gikk stolt ut i skolegården, og for første gang på lenge følte jeg meg glad. Line, den mest populære jenta i klassen, gikk mot meg. Jeg tenkte hun ville si unnskyld for at hun hadde lagt de siste syv månedene til et helvete for meg. Hun kom helt bort og jeg stod bare og smilte. Men hun kom ikke med den kommentaren jeg hadde ventet.

”Hva faen er du tror du er? Kommer her og tror du er den deiligste jenta i verden bare for at Henrik skal like deg. Hvis du tror han liker deg kan du bare drømme videre for det er nemlig meg han liker. Det var meg han kysset på lørdag og ikke deg så bare ikke kom her å tro du er noe. Gå og heng deg din jævla dust. Og hvis du tror jeg har lagt et helvete for deg de siste månedene så bare vent hvis du forsetter med denne nye stilen.” Sa hun med en stemme som var iskald.

Jeg strevde med å holde tårene inne. Jeg hadde trodd hun skulle like meg nå. Hvorfor gjord hun ikke det? Etter hvert som jeg tenkte over hva hun sa ble jeg sintere og sintere. Da jeg lå i senga den kvelden og klokka begynte å nærme seg elleve orket jeg ikke mer. Jeg tok på meg klær og syklet mot huset til Line. Hun skulle få igjen.

Det hadde regnet i dag og nå var det minusgrader så veiene var veldig glatte. Jeg strevde med å holde meg på veien uten å dette. Plutselig hørte jeg bare et dunk og kjente en forferdelig smerte i beina og magen. Alt ble helt hvitt og jeg klarte ikke tenke. Jeg hørte så vidt en sirene og noen som skrek rundt men jeg orket ikke åpne øynene å se hva det var.

Jeg våknet så vidt mye senere. Det var masse mennesker rundt meg i hvite klær som snakket om at de måtte holde en eller annen i live. Jeg forstod etter en stund at de snakket om meg da jeg hørte mammaen min sitte og gråte i en stol ikke langt ifra. Holdt jeg på å dø? Kanskje var det like greit siden ingen likte meg uansett.

Men jeg døde ikke. To dager senere kom legen inn til meg. –jeg hadde nettopp våknet opp fra to døgns søvn. Legen sa at jeg ikke kom til å dø men jeg var ikke frisk.

Jeg var lam, i begge beina og hadde brukket flere ribbein. Jeg fikk sjokk og trodde det ikke. Jeg prøvde å reise meg opp å gå men klarte det naturligvis ikke. Jeg knakk sammen å lå bare å gråt på sykehus gulvet i mange timer.

Alt dette var Line sin feil. Jeg kom aldri til å tilgi henne for dette. Aldri!