«Merkelig tilfelle»... Hans, forsker ved Dano Institutt for genforskning, bøyde seg nok en gang over reagensglasset han hadde foran seg. Han kunne tydelig se hvordan den grønn-brune, relativt klare væsken, praktisk talt fortærte flesket han hadde lagt oppi den. SHHHH, det steg en lett røykstrime opp fra reagensglasset, det var det eneste som var igjen...
Hans tok kniven som lå ved siden av ham på bordet og skrapte en knivsodd flesk fra kyllingvingen han hadde fått servert til middag, og som fortsatt lå ufortært på tallerkenen den var blitt servert på, og lot flesket gli ned i væsken. SHHHHH, borte...

Hans kunne ikke dy seg, han helte halvparten av væsken opp i et større fat, hakket kyllingvingen opp i biter og puttet den oppi fatet sammen med væsken.

Væsken boblet og kyllinglåret forsvant. Det kom store røykskyer opp fra fatet, og Hans begynte å bli svimmel. Instinktivt grep han etter vannglasset han alltid hadde med, og helte vannet oppi fatet. Det kom en buldrende lyd og hele rommet ble fylt med kokende het vanndamp. Hans gispet, og trakk seg et par skritt unna, men få sekunder senere la dampen seg. Hans våget seg nærmere. Væsken hadde koagulert, blitt sort og lavaaktig. Hans så seg rundt etter noe han kunne putte oppå massen for å se om den fortsatt hadde den samme effekten, fant bare et bare et bilde av sønnen, og la det oppå... ingen ting skjedde...

I det samme åpnet døren seg og Hans kollega Tor kom inn. Hans likte ikke Tor, han visste ikke helt hvor han hadde ham, og om han var til å stole på...

«Hei Hans, jeg har en beskjed: rørleggeren har kommet, og kommer til å koble ut vannet en stund fremover så han får fikset lekkasjen i første etasje!». Hans nikket sløvt uten å se på Tor, men snudde seg i stedet mot reagensglasset hvor den resterende væsken befant seg. «Hva er det du driver på med?» spurte Tor nysgjerrig og tok ett skritt nærmere, «hva er i det reagensglasset?». Hans som begynte å være uråd, svarte unnvikende, «å, det er bare noe jeg sysler med for sønnen min... Han ville gjerne ha noe nytt han kunne smøre skoene sine med...». Han merket selv i samme øyeblikk hvor tåpelig det hørtes ut, og skjønte at Tor ikke trodde ham et sekund. «Jeg synes min santen det lukter brent her» bemerket Tor og gikk mot reagensglasset. Hans stilte seg i veien, men Tor bare skjøv ham unna, rev av et stykke av bildet av sønnen til Hans og puttet det oppi reagensglasset.
SHHHHH sa det, og på mindre enn et sekund var papirbiten borte. «Å jøsses» sa Tor, og sakte men sikkert kom det et sleipt flir om munnen hans... «mon tro om man ikke kan bruke dette middelet til noe pengeinnbringende?!». Tor trakk frem mobiltelefonen sin fra brystlommen og slo et nummer.

Hans sto helt fortumlet og viste ikke hva han skulle ta seg til, inntil Tor med et påtatt vennlig smil kom bort til ham og spurte: «Ja, Hans, hva skal du ha for dette relativt ubrukelige middelet?». «Nei, nei» svarte Hans, «denne farlige væsken er absolutt ikke til slags!». Tors påtatte smil ble biskt, og han trakk frem en kortløpet grå pistol av den hvite forskerdrakten sin. «Jaså, så du vil ikke gi meg oppskriften?» knurret Tor, «kanskje jeg blir nødt til å bruke ett annet virkemiddel..?». Han grep om bildet av Hans sønn, og krøllet det sakte sammen og kastet den i et hjørne mens han sa: «Hva om du kunne kjøpe din families liv med den?».

Svetteperler brøt frem på pannen til Hans, han nikket og sa med ru stemme: «Greit, ta væsken, du». Tor smilte overbærende et kort sekund og sa: «Godt, og ingen ord om denne affæren til noen, da forsvinner både du og familien din... og nå, ut!».

Hans trådte ut av rommet som i ørske. Han skjønte at Tor ikke hadde noen gode hensikter med middelet hans, og da han snudde seg så han gjennom ruten i døren at Tor sto og snakket i telefonen sin igjen. Hans snek seg bort til døren, og la hodet inntil døren og lyttet. Han oppfattet bare bruddstykker av det som ble sagt, men hørte nok til å forstå at væsken skulle selges til en terrorgruppe som ikke ville verden vel.

I og med at det var Hans som hadde laget væsken, følte han det som sin plikt å også befri verden for den, og den eneste måten å nøytralisere væsken på var å tilsette vann. Hans stormet mot bøttekottet, fant en bøtte, satte den under kranen og skrudde, men det skjedde ingen ting. Med ett husket Hans at Tor hadde fortalt at rørleggeren hadde koblet ut vannet. Hans tenkte seg ikke om i mer en to sekunder før han skjønte at han måtte over gaten til Torvalds Kopi og Print, det var det eneste stedet hvor det var folk. De andre bygningene i nærheten var nemlig bare lagerbygninger.

Kjente Hans Tor og foretningsforbindelsene hans rett, hadde han ikke god tid på seg til å få gjennomført planen sin, sannsynligvis var personen som skulle hente væsken allerede underveis...

Hans stormet ut av bygningen, over gaten og inn på toalettet i bygningen ved siden av. Resepsjonsdamen stirret forundret etter ham, og skulle til å spørre hva det gjaldt, men før hun kom så langt hadde Hans allerede passert henne og var inne på toalettet. Et halvt minutt senere var han ute av døren igjen.
200 meter unna kom det en sølvgrå Mercedes susende. Bak sotete ruter satt en dresskledd mann. Han bøyde seg frem mot sjåføren og sa «sett opp farten, Tor liker ikke vente...», og sjåføren satte lydig opp farten ytterligere.

Bilen suste bortover gaten, Hans med vannbøtten suste ut i gaten. Bang. Hans falt. Bøtten datt i bakken, og vannet rant ned i et sluk ved fortauskanten. Hans lå død på bakken, veien var fri for Tor...