Plutselig dukker det opp et lite vindu nederst til høyre på skjermen. Hjertet mitt begynner å dundre like fort som leieboeren min hakkespetten pleier å hakke på treet utenfor soveromsvinduet mitt hver bidige morgen. Det er utrolig hvordan man kan få slike følelser for en man så vidt kjenner.

 

Jeg var på kino for å feire min venninnes bursdag. Jeg sto og passet på alle mine jenters tunge vesker som var søkklastet med de mest unødvendigste ting og tang man egentlig ikke trengte å ha med seg for å se en film på kino. Mens jentene hamstret godteri tittet jeg ”tilfeldig” bort på en gjeng gutter. Plutselig snudde den ene mørkhårede gutten seg. Jeg fikk med en gang ikke lenger kontroll på pusten og måtte hive meg etter den samtidig som jeg følte jeg ble kvalt. Det var som om hjertet mitt følte en sterk trang til å trenge seg opp gjennom halsen, røske med seg hjerteroten og overfalle gutten som jeg aldri før hadde sett. Han var enestående. Ikke var han lekker som ungkarene på TV eller flott som guttene Dorthe Skarpel intervjuer på programmet sitt God kveld Norge. Nei, det var noe helt annet, noe spesielt. Jeg kunne ikke la vær å se ham dypt inn i øynene. De var mørke, vakre og yndig. Aldri før hadde jeg sett øyne som det.  

 

Jeg hadde alltid ledd rått av platinablonde fjortisjenter som trodde på kjærlighet ved første blikk, men det angret jeg på nå. Nå var troen på kjærlighet ved første blikk helt omvendt, og jeg trodde på det mer enn noe annet nesten. Ikke visste jeg navnet hans, ikke visste jeg hvor han var fra og ikke visste jeg hvor gammel han var. Men likevel følte jeg den trangen til å bli kjent med han, klemme han og holde rundt han.

 

Jeg fører pilen bort mot det lille vinduet og trykker, deretter fyller det hele skjermen. Bildene våre dukker opp. Jeg hadde et bilde av en solbrun, glad meg fra i sommer, og han et bilde av en fotball. Like greit, han er ikke særlig fotogen at det gjør noe. Øynene mine er fengslet på nicket hans hvor navnet hans står skrevet. Han er utenlandsk, det er i hvert fall et utenlandsk navn. Jeg lurer på hvordan hans familie er, kanskje han ikke har familie, kanskje han er adoptert. Når jeg tenker meg om vet jeg egentlig svært lite om han.

 

Jeg var sikker på at det var skjebnen eller Guds vilje som gjorde at vi skulle se samme film den kvelden. Det var meningen at vi skulle sende lange blikk til hverandre under reklamen (som til vanlig pleier å være underholdende, men som i dag ikke betydde noe, og var ensformig i mine øyne). Det var meningen at begge skulle bruke litt ekstra lang tid på å ta på seg ytterjakken ved filmslutt, bare for å se på hverandre litt lenger. Det var meningen at begge ble igjen i gangen til kinoen for å late som om vi trodde det skulle slutte å regne en gang før vi MÅTTE hjem. Men var det meningen at vi skulle gå fra hverandre i regnet uten å vite noe som helst om hverandre? For det var det som skjedde.

 

Jeg bestemmer meg for å la være å si noe til ham denne gangen. Han må være lei av alt maset mitt om alt og ingenting.

 

Med en gang han var ute av syne, angret jeg. Jeg hadde møtt kjærligheten og bare gått! Var det mulig?Kunne nesten hvert skrevet om på førstesiden av dagbladet så sykt var det. Jeg hadde han ikke ute av tankene et eneste minutt og allerede samme dagen som jeg så han, begynte jeg å lete etter han på facebook. Men det var ikke lett, i og med at det er flere millioner medlemmer der og jeg ikke visste en dritt om drømmegutten. Alt jeg visste, var at han ene han var på kino med (som antakelig var en kompis) hadde gått på skole med en av mine venninner.

 

Jeg skulle ønske at av og til var alt kompisen hans sa til meg var sant. Han kommer med komplimenter og forteller hvor mye han liker meg og sånn. Selvfølgelig vet jeg at dette ikke er sant, eller at det i hvert fall ikke er gutten fra kinoen som forteller meg det men kompisen. Det er så typisk han å kødde med sånt.

 

Det var tørt på bakken, sola stod høyt på himmelen og skinte som en perfekt modnet appelsin fra Spania. Jeg gikk i byen på vei til kulturhuset hvor jeg tar sangtimer. Den samme gule bussen som jeg hadde sittet på for 2 minutter siden kjørte over overgangsfeltet jeg skulle til å gå over. Da den hadde kjørt forbi, småløp jeg over mot den frodige blomsterhagen. Jeg vurderte om jeg skulle sette meg ned på en benk i noen minutter og nyte utsikten av de utsprungene blomstene, jeg hadde fortsatt god tid før timen min begynte. Men jeg kom på helt andre tanker da jeg en mørk gutt kledd i svart WESC t-skjorte og med mørke, vakre og yndige øyne som kom i motsatt retning av meg.

 

Det var han! Jeg hadde nesten gitt opp håpet om at jeg skulle finne han eller se han igjen. Men det var han. Jeg så, at han så, at jeg kjente han igjen. Jeg så sikkert ut som om jeg hadde sett et lik uten hodet. Men han smilte.

 

Et vindu dukker opp og lyser oransje, noen sier noe, HAN sier noe.
Hva sier han? Jeg er spendt, det er alltid jeg som starter samtalene.

”Hei :)”

Jeg kjenner en skuffelse bres seg i kroppen men svarer.

”Drikker du?”
Hva? Hvorfor spør han om det? Tankene flyr rundt i hodet på meg og jeg aner ikke hva jeg skal svare i og met at jeg ikke drikker. Tester han meg ut? Er han så teit at han ikke kan ha dame som ikke drikker? Jeg svarer at jeg ikke drikker men bare smaker litt. Jeg føler meg litt dum her jeg sitter. Hvorfor sa jeg ikke bare at jeg ikke drikker?  Det er jo ”null stress”, er ikke det. Jeg er jo for liten og det burde være en selvfølge at jeg ikke drikker da. Jeg blir nysgjerrig og spør hvorfor han lurer. Jeg får fort svar tilbake hvor han sier ”Lurte på om du ville være med på fest i helgen”

 

Jeg har aldri hvert på fest før, i hvert fall ikke fyllefest. Mens de andre venninnene mine fester, så sitter jeg helst hjemme. Tankene flyr igjen rundt i hodet på meg. Hvorfor vil han ha med meg på fest? Bare for at vi kan ha det kjekt sammen? For å skjenke meg? Gurimalla, det er vel ikke det? Eller kanksje han er for sjenert til å ta kontakt hvis han ikke har fått i seg noe? Jeg har mest troen på det siste. Han er litt sjenert av seg. Uansett kan jeg ikke til helgen og svarer ”Oja. Jeg kan dessverre ikke i helgen jeg. Skal reise. Men kanskje en annen gang?” Jeg ble plutselig redd for at han skulle tro jeg ikke ville eller noe. For jeg fikk sykt lyst til tilbringe en kveld med han og hans kompiser, selv om de kanskje var dritafulle!

”Ja :)”

 

Dagen etter var jeg i byen igjen, denne gang med en venninne før trening. Siden vi likevel var der, bestemte jeg meg for å vise henne hvor jeg hadde sett drømmegutten. Vi kom bort til stedet hvor jeg hadde sett han. Jeg forklarte og styrte på selv om hun ikke så ut til å bry seg det spor. Da jeg var ferdig med å fortelle den lange historien som jeg gjorde så mye mer ut av en nødvendig snudde vi oss for å stikke innom noen butikker for å se om vi fikk brukt litt penger. Der sto han, en halv meter fra meg. Jeg greide ikke bevege på føttene, de var som støpt ned i asfalten. Munnen min bare måpte og øynene mine var klistret til ansiktet hans. Det føltes som om jeg sto der i flere sekunder før jeg greide å rikke på meg. At det var mulig, jeg trodde det ikke! Jeg snudde meg igjen for å være sikker på at det var han. Og det var det.

 

Han jeg ikke hadde sett på to måneder, så jeg plutselig to dager på rad. Og nå hadde jeg nettopp stått rett foran han og mest sannsynlig sett ut som en ku. Snakk om å gripe sjansen og prøve å se litt bra ut når man møter drømmegutten da. Jeg tok tak i armen til min venninne og ristet i den. Jeg hadde ikke blunket en eneste gang siden jeg fikk øye på han og folk som spaserte forbi trodde vel antageligvis at jeg hadde sittet oppe hele natta og sett på the simpson. Min venninne hadde visst merket at det var noe for før jeg rakk og si noe som helst spurte hun ”Hva var det for noe?” Jeg greide ikke annet enn å stamme ”D d d d det var HAN!”

 

Jeg la meg ned i sengen på rommet mitt som like godt kunne hvert en bademadrass i et basseng på Mallorca så varmt som det var her inne. Det er deilig å bare ligge i ro og tenke. Tanker flyr rundt i hodet. Alt fra tanker om at det ikke alltid er like lett å være en kristen når man lever i et samfunn som jeg lever i til alle vanskelige valg jeg må ta. Jeg tenker egentlig ofte på det. Valg som gjør livet mitt vanskelig og leve. Jeg har tatt et valg om å være kristen. Det syns jeg er et bra valg, det har hendt meg så utrolig mye bra i livet som ikke hadde skjedd om jeg ikke var det. Men under det valget jeg har tatt så er det så sykt mange andre valg. Vanskelige valg. Skal man drikke, skal man banne, skal man ha sex før ekteskapet osv. Egentlig skjønner jeg ikke vitsen med å drikke, røyke, pule og spy. Det blir liksom meningsløst for meg. Jeg bestemmer meg for å be litt.

 

”Kjære himmelske far!

Herre jeg ber deg gi meg styrke til å stå for de valgene jeg har tatt i livet. Far, jeg ber deg om å vise meg den rette vei jeg skal ta.

 

Herre hjelp meg og vise hvilken vei jeg skal ta når det gjelder gutten jeg liker men som ikke har tatt samme valg som meg når det gjelder avstand fra alkohol og sånn. Lær han deg og kjenne Gud!

 

Og så må du være med alle mine venner og elevkamerater, må du også føre de på riktig vei og hjelpe dem med deres vanskelige valg som gir vanskelighet i deres liv.

 

Amen!”