Sola skinte sterkt gjennom vinduet og traff meg rett i øynene. Jeg var egentlig ikke helt våken, men jeg strakte meg, og gikk ut på balkongen. Det var strålende stol, og gresset og trærne var grønne. Jeg kjente sola varme i nakken og en glede over at det endelig var vår. I dag skal jeg ut å bade, tenkte jeg, mens jeg gikk inn for å spise frokost og for å kle på meg.

 

Jeg ruslet sakte nedover grusveien med de brede gresslettene på hver side. Blomstene var sprunget ut, og på en pen måte lyste de opp alt gresset som vokste rundt dem. Jeg kjente et smil bre seg over munnen min da jeg så dem der nede. Kaja, Lise, Nana og Oda. De hadde lagt et stort pledd utover gresset, og nå lå de og solte seg og ventet på meg.

 

”Hei, Mia!”, ropte Nana og løp bortover mot meg. Det var min beste venninne, og jeg hadde kjent henne helt siden barnehagen. Vi gikk bort til pleddet og satte oss sammen med de andre.

 

Kaja hadde på seg noen brune solbriller fra Gucci. ”Er de nye?”, spurte jeg og tok frem tingene jeg hadde tatt med. Badetøy, sandaler, solkrem, en bok, to epler, en sandwich og en Imsdal vannflaske. Jeg hadde pakket i full hast før jeg dro, og jeg hadde glemt mine egne solbriller. De var helt like, bare at de var i blå. Ikke at det spilte noen rolle. ”Ja”, smilte hun. ”Jeg kjøpte dem i går, på Target”.

 

Hun var så lystig og glad, at jeg ikke ville ta fra henne gleden ved å si at jeg hadde helt like. Isteden sa jeg at de var skikkelig kule, og at jeg ønsket meg de samme. ”Så kult! De var kjempefine, men skal vi gå og bade nå?”, Odas stemme var lys og pen, men passet egentlig ikke til det lange mørke håret og de brune øynene.

 

Jeg reiste meg opp, og skulle til å gå etter henne da Nana sa at hun ville vente litt. Jeg satte meg ned igjen og lente meg tilbake, sånn at jeg lå med hodet i gresset. ”Bare gå i forveien dere”, hørte jeg Nana si til de andre mens hun tok fram et eple. De gikk og jeg hentet fram et eple fra sekken min også. Det var grønt og saftig. Jeg begynte å knaske på det. Himmelen var helt blå med kun en sky på. ”Hva ligner den på, mon tro..?”, tenkte jeg høyt for meg selv. Et epletre? Jeg så for meg at jeg føk opp og plukket ned snøepler kalde som is, for å avkjøle meg på grunn av varmen.

 

Skyen formet seg på nytt, og denne gangen ble den til et teppe av blomster. De var blåe, røde, gule, rosa, lilla, turkise, og alle farger du kan tenkte deg. Jeg så for meg at jeg plukket dem. En for en, plukket jeg dem og laget en krans. En vakker krans av blomster, sånn som man har i begravelser, sånn som man har i dåp. Jeg kjente duften av blomstene og trakk inn, trakk inn all våren som var. Med våren og alle blomstene i tankene sovnet jeg stille, men ikke inn…

 

Jeg våknet glad og opplagt. En humle hadde på en merkelig måte lagt seg til å sove på nesen min, og jeg kjente at den forsøkte å klamre seg fast da jeg knipset den løst bort med lillefingeren. Jeg satte meg opp og så på klokken. Den var tre. Jeg kastet et blikk rundt meg, men kunne ikke se Nana eller noen av de andre.

 

Jeg grep badetøyet mitt, og løp bortover mot den sildrende bekken man måtte følge for å komme til vannet vi skulle bade i. Jeg hadde hørt at det var kjempefint der: En bjørk som sto på skrå, og lente seg over vannskorpen. Grønne blader som vaiet i vinden, og et tau som hang fra en gren. Det skulle også være en knaus midt ute i vannet, så man kunne hvile seg hvis man ville ha en hvilepause eller sole seg litt.

 

Vannet i bekken var gjennomsiktig, og vannflaten glinset der hvor sola traff. Jeg tråkket i vannet. Det var ganske kaldt, og jeg fikk en morsom isning gjennom bena. Jeg lo litt, men da jeg kom på at jeg var alene sluttet jeg ganske fort.

 

Trærne begynte å tetne seg til og de skygget for solen. Raskt jumpet jeg ut av bekken og opp på stien igjen. Jeg begynte å gå litt fortere, men sandalene mine gjorde det vanskelig. Plutselig så jeg noe som rørte seg i buskene, og en lyd som hørtes ut som en kvist som knakk. Alt ble med en gang så skummelt. Alle skrekkfilmene jeg noen gang hadde sett dukket opp i hodet mitt på en gang.

 

Skogen ble mørkere, og jeg syntes også det var begynte å bli kaldere. Jeg stivnet og begynte å løpe. Først innover i skogen, men så tilbake til bekken og bortover den veien vannet skulle ligge. Jeg hadde gåsehud, og jo lengre jeg løp, desto mer følte jeg at noen løp etter meg. Jeg snudde meg, og skrek. Et lite svart beist kom løpende etter meg. Jeg skrek enda en gang til, før jeg snudde meg og begynte å løpe videre. Denne gangen uten sandaler.

 

Jeg fikk øye på et vann, og løp enda fortere. Jeg hørte et høyt bjeff og snublet så lang jeg var foran vannet. Det lå midt i en lysning, og sola traff meg igjen midt i ansiktet. Så begynte jeg å le, det var bare hunden til Lise, og han hadde tatt med sandalene mine. Kaja, Lise, Nana og Oda kom springende mot meg. ”Endelig er du her!”, sa de i kor, og smilte.

 

”Jeg var så redd!”, sa jeg. Men så begynte jeg å le igjen. Det var den morsomste, koseligste og mest skumle første – vårdag jeg noen gang hadde hatt, og den kunne aldri blitt bedre. ”Kom, så går vi og bader”, sa Kaja og ga meg en stor klem. Sola lyste, og blomstene skinte da jeg hoppet glad uti det kalde vannet.