-Camilla! Skynd deg nå! Det har ringt ut for lenge siden! Lærerens irriterte stemme skjærer inn i øret mitt. Nå kommer det verste med dagen. Hjemveien. Bare det ordet gir meg frysninger. Jeg vet så altfor godt hva som venter meg. Derfor drøyer jeg så lenge jeg kan. Jeg somler med å ta på meg klærne, og jeg somler med å hente bøkene.

-Camilla!

Jeg skvetter til. Læreren stirrer strengt på meg. Det er visst ingen utvei nå. Jeg sukker, tar på meg ranselen og begynner å gå hjem. Idet jeg kommer ut av skolebygningen begynner jeg å se rundt meg. Ingen å se. Jeg puster lettet ut. Alle har visst godt for dagen. Likevel kjenner jeg en klump i halsen. En klump som er av redsel. Kjenner jeg dem rett, står de nok på toppen av bakken og venter på meg. Marie og gjengen. Jeg begynner å fryse. Foran meg ligger den lange skolebakken. Den er glatt, pågrunn av isen som har lagt seg. Da jeg begynner å gå oppover, kjenner jeg et sug i magen av redsel. Klumpen i halsen blir ikke akkurat bedre den heller. Jeg får nesten ikke puste. Hvorfor meg? Hvorfor er jeg plukket ut som mobbeoffer nr.1? Jeg har da ikke gjort noe galt!

Det begynte på ungdomsskolen. Jeg husker det godt. Det begynte som småerting og slengkommentarer. Men etter hver utviklet det seg til psykisk og fysisk mobbing. Jeg har blitt slått før, men jeg har aldri fått mer enn ett eller to blåmerker. De psykiske sårene er mer dypere, og vanskeligere å helbrede. Jeg tror nok aldri de forsvinner.

Jeg når toppen av skolebakken. Der står de. Min verste frykt. Marie og gjengen, og minst tjue stk til. Jeg kjenner at jeg blir kvalm av redsel og frykt, om hva som kommer til å skje nå.

-Hei, Stygga! Hvordan våger du å komme hit, du som er så stygg og feit? Jeg skjønner ikke hvorfor sånne som deg gidder å leve en gang!

Det første skjellsordet kommer. Jeg lukker øynene, og jeg kjenner at ordene gjør meg vondt. Jeg prøver å trenge meg gjennom mengden, men det er umulig. Jeg blir dyttet tilbake i midten av ringen.

-Prøver du å stikke av eller? Maries frekke stemme skjærere gjennom lufta. Hun gliser ondskapsfullt. Hun dytter meg så jeg faller i bakken. Jeg mister pusten, og tårene kommer fram.

-Begynner du å grine eller?

Alle ler ondskapsfullt.

Plutselig kjenner jeg et kraftig slag i bakhodet. Det virker som om hodet mitt eksploderer. Så kommer et spark. De treffer så hardt vondt at jeg er sikker på at jeg skal dø. Plutselig er alle over meg. Jeg kjenner slag og spark overalt. Smertene er ubeskrivelige. Så blir alt mørkt.

- Ring etter sykebilen! Hører jeg langt bort. Men det betyr liksom ingenting. Jeg går i en lang tunnel med et lys i enden. Mobbingen er som et fjernt minne. Det virker ikke som om noen ting har skjedd. Tankene blir til en tjukk masse av ord, bilder og minner. Ingenting betyr noe lenger. Her i tunnelen er det bare stille og fredelig. Ingen Marie. Ingen gjeng som venter på meg. Jeg har kommet til enden av tunnelen, det siste jeg tenker før jeg forsvinner er: endelig er jeg hjemme…