Mali var et av de barn som ble beskrevet med et ordtak. ’’Å bli født med sølvskje i munnen’’. Blondi. Det var det de kalte henne. En dum blondine som var plassert i feil situasjon, på feil sted, i feil tidsrom og åpenlyst på feil planet. Det eneste som riktignok var plassert som samstemte, var sjelen hennes. Kroppen den var plassert i, var tydelig at matchet perfekt. Hun tedde seg likt som hun så ut. Men det indre, hva visste folk rundt henne om det?

Måneskinnet reflekterer i den speilblanke isen. Fra himmelen daler det store snøfnugg mykt og lydløst glitrende mot bakken. Mali sitter ved vinduskarmen og lar blikket seile med snøfnuggene på deres ferd ned til den store, uutforskede jorden. Hun blir varm inni seg, selv om det er vinter og kaldt. Bare ti dager igjen til julaften. Varmen brer seg helt ut til fingertuppene, men hjertet er fremdeles helt kaldt. Kaldt av usikkerhet, angst og fortvilelse. Mali er sikker på at hvis noen hadde knipset borti det utenifra, hadde det vært som glass og knust med en gang. I tusen millioner små biter. Hun angrer så bittert på alt hun ble med på den kvelden. Han dro av henne klærne, det nyttet ikke å skrike. Han brukte makt på hennes sårbare, ømfintlige kropp. Mali var hjelpeløs. Hun følte seg ikke tilstede. Alt var uvirkelig, snudd opp ned, forandret. Hun leter etter følelsen, den som ikke kommer like godt frem i lyset. Noen sier den ikke fins, andre sier at den alltid er der.

Mali er klar over at Torstein skal på Anne Sofie sin store bursdagsfest. Festen der alle de populære blir invitert. Det er en selvfølge at Anne Sofie nå inviterer Mali, men likevel er hun veldig takknemlig for invitasjonen. For et par år siden da hun hadde pizzaansikt, briller, regulering og at på til var en smule overvektig, var en slik invitasjon langt fra å bli utdelt til Mali.

Hun tar seg tid til å filosofere i speilet over hvor mye hun har endret seg med årene. Nå har hun noe hun må leve opp til. Speilbildet danner lynraskt et syn i hennes hode. Å gå fra være en liten, skjør fuglunge til å bli en voksen, nydelig svane. I det hun tenker tanken, sier hun svane høyt for seg selv ut i den tomme, innestengte luften på badet. ’’Den stygge andungen som aldri kom til å bli vakker’’, det var det de hadde kalt henne. Ord har vinger, men de flyr ikke alltid dit vi ønsker.

Mali tar av seg morgenkåpen og ser at hun har begynt å gå litt opp i vekt. Hun rydder vekk sminkepungen og tar på seg den mørkeblå paliettoppen, en svart blazer og et par nude fargede pumps. Til slutt legger hun en blank lipgloss på leppene. Den er så blank at den gir gjenskinn fra lyset som stråler ned fra taket inne på badet. Det er Mali sin far som er blitt satt i oppgave å kjøre hans vakre datter til festen. Dette gjør han med glede. –God fornøyelse, smiler han fra bilvinduet før han tuter og kjører hjem igjen. Hun føler seg så heldig som har en så god og snill far, som alltid stiller opp for henne. Mali blir kry ved tanken.

Når Mali ankommer festen er hun målrettet og føler seg veldig selvsikker. Hun blir møtt av en folkemengde i full gang med å danse, lukten av svette slår mot henne og smyger seg ufrivillig inn i neseborene hennes. Alle smiler overfladisk og hilser henne velkommen. Luften er så tett at en hodeverk slår seg fast i hodet og hun blir svimmel, uvel og ør. I tillegg kommer kvalmen. Den ekle, motbydelige følelsen av å måtte kaste opp. Kvalmen kommer til og med uten at hun har fått i seg alkohol. Glassene står på rad og rekke, men hun vet at hun ikke kan drikke. Selv hvor lyst hun måtte ha.

Mali har Torstein og vennegjengen i sikte, men de overser henne totalt på deres vei bort til drikken som står på bordet. Mali griper fatt i Torstein sin arm, tviholder og drar ham til siden. –Du vet hvorfor jeg vil snakke med deg, sier hun. Torstein ser overrasket ut og later som ingen ting. Mali fortsetter. –Du fikk meg til å bli med på noe jeg ikke hadde kontroll til å styre. Torstein skyver henne vekk. –Ikke bland meg inn i dette, du får ordne opp selv. Han ler en stygg, ondskapsfull latter og går med nesa i sky overlegent bort til kameratene sine. Han snur seg mot Mali, hever øyebrynet, løfter drinken opp i vilden sky og sier: -Skål!

Alt hun hadde forestilt seg var ønsketenkning. Det kom aldri til å bli de to, Torstein kom ikke til å stille opp og hun ble plutselig helt alene om å skulle bære på dette inni seg. Det kommer et stort sug i magen som sprer seg opp langs halsen, så man nesten skulle tro det kom ut av munnen hennes som et hikk. Men denne vonde følelsen vil ikke gi slipp, og fortsetter bare som en slange som åler seg rundt inni henne.

Sørgmodig entrer hun dørstokken på vei ut. Hun har aldri følt seg så forlatt i denne verden. Stjernehimmelen stråler opp i horisonten, og månen er på sin vei til å bli fullkommen. Mali kan se den både store og lille Karlsvognen. Ingen av stjernene ser ensomme ut, de har hverandre og sammen danner de de flotteste bilder. De utgjør hverandre. Hun tvinner det blonde englehåret sitt mellom tommelen og pekefingeren. Hårstråene er slitt, de går hver sin vei og hvis hun drar i hver ende, splittes håret bare enda mere opp og blir delt i to. Nesten som hennes forhold til Torstein.
 

Plutselig kvekker hun, det er Torstein som står bak henne og er i kjempegodt humør. –Jeg skal flytte langt vekk rett over nyttår, sier han. Torstein må støtte seg i Mali sin skulder, for ikke å ramle over ende. –Balansen er ikke helt på topp, kommenterer hun. Han slår seg ned ved siden av henne på murtrappen utenfor i kulda. –Jeg skal flytte, gjentar han. Tåre etter tåre fyller Mali sine rødsprengte øyne, mascaraen danner svarte ringer under øynene og hennes englehår blir fuktig av all snøen.

Torstein trøster henne ikke. Han viser bare sin kjølige side, som nesten er enda kjøligere enn kulda de befinner seg i ute på trappen. Mali tar seg på magen og kjenner kvalmen snikende, sakte men sikkert. –Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan se deg i øynene etter alt du har forårsaket meg, avslutter Mali i sinne og reiser seg. Hun tar drinken til Torstein og hiver den rett i ansiktet hans. Han forsvarer seg ikke, sitter der bare helt stille, urørlig, nesten som han har fryst i hjel. Mali er ikke sikker på om det er den indre kjøligheten hans som kan være årsaken eller om det rett og slett er været.

I den mørkeblå paliet toppen, den svarte blazeren og de nude fargede pumpsene løper hun i retning mot skogen som hun skimter vis a vis den lille grusveien. Hun tråkker seg gjennom snøen og blir nødt til å ta et lite sprang over en bekk som renner ved veien. Mørket kaster lange skygger etter henne og det ser ut som trærne har ansikter og kropper som lever. Alt i skogen beveger seg.

Mali kommer til et lite tjern hvor hun pleide å leke mye som barn. Hun setter seg under en gapahuk som ble konstruert av henne selv for en lang tid tilbake. Hun hutrer og fryser, på fingene blåser hun varm luft fra hennes munn. Hun finner sin gamle speiderkniv ligge slengt helt innerst i gapahuken.

Mali føler seg så tilstede. Alt er virkelig, det har skjedd, det er uforanderlig. Hun har en følelse. Den som ikke kommer like godt frem i lyset. Noen sier den ikke fins, men Mali har hatt den siden kvelden med Torstein. Hun kvier seg, det er nemlig ikke bare ett liv hun tar. Mali titter opp med et tårefylt kinn, det blåser en isende kald vind. En bloddråpe pipler sakte frem fra hennes indre håndledd. Det svir. Uansett er det ingen som skjønner og ser, det øker dødslysten enda mer. Mali kan ikke røre armene, ikke beina heller. Hun kan ikke løfte hodet, hele kroppen blir kald, også det som er i magen. Det er en underlig stillhet og alt blir helt mørkt.

Kilder:

Agderposten

Ordtak.no

Gamle tilbakemeldingsskjemaer