Jeg fikk lyst til å slå noe, trangen var gigantisk. Forståelsen over hva som hadde blitt fremvist på Tv-en hadde svunnet om til forvirrelse og glede. Jeg tok hardt tak i det nærmeste jeg fant og svang det ned mot armlenet til en blodrød sofa. Ropingen fikk meg også til å innse at vokabularet mitt var relativt variert. Hodet til porselenskatten spratt av etter det tredje eller fjerde støtet. Helt kunne jeg ikke forstå hvorfor jeg hadde den.

 

Tidligere hadde den tilhørt til min søster, men noen måtte jo ta tingene hennes, etter at bankrobberiet gikk skeis. Hun var forresten ikke blant noen av gislene.

 

Nå holdt jeg ikke lenger en katt, verken slo jeg løs rundt meg eller var sinnsforvirret. Jeg satte meg ned i sofaen og så tomt på TV-en. Jeg var tilbake til førstestadiet av dette gledesraseriet, akseptering og forståelse.

 

En fiasko som verken var stygg eller pen, mislikt av damene og som var i sine seine tretti. Hadde vunnet i Lotto. 30 millioner kroner! Hva er oddsen? Det er til og med sagt at det å sitte på tog mellom Oslo og Trondheim, og kaste en femti-øring mot en bøtte på veien, OG treffe, er en prestasjon titalls ganger enklere å oppnå enn å vinne i Lotto!

 

Jeg dobbeltsjekket sifrene. Programmet var satt på pause med en moderne dekoder av noe slag. Greit. Det var bare å vente på en telefon fra Norsk Tipping, eller hva det nå heter. Jeg fikk lyst til å ringe noen om hva som hadde skjedd.

 

Fort innså jeg at venner hadde jeg få av. Barndomsvenner hadde blitt feid vekk som fluer. Kvinner hadde blitt tatt og var en utdøende rase på min alder, i hvert fall for meg. Sosial hadde jeg jo aldri vært, så damer generelt var en minoritetsgruppe i livet mitt. De aller-aller fleste som hadde fått den ulykken og fått et spørsmål av meg, avviste meg alltid uten at jeg rakk å tenke over. De som tok sjansen med meg angret. Jeg er en kjedelig mann uten noen ambisjoner eller prestasjoner.

 

Kanskje var de gylne 30 noe jeg skulle være stolt over? Nedbetaling av bil- og banklån går plutselig raskt ned. Kanskje jeg for et bedre omdømme blant folk? Noe positivt måtte jo skje, eller i hvert fall litt mer positivt.

 

I to timer satt jeg og tenkte over dette. En telefon avbryter den filosofiske tanken bak mitt tåpelige liv, og min nye identitet som en millionær. Jeg spratt opp så fort jeg hørte mobilen vibrere. Jeg var en litt under gjennomsnittelig mann på lønnsskalaen, så en 2003-modell av Nokia var fortsatt optimalt her.

Jeg svarte med en nokså harkete, dyp stemme.

- Hallo?

En feminin art av den menneskelige rasen med munter stemme svarte

- Har jeg kommet til Jens Jernum?

- Det er meg det!

Stemmen min forandret fra dystre toner til en munter småbarnspappa-stemme.

- Gratulerer, Jens! Det ser ut til at du har blitt en nybakt millionær. Jeg må bare bekrefte et par ting.

 

Samtalen fortsatte i minimum fem minutter. Damen på andre siden av røret skulle ha fødselsnummer, Lottokvittering, og mange andre diverse ting. Litt småprat ble det, men dette var bare i svært korte perioder.

 

Dette hadde vært en svært tung dag for meg. Det tok ikke lange stunden før en slitt lærsofa hadde blitt en seng for meg. Øynene mine svimte av og våknet flere ganger. Selv merket jeg at hjertet mitt hadde blitt utslitt av alt og var klar for å ta seg en hvil, men gleden av å vinne Lotto holdt meg oppe. Kampen om søvnen var hard og lang. Kroppen vant over hjernen til slutt, og jeg duppet av.

 

Jeg falt. Både i drømmen og i virkeligheten. Sofaen var nok ikke konstruert for småbrede menn i trettiårene. Hodet smalt i gulvet. Automatisk rullet jeg meg inn i fosterstilling av smerte. Etter småklynking og ligging på gulvet, reiste jeg meg opp. Utfordringen var vanskelig. En mann på rundt 100 kilo skal absolutt ikke være på gulvet. Litt tid tok det, selv om jeg halvrullet meg selv opp på sofaen der jeg fikk litt mer kontroll.

 

Ventingen drepte meg nesten. Trangen til å sjekke bankkontoen ble bare større og større. Jeg reiste meg opp og fort. Blodet skøyt seg fort til hodet og jeg ble svimmel. Sakte, navigerte jeg meg fram til skrivebordet. Det er den av gamle typen, metall som vi kunne finne på kontorer for en god del år tilbake.

 

Hurtig tastet jeg inn koder og annet viss vass. Bankkontoen spratt opp. Saldoen? 30’015’432 kroner. Da var det gjort. Pengene som har blitt tjent og vunnet på ærlig vis, lå der. Jeg ransaket minnet mitt fra i går kveld om det var noe mer jeg hadde sagt til damen i telefonen. Hun hadde sagt noe med ”publisering på Facebook”. Å nei! Uten å blunke så var jeg på ansiktsalbumet. Her var jeg lite aktiv, men jeg hadde samlet tidligere og nåværende venner her - Som det var svært få av.

 

Jeg klikket meg inn på Norsk Tippings Facebook side. Der sto det klart og tydelig

- Vi gratulerer Jens Jernum fra Østfold med sin egen lille seier på 30 millioner kroner!

 

Jeg ville ikke at folk skulle vite det, i hvert fall ikke så fort. Jeg følte likevel en slags stolthet. Nærmere 100 fremmede mennesker hadde skrevet i kommentarfeltet. Skumlesningen min fortalte meg at de fleste gratulerte, andre skrev et eller annet som jeg ikke helt fikk med meg. Vilt fremmede mennesker gratulerte meg over nettet. Var det av forpliktelse til å gratulere eller mente disse personene virkelig det? Noen av dem må da ha en form for sjalusi og hat.

 

Jeg tenkte ikke videre på disse menneskene. Jeg klikket meg videre til ”Jens Jernum”. Samtidig så jeg på notifikasjonshjørnet. Aldri hadde jeg sett så mange tall av forskjellige slag. Venneforespørsler var det nok av. Minimum 90 % av dem var gamle kjente fra skoletiden. Meldinger hadde kommet i fleng med gratulasjoner. Vegginnlegg også.

 

Ringeklokka lagde ekko i leiligheten. Jeg så på klokken før jeg la ned PC-en. 13:57. Folk har hatt mye tid til å våkne og gjøre seg klare, utenom meg. Jeg småstelte meg på vei mot døra. Jeg åpnet døra uten å se gjennom kikkehullet. En velformet, blond mann. Iført svart skinnjakke og olabukser, hoppet på meg. Ikke voldelig, men vennlig. Roger Kielland om jeg ikke tar feil. Lillebroren til Johan Kielland, som var en barndomsvenn. Johan hadde tatt kvelden ganske tidlig i livet. Roger trengte en trøst, jeg var den eneste som hadde kjent Johan godt. Slik startet vennskapet. Det holdt seg ikke på det stabile nivået som vi startet med, nå er det nesten femten år siden jeg sist møtte noen fra Kielland-familien.

- Jeg hørte at du fikk en ørliten gevinst, og måtte bare komme hit.

Stemmen hans hadde blitt betydelig mer forandret enn det jeg husket. Roger hadde blitt en ordentlig mann nå.

- T-takk Roger.

 

Jeg inviterte han inn, kokte kaffe og vi satte oss ned i den alltids samme sofaen.

 

Vi vekslet historier om de siste femten årene. Roger kom med mer fascinerende historier enn det jeg kom på. Han hadde gjort alt, sett alt og ligget på og med alt. Jeg? Utdanning som en IT-konsulent og en lat gevinst på tredve millioner kroner var virkelig ikke mye å snakke om. Klokken utviklet seg fort fra 13:57 til 17:30.

Roger spurte

- Skal vi ikke på puben?

- Tja, hvorfor ikke? En pils eller to kan ikke skade. Er det også ikke fotballkamp i dag?

 

Fotball har ærlig talt ikke vært en veldig stor del av livet mitt. Jeg liker å se på det i ny og ne, og jeg har holdt meg til Tottenham i de siste tjue-og-noe-årene. Problemet er at jeg aldri følger med på når det er. Flaks hadde jeg også da Roger responderte.
- Jøss, jeg hadde helt glemt det. Spurs mot Arsenal i dag. Derbyet som vi alle har ventet på.

 

Kanskje jeg hadde åpnet en slags flaksgruve? Jeg hoppet inn i dusjen og kom tilbake noen minutter senere. Roger hadde slappet av med kaffe foran Tv-en, der de sendte repriser av noe kvinne tennis fra Australia på EuroSport.

 

Vi gikk ut av enmannsboligen, Roger ledet an. Snart befant vi oss i en gammel Ford, en tydelig 90-modell. Roger satte nøkkelen i tenningen og vrei den. Rundt halv sju var vi på ”The Pub”. Eieren var en hyggelig engelskmann som hadde vært på jorda lengre enn Roger og meg til sammen. Det var tydelig at det var kampkveld. Folk var kledd i rødt, andre i hvitt og blått. Jeg satte meg på pubsida med de hvite og blåe. Roger fulgte etter. Etter godsnakk med folk som hadde hørt om mine nye tredve, ble jeg dratt med til baren. En ukjent Arsenal supporter ga meg en Ringnes. Pilsen forsvant før kampen startet. Etter nummer en, kom nummer to fra engelskmannen.

 

Spurs og Arsenal kampen endte med gode 3-1. Spurs gjengen feiret, og flere drinker strømmet til meg da folket var småforvirret og mente at jeg ga dem flaks. Jeg passerte mer en halvpart av den forskjellige alkoholen til fremmede og til Roger. Etter stønning og klaging fra Arsenal siden, ble begge partene samlet i en stor gruppe. Igjen ble jeg spandert på.
- Drinker til alle mann!

Noe måtte jeg gjøre for å stoppe gavene. Puben jublet over en gratis øl per mann, hvis det fortsatte sånn så lurer jeg på om det enten hadde vært engelskmannen eller jeg som hadde vært rik.

 

Natten kom, klokken ved baren sa 00:24. Kanskje var det på tide å komme seg hjem? Jeg var tydelig den eneste som hadde fått i seg for lite. Roger hadde forsvunnet inn i mengden.
- Can you call a cab?

Engelskmannen nikket og tok opp telefonen.

 

I all hast prøvde jeg å finne Roger. Jeg fant han, og prøvde å sette opp kommunikasjon. Noe som var vanskelig da han hadde funnet seg en Arsenaljente å holde på med i barkroken.

 

Jeg himlet med øyene og gikk ut av ”The Pub”. Taxien hadde kommet. Jeg ga han så tydelige instruksjoner som jeg kunne om hvor boligen holdt plass. Etter et kvarters kjøretur var jeg tilbake utenfor døra mi. Jeg fisket opp nøklene fra lomma og åpnet hindringen. Sakte la jeg fra meg jakke og tok av meg skoene på veien til badet. Jeg hadde fått ting i tankene mine.

 

Er folk hyggelige fordi de vil være det? Eller fordi jeg hadde så flaks den ene kvelden? Jeg somlet på badet før jeg satte meg ned ved vasken. Barberhøvelen var i øyekroken min, jeg tok den og vekslet mellom å se på armen min og høvelen. Er jeg virkelig verdt noe? Jeg er en småbred fiasko, en kjedelig mann uten popularitet og ambisjoner, mislikt av damene og i sine seine tretti. Pengene var ikke svaret på den lykken jeg søkte etter. Jeg har jo Roger, men han kom etter han hadde hørt den store nyheten. Bryr han virkelig seg om meg som en venn? Gjengen på puben var også vennlige mot meg av den samme grunn. Facebook gratulasjoner som kanskje ikke betydde noe som helst.

 

Er jeg verdt det? Jeg, Jens Jernum sitter i boligen min ved siden av en vask med en barberhøvel i hånda, og jeg vet ikke noe om lykke.