Juli 2004. 14 år.

 

Den kalde brisen på de glovarme solbrune kroppene. ”Girls just wanna have fun” spiller på radioen. Bølgene skvulper mot de bare fjellene. Skyfri himmel. Båtmotorene durer i takt med musikken. Det er midt i sommeren. På det absolutt varmeste. Jeg er sammen med Aurora. Det var alltid oss to. Nora og Aurora. Min andre halvdel.

 

Vi er helt alene på holmen vår. Eller vi liker å kalle den vår i hvert fall. Hver tirsdag i sommeren har vi gått ut på denne holmen. Vi sykler ut til brygga vår, tar båten ut til holmen, er der i et par timer, så går vi hjem igjen. Vi snakker, synger, bader og soler oss. Jeg tror jeg er lykkelig. Veldig bra følelse egentlig!

 

Desember 2009 19år

 

Snøen har begynt å komme. Den kom veldig fort i år. En dag våknet vi opp med en halv meter snø. jeg ringte Aurora, for å snakke. Vi trengte å snakke.

 

Hvorfor ringte jeg Aurora egentlig? Vi hadde jo kranglet i over to år nå. Jeg har ikke snakket med henne på lenge. Krangelen begynte bare med en liten filleting, som ble til en veldig stor ting. Jeg savner henne, tror jeg.

 

Vi snakket lenge. Det var deilig å finne ut av alt. Etter gå turen vår gikk vi inn og lagde kakao.

 

Vi satt på en jentefilm og lagde popkorn. Etter filmen merket jeg at det var noe annerledes med Aurora. – Går det bra med deg, eller? Spurte jeg bekymret. – Nora, jeg må fortelle deg noe. Jeg har fått kreft. Det er ganske alvorlig.

 

Jeg er ganske sikker på at hele verden er satt på pause. Tankene spinner rundt i hodet. Min Aurora? Kreft? Det kan ikke skje. Kan vi ikke bare spole tilbake å late som om at dette aldri har skjedd? Vær så grei!

En tåre renner ned fra kinnet mitt. Jeg kaster meg rundt Aurora og holder henne der. Jeg vil bare holde henne der for alltid.

 

Etter en time klarer jeg å presse ut noen ord. – Jeg er så utrolig glad i deg. Aldri gå fra meg, okei?

Alt er forandret. Ingen ting betyr noe lenger. Spesielt ikke krangelen vår. Det har gått fire måneder siden den fæle nyheten kom. Legene sier vi må forbrede oss på det verste men håpe på det beste.

 

Jeg har vært hos henne hver dag, sett henne bli svakere og svakere. Hun har mistet det lange fine håret hennes. Hver gang jeg går fra henne, kan være den siste gangen jeg ser henne. ”Jeg elsker deg”. Jeg vil at det skal være det siste jeg sier til henne, så jeg har sagt det hver gang jeg går fra henne.

 

Jeg er så takknemmelig for all den tiden vi har fått sammen. Vi har ledd, grått og bare vært helt stille. Jeg har hørt at med ekte bestevenner kan man snakke om alt sammen og man kan være helt stille sammen uten at det gjør noe. Det er sant. Det er sånn jeg føler det med Aurora.

 

Nå ligger Aurora der. Med lukkede øyne og svak puls. Legene sier dette er den siste natta. Jeg ligger i senga hennes og sier til henne at jeg elsker henne om og om igjen. Jeg vet hun hører det. Jeg bare vet det. Jeg sovner på brystet hennes. Vi sovner sammen.

 

Jeg elsker deg for alltid, Aurora.