Det så ikke ut som at regnet skulle gi seg. Det hadde holdt på sånn i flere dager nå. Vannet ble bare pisket mot frontruten, mens vindusviskerne på den gamle Ford’en vår febrilsk prøvde å holde vannet unna. Jeg så ut vinduet. Himmelen var helt grå, for ikke å si svart. Trærne var helt nakne, der de stod med nakne, fortvilte kvister ute i det kalde høstværet og frøs. Det var akkurat slik jeg hadde det inni meg nå. Det føltes som jeg hadde en svart klump i magen som ikke ville ut. Bare ligge der å plage meg. Akkurat slik farge himmelen hadde, og akkurat så irriterende som været var nå. Og jeg følte meg helt hjelpesløs, akkurat som de trærne der ute. Bare tanken gjorde meg kvalm. Og da mener jeg ikke sånn kvalm man blir når men kjører en ekkel karusell eller har fått en dårlig karakter på skolen. Jeg snakker om sånn kvalm man bare vil ut av kroppen og sveve fritt omkring og bare være ingenting. Det var akkurat slik jeg følte det inni meg nå.

Tankene mine ble brått avbrutt av at pappa dultet borti meg. Han pekte og sa at vi snart var fremme. Da kom magefølelsen bare enda verre frem. Det var akkurat som om noen var inni magen min og stakk ut kniver bare for å få meg til å føle meg dårlig. Jeg skulle flytte inn til noen ukjente folk! Jeg så bort på pappa. Ganske liten, sjenert fyr med runde briller og grått hår. Det vil si det lille han hadde igjen. Han så ganske snill ut i grunnen. Men nå hatet jeg han! Jeg kunne ikke fatte at han ville gjøre dette mot meg! Jeg ville ikke flytte in med andre folk. Det var dette jeg hadde fryktet helt siden mamma og pappa ble skilt.

Jeg så ut. Det kom flere og flere bygninger i det vi nærmet oss byen. Tårene ville presse seg ut av øynene mine, men jeg prøvde å holde dem tilbake. Flere og flere blokkhus kom til syne. Farten sank betydelig nå som vi var inne i byen. Flyttebilen som var foran oss tok en høyresving, og pappa fulgte etter. Jeg så bort på pappa. Han så veldig fornøyd ut. Han gledet seg til å treffe de andre. Plutselig stoppet bilen. Vi var framme.

Pappa steg ut av bilen. Jeg ble sittende. Jeg ville ikke ut. Plutselig kjente jeg at svetten tok meg. Etter en stund hadde svetten nådd alle kroppsdelene mine, og hadde gjort meg helt klam. Svetten under armene rant som niagarafossen og håndflatene mine kjentes ut som de innehold hele Mjøsa. I tillegg til svetten kom også varmen. Og for en varme! Det var som å være heksa og bli brent på bålet. Bare at dette var verre! Men selv om svetten rant og jeg hadde en varme som var like uutholdelig som Jan Teigens gamle poplåter, klarte jeg ikke å røre meg. Jeg var som klistret til setet. Jeg ville ikke ut!

Plutselig åpnet bildøren seg. Jeg fikk sjokk da jeg så hvem det var. Det var kjæresten til pappa. Hun smilte til meg. Jeg bare satt der med åpen munn og ikke viste helt hva jeg skulle si. Jeg så på henne. Langt, blond hår i hestehale. Et smalt, men langt ansikt med brune øyne. Olabukse og en rød collagegenser. Med brune, utslitte sko.

”Hei”, sa hun. Jeg reagerte ikke. Jeg bare satt der. Plutselig ble jeg så stresset. Jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg vridde meg fram og tilbake i sete der jeg satt og prøvde å få noe frem. Men det kom ikke noe. Til slutt klarte jeg ikke mer av denne piningen. Jeg reiste meg, hoppet ut av bilen, dyttet unna den dumme, tortureringsdama og sprang nedover gata, i uvisshet om hva som egentlig hadde skjedd og hva som kom til å skje. Det eneste jeg ville nå var å komme meg bort derifra. Bort fra pappa. Bort fra kjæresten til pappa. Bort fra alt. Hjem…