Stille. Stille og mørkt. Det er kaldt og vått, men varmen fra hans, Famins, kropp kjennes likevel. Jeg har ingen følelse i bena, og smerter ulikt noen andre, iler gjennom kroppen i rykk og napp. Blod har sildret ned og dannet dammer rundt de trette kroppene våre.

 

En skingrende klokke overdøvet lærerens siste formaninger om at nå var vi blitt store gutter og jenter i tiendeklasse. Selvfølgelig visste vi det fra før! Det var fint, men skummelt å se alle etter ferien. Folk hadde vokst sånn. Sommeren hadde vært dritt. Full av regn og gjørme.

 

Sistemann ut av klasserommet var en jeg ikke kjente. Hele atmosfæren rundt ham lyste av redsel og nervøsitet. De brune øynene var på vakt og flakket langs veggene. Jeg hilste, fordi jeg tenkte at siden han var ny og ikke forstod mye, trengte han sikkert en venn. ”Ehm… Jeg heter Famin”, stotret han, og kikket fort ned på skoene sine.

 

Den mørke hårmanken hans og de mørke, mystiske øynene var imponerende. Først da skritt nærmet seg i gangen forstod jeg at jeg hadde glant alt for lenge på Famin.

 

Sebbas subbende gange var ikke til å ta feil av, og da jeg snudde meg rundt kjente jeg ham nesten ikke igjen. Han hadde blitt dobbelt så høy nesten, og bred også. Dessuten hadde han skinna seg. ”ska’ru være med oss bak kiosken eller? De andre venter!”, lød det bestemt. ”Joa..to sek..skal bare..”. Jeg skvatt noe sinnssykt da jeg skulle snu meg mot Famin, og merket at han hadde gjemt seg, ja, krøpet seg sammen bak meg.

”Hva faen skjer med å henge med niggere a, Ola? Er ikke det ham vi... Haha det er ham vi tok i sommer!”, lo Sebba foraktelig, og sendte av gårde en spyttklyse. Det knøt seg i magen min. Famin prøvde å la blikket dvele på spyttklysa, for å la være å gråte.

”Kanskje var Famin nigger, men… hadde det noe å si?”. Jeg var redd det ikke var godt nok for Sebba. ”Jeg kjenner vel ingen svartinger, jeg vel. Esj ass, ha deg vekk!” fikk jeg presset fram. Store blanke dådyrøyne så bedende på meg. Det var uforståelig. Hva drev jeg med?

”Trokke no på deg, jeg du er svak for utlendinger du!! Haha … Vi stikker ut da, Ola”. Sebba var den kuleste på trinnet. Siden 1. klasse hadde vi alltid vært venner, for han fikk jo meg til å bli mer populær også.

 

Hele den første dagen hadde gått med til å stirre ut av vinduet. Et dødt tre. Med sprikende fingre som klorte seg fast i den regntunge luften, for å ikke falle sammen. Lærerens munn gikk non stop, hjernen min hadde skrudd volumet ned på null, men etter hvert begynte jeg å lure på hva hun egentlig sa der oppe.

 

Noen gutter og jenter tittet bort på meg med nysgjerrighet, men likevel kritisk. De måtte vurdere meg, deretter sette meg i en passende bås. Det var ubehagelig. Halvparten av det folk sa, var gresk for meg, for norsk var jo ikke morsmålet mitt.

 

Brått våknet jeg av den skjærende skoleklokka, og før jeg visste ordet av det, var alle forsvunnet ut av klasserommet. Utenfor klasserommet møtte jeg en ålreit fyr. Ola het han, og hadde blondt hår og blå øyne. Helt forskjellig fra meg, tenkte jeg. Nesten som natt og dag? Da slo det meg at dette kunne faktisk bli min første venn, hvis jeg gjorde noe med det. Det virket som samtalen var over. Ola snudde seg mot en jeg alt for godt gjenkjente. Han var sterk. Gjengen hans hadde tatt meg i sommer, bare heldig jeg slapp fra det med livet i behold.

 

Sebba ropte ekle ting da han så meg, etter et mislykket forsøk på å gjemme meg bak Ola. Nigger… Nigger, klang gang på gang gjennom hodet mitt. Hvorfor hadde Ola tatt etter Sebba? Han var jo egentlig hyggelig. Torde han ikke stå for egne meninger? Da de hadde forsvunnet ut av hoveddøren var jeg alene.

 

”Vi vet det nok. Vi vet at du egentlig liker svartingen”. Bak kiosken, under et tak pleide gutta å ta en sigg. Nå stod jeg der også. Redd. Straks visste Sebba råd. ”Du skal bevise at du hater’n. Vi tar ham når han skal hjem”. Øynene hans lyste av fryd, og det gikk grøsninger nedover ryggen min. Til slutt gikk jeg med på det. Ville ikke ha trøbbel.

 

Da han merket at vi nærmet oss, krøket han seg sammen, prøvde å gjøre seg usynlig. En stemme jeg ikke syntes liknet min egen, slengte dritt og tvang ham opp i et hjørne. Som et villdyr i bur, prøvde han å komme seg fri. Jeg ble kvalm av meg selv.

 

Den første knyttneven traff meg i mellomgulvet og slo pusten ut av meg. Hva hadde jeg gjort dem? Hendene og føttene som traff meg slo av hat og ondskap. Smerten var ulidelig.

 

Klikk, sa det i hodet mitt, og jeg stoppet forskrekket opp rett før jeg langet ut etter Famins hår. Jeg kunne ikke fortsette å være så fæl!

”Drit i da! Se på ham! Det er nok!”, prøvde jeg. ”Ååå, stakkars! Jeg visste du likte ham. Fy faen, niggerelsker!” spyttet Sebba, og jeg gikk i bakken.

 

Ballene verka, og jeg hadde blodsmak i munnen. De tok meg og. Famins klynking og hulk ble øverdøvet av min egen gråt. Hvinene fra en bil i nærheten gjorde gjengen nervøs, og de stakk. Fredrik, en av gutta i F. klassen ga meg et siste bein i magen før han sprintet etter de andre. Jeg var varm mellom beina. Hadde pissa på meg.

 

Stille. Stille og mørkt. Det er kaldt og vått, men varmen fra hans, Famins, kropp kjennes likevel. Jeg har ingen følelse i bena, og smerter ulikt noen andre, iler gjennom kroppen i rykk og napp. Blod har sildret ned og dannet dammer rundt de trette kroppene våre.