Tanken på det å ta livet sitt streifet henne oftere enn hun ville innrømme for seg selv, men like ofte fant hun ut at dette ikke var en løsning som ville fungere for henne. Hun syntes ikke det en gang kvalifiserte som en løsning i det hele tatt.
     Slik som hun helst ville ha det nå ville hun bare eksistere, ikke leve, ikke føle noen ting, ikke delta i andre menneskers liv og samtaler. Men mest av alt ville hun slippe å tenke.
     Det gikk ikke an å melde seg ut fra livet sitt for bare en stund, det som hadde passet best var vel å si opp medlemskapet, og heller melde seg på igjen til neste år.

     Hun satt alene, vel ikke alene, men som eneste person i levende live. Men hun følte seg ikke ensom, hun var aldri mere ensom. Hun hadde nemlig 3nye venner, venner som ikke stakk av fordi det ble litt problemer, de var der aldri samtidig, men de støttet henne i alle fall, de ga henne gode råd og de sørget for at hun ikke var alene. Aldri alene.

     Enn om de bare kunne godta de nye vennene hennes, enn om de bare kunne holdt sammen i stedet for å be henne velge, de sa jo ikke det rett ut, men å si at hun rett og slett var gal viss hun så på dem som venner, ga jo tross alt en liten pekepinn om hva de egentlig ville.

     En liten rød krok, hun er trygg her, trygg for de store altoppslukende skyggene. De hadde lange, mørke skyggehender, som strakte seg sakte mot henne, sakte fordi de var sikre på å nå fram, de hadde ingen hast, de kom til å nå målet. Hun trykte seg så langt inne i hjørnet som hun kunne komme.
     Nå var det snart slutt, de kom til å ta henne helt sikkert.

     Da hun våknet opp følte hun seg helt utslitt, hun hadde sovnet på gulvet i stua, så hun hadde helt sikkert ikke ligget helt bra, det var som om hun hadde hatt et mareritt hun ikke for sitt bare sinn kunne huske på, et slikt et du ikke kunne våkne fra samme hvor mye du kløp deg selv i armen. På tide å lage litt kaffe, kanskje formen ble bedre litt ut på dagen.
     Nå ville hun være alene, ikke høre stemmer, ikke se på alt de andre gjorde, bare sitte stille i et rom som er helt tomt for møbler og mennesker og alt annet som kan forstyrre tankene.
     Hva er så galt med å være alene, det vil ikke si det samme som å være ensom, og i alle fall ikke det samme som å være trist eller lei seg. Bare nyte den tiden hun kunne få for seg selv alene, helt alene. Men det gikk ikke, hun fikk ALDRI være alene...

     3 personer ligger på gulvet, de rører ikke på seg, de snakker ikke og de puster ikke, det skulle vel egentlig kvalifisere dem som ganske døde, hvorfor er de ikke stille ennå da, hvorfor kan de ikke bare tie stille...

     Det var vel på tide å få gjort unna siste del av malingen, det blir aldri gjort noe her i huset, forarget tenkte hun på hvor utrolig dumt det var å begynne å male hele huset grønt, for så å unnlate å male et lite hjørne, så tåpelig.
Hjørnet lyste opp hele stua som en rød flekk, en solnedgang ved en grønn slette, en rød ball på en grønn fotballbane, et rødt hjørne i et grønt hus. Det ble aldri gjort noe...

     Alt blir stille hvis de dør, stemmene burde forsvinne da. De fortalte henne hvordan det kunne gjøres, hun hørte dem hele tiden. På et punkt var hun nesten sikker på at de til og med diskuterte drapsmetodene. Hun skjønte ikke hvorfor de måtte dø, men de nye vennene sa jo at det var slik det måtte være, og de hadde vel alltid rett, hadde de ikke?

I skogen var det han fant henne, klærne hennes var bare filler etter den lange turen gjennom busker, og kvasse utstrakte greiner, hun var så godt som naken, og hele den hvite kroppen var dekket med store flenger, skrubbsår og lange røde striper av blod. Hendene var oppkuttet som et forsøk på å ta livet sitt, men at hun ikke helt hadde visst hvordan hun skulle gjøre det, det hadde jo tatt livet av henne, men det tok utrolig lang tid før hun blødde i hjel. Han hadde funnet et brev hjemme hos henne, men han skjønte ikke stort av det.. hele skogen var dekt av hvite filler fra kjolen hennes, minnet ham om eventyret om Hans og Grete, der de la igjen hvite steiner for å finne veien tilbake. Ganske trist egentlig, hun kom aldri til å finne veien tilbake, han håpet bare sjelen hennes klarte å finne veien dit den skal.

Nå var hun møkk lei de nye vennene, men de var alltid der, de stillte alltid opp, og de var aldri stille. Hun hadde mistet de gamle vennene, mistet var kanskje ikke det ordet "de andre" ville brukt, men de var iallfall borte, kanskje hadde hun en liten finger med i spillet, ja hun hadde vel det, men hun hadde fått instrukser. Hun hadde ikke fortalt flere om de nye vennene, hun ville ikke at flere skulle tro hun var gal. Gal? hun? det var det dummeste hun noen gang kunne tenkt seg, hun kunne faktisk ikke tenke seg det.
     Men de var der fortsatt, som vanlig for evig og alltid.

"Hun er ikke der! Leiligheten var tom da vi kom dit!" Sjefen var ikke særlig blid på ham fra før av, etter det som skjedde sist han hadde vært der, og nå ble det et hælvetes oppstyr for å begynne å lete etter henne, det var jo bare hun som kunne ha vært der, det var noe som gjorde henne til hoved mistenkt, noe som igjen gjorde veldig viktig å finne henne. Og tok han ikke helt feil, ble det vel hans jobb å finne henne.

     Hun sank om mulig lenger ned i det røde hjørnet som snart skulle bli grønt. Samtidig som hun seg inn mot hjørnet sank hun lenger ned i den mørke avgrunnen i sin selvbevisste tankegang. Det mørke teppet av tunge tanker som forgiftet sinnet hennes omsluttet henne som et mørkt midnattstjern, med tungt vann som sakte men sikkert kvalte henne for positivet, og luft.
     Det føltes som om hun prøvde å rømme fra alle de andres verden og inn i sin egen, selvkonstruerte, surrealistiske verden.

"Jeg vil snakke med dem om de dødsfallene som skjedde forrige uke!" En mann i uniform stod rett utenfor inngangen hennes. Hvilke dødsfall, tenkte hun med seg selv, hun hadde ikke hørt om noen dødsfall, hvorfor var hun alltid den siste som fikk vite om ting som foregikk.
"Kan jeg komme inn????" Hvorfor vil han inn? Hun kjente ham jo ikke, kunne ikke slippe inn en mann hun ikke kjente. Det burde han vel egentlig forstå, det er ikke trygt i våre dager.

"Hvordan gikk det hos Simonsen i dag da?" sjefen spurte så naturlig, som om ingenting kunne gå galt hos Simonsen, men han ble vel nødt til å fortelle hele den pinlige opplevelsen, han hadde jo ikke jobbet der så lenge, og han kjente at huden i ansiktet begynte å anta en litt mer rødlig farge enn den pleide å ha. Han fortalte om da Simonsen først ikke hadde svart på noen av spørsmålene hans, for deretter å slenge døra i ansiktet hans samtidig som hun ga ham beskjed om at han kunne være en voldtektsmann, og at det dermed var en selfølge at hun ikke kunne slippe ham inn uten videre.

     Hun begynte å forstå det nå. De var ikke vennene hennes, de bare var der. Hun hadde lett etter dem i lengre tid nå, men på feil plass. De bodde ikke i nabohuset (der har hun sjekket) men heller ikke i andre hus i nabolaget, hun begynte å tenke over saken, hun hadde vel aldri egentlig sett "vennene" sine, hun begynte å skjønne hvor de oppholdt seg, og en liten plan om hvordan hun skulle bli kvitt dem begynte å klekkes bakerst i hoderøttene.

"Kjære alle dere som lurer!
De begynte å føle seg husvarme i hodet mitt. De gjemte seg dypt der nede i min underbevissthet, og det tok meg litt for lang tid å finne fram til dem, underbevisstheten er jo tross alt en plass ytterst få av oss er godt kjent, og dette inkludert meg. Men jeg fant dem, de kom jo fram av og til, og de kunne jo ikke gjemme seg bak kroppen min i all evighet. Jeg beklager til alle dere som fikk møte en av "vennene" mine.

Det mørke sløret som de la over mitt sinn skjulte av og til den personligheten jeg helst ville være, eller skulle vært. Slør er et ganske beskrivende ord, det var slik tilstanden min var tilsløret og skjult for min sjel, og også alle andres.
     Det de gjorde er egentlig mitt ansvar, og det er også mitt ansvar å bli kvitt dem, slik at de ikke kan skade flere, og dette var eneste måte jeg kunne slippe fra stemmene deres og la "dere" slippe dem også."