Snøen daler lett nedover og treffer uten en lyd den kalde bakken. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har sittet her. Bare sett ut av vinduet. Sett på snøkrystallene som daler ned i ulike fasonger og tempo. Aldri har jeg sittet sånn før, aldri har jeg sett hvordan naturen går sin gang, og hvordan mine tanker og følelser kan reflekteres til den.

Jeg føler meg ganske tom, som om noen har tatt noe fra meg. En del jeg trenger for å smile og ha det bra. Og der kom det, stikket. Og skuffelsen over å være den som såret.

Jeg vet ikke når eller hvordan det skjedde. En dag bare var han det. Som lyset i en mørk tunnel dukket han opp i livet mitt. Han smilte og var alltid høflig. Det gikk ikke lang tid før vi begge skjønte at dette var starten på et vennskap som kom til å bli noe uten om det vanlige…

Årene gikk og båndet mellom oss bare vokste seg sterkere og sterkere. Ikke en dag klarte jeg meg uten han. Han var min bestevenn og jeg snudde meg til han i de gode og onde dagene. Vi delte alt. Jenter, gutter, lekser, problemer og hva ellers vi gikk å tenkte på, så snakket vi om det med den andre. Vi ble uavskillige og navnet Knoll og Tott fikk vi fort. Ofte ble vi brukt som et eksempel på hva et ekte vennskap mellom en jente og gutt var. Selv bare smilte vi av det. Vi trives i hverandres selskap og vi lovet hverandre på tro og ære at det alltid var slik det skulle være.

Noe ubeskrivelig skjedde. Vi oppdaget følelser som vi hadde aldri før hadde opplevd og det første kysset kom. Flere fulgte på. Vi svevde på skyer og levde kun på hverandre. Sammen ville vi klare alt! Det var i hvert fall det vi trodde…

Vi hadde begge en fortid som vi ofte snakket om og som på en måte knyttet oss enda nærmere. Folk lo når de så oss. Ikke av oss men med oss. Dette hadde de nemlig ventet lenge på og kanksje hadde vi det innerst inne å?

Ukene gikk og vi hadde det kjempe bra. Forelskelsen blomstert men det var noe som manglet fra min side. Brått ble jeg usikker på om dette var det jeg ville og om vi burde ha holdt oss som bestevenner. Jeg tenkte så mye på dette at det bare kunne gå en vei. Nedover.

Jeg begynte å trekke meg unna og visste tilslutt ingen interesse lenger. Jeg mente ikke at det skulle bli sånn. Jeg angrer dypt den dag i dag. Jeg oppførte meg som en dritsekk der jeg flørtet med andre rett fremfor nesen hans og trakk meg unna hver gang han prøvde å komme i kontakt med meg. Om han bare hadde visst mye jeg gråt over det når han ikke så meg. Når jeg lå alene og ingen andre så meg, da kom tårene…

Men dagen kom hvor alt var gått for langt og det var på tide å gjøre noe med det. Jeg visste at ting ikke kunne fortsette og samme hvor vondt det gjorde i tanken på å miste min aller bestevenn så måtte det bli gjort. Jeg var nødt tell å se virkeligheten..

Jeg angrer ikke på tiden vår ilag. Jeg angrer ikke på at jeg lot han komme meg så nærme. Og jeg angrer ikke på at jeg slapp han inn i mitt hjerte. Men jeg angrer på hvordan jeg behandlet han og hvordan det hele endet. Hvordan jeg mistet min bestevenn og en gutt som alltid sto ved min side. Hvordan jeg ikke klarte å la han få behandle meg sånn som jeg fortjener. Hvordan jeg absolutt måtte skyve han unna meg og ikke tillot han å være seg.

Men  jeg lever i håpet om at vi en dag skal bli venner igjen, om ikke bestevenner. Det er nemlig mye jeg angrer på men en ting ønsker jeg han aldri noen gang skal tvile på og det er at han er i mitt venstre hjertekammer for all fremtid…