Dette hadde jeg ventet på hele livet. Det var en ny start, en ny mulighet, selv om jeg ikke visste hva som skulle skje, hadde jeg hørt mye om det. Rundt meg stod det flere hundre andre jevnaldrende gutter, alle på sin egen plass. Jeg stod på plass C765, det var et sånn system som minnet meg om noe søsteren min sa hun lærte på skolen en gang. Noen av guttene så ut som de gledet seg, imens andre så nervøse ut, noe jeg forsto. Jeg hadde selv kjent på nervøsiteten de siste ukene, trangen etter å vite hva som vil skje, trangen hadde blitt så stor, at det var så å si det eneste jeg tenkte på. Det tror jeg gjaldt de fleste, da vi hadde null anelse på hva som ville skje, utenom at «det vil være en endring for det bedre» som vi hadde blitt fortalt noen kun timer før, men som de fleste har hørt i løpet av livet.

Når hadde vi stått der en stund, kunne jeg se at flere ble rastløse, flere satt seg ned og andre snakket med hverandre, og lo som om dette var noe som skjedde hver dag. Et par meter foran meg, på plass B764, stod det en lav gutt som så ut til at han gråt, jeg skulle til å lene meg frem med en støttende hånd på skulderen, men jeg ble avbrutt.

Over oss, åpnet taket seg og ut kom to høyttalere. Vakter kom ut av dørene på veggene som var så å si usynlige før de ble åpnet. Vaktene, som var hvitkledde fra topp til tå, knelte inntil veggene, og opp mot taket, som om de tilba høyttalerne. «Velkommen skal dere være.» lød en skarp kvinnestemme fra høyttalerne. «Velkommen. Dere har nå blitt 18 år, og er klare for en ny vei, en opplevelse, en endring for det bedre. For fellesskapet, for universet, og for dere selv.» Fortsatte stemmen. «Dere lurer nok på hvor dere er, men det er ikke så viktig. Det viktige er at dere er her, som alle menn før dere, også har fulgt denne veien. Det er det riktige og eneste muligheten.» sa den forførende kvinnestemmen før høyttalerne ble trukket inn i taket igjen. 

Vaktene reiste seg opp og gikk til hver sin gutt. Den kvinnelige vakten som kom til meg, hadde tildekket ansikt, men jeg kunne se det sorte håret hennes falle langt nedover ryggen. Hun tok meg forsiktig i armen. Foran oss, småløp en av vaktene bort til døren for å åpne den. Da døren var åpen, eskorterte alle vaktene sin gutt ut. De førte oss ut til en avlang gang, med flere hundre dører på hver side. Vakten min dro meg med til en av de første dørene, mens de andre fortsatte og gå, imens de stadig ble en mindre gjeng. Nå var jeg litt nervøs, dette så ut som et sykehus, og de høye vaktene fikk magen min til å snu seg.

Hun åpnet nå døren, og jeg steg inn til enda et hvit rom, overaskende nok.

Det luktet slik som venterom flest, men det var noe rart med dette. Det lignet ikke et slikt legekontor jeg er vant med å se, den manglet de smilende, søte sykepleierne i resepsjonen vi pleide å blunke til, for i dette venterommet, var det ikke engang et tegn av at det noen gang hadde vært en resepsjon der.  På veggen hang det noen plakater, jeg prøvde å tyde skriften, men det var et språk jeg ikke forsto meg på, «Men: the weak gender» og «Kill all men, make a change for the better.» stod det.

Bak meg låste døren seg, og det var bare meg, vakten og stillheten igjen der, helt til, vi hørte et skrik fra avstand, sannsynligvis fra en av de andre rommene. Skriket ble fulgt av et til skrik, og så et rop, og deretter et «HJELP!». Nå var det alt for mange til at jeg klarte å ha kontroll på hvor det sa hjelp og hvor det ble skreket. Jeg kjente pulsen stige, og hendene mine ble klamme. Imens vakten så ut til at hun fant frem noe i lommene, løp jeg til døren i et håp om at den var åpen. Det var den ikke. Jeg kunne høre flere gutter skrike og løpe i gangene, så åpenbart hadde noen av de klart det.

Hvorfor ble jeg plutselig så redd nå? Jeg hadde jo gledet meg lenge, men det er kanskje vanlig. Før jeg visste ord av det, tok vakten meg hardt i halsen og kastet meg inn i veggen. Hun holdt meg hardt, og nå var pulsen min høyere en noen gang, jeg prøvde å sparke til, uten nytte. Akkurat som i det store rommet, åpnet det seg flere dører på veggen, og ut steg 6 jenter opp. De var kledd i hvitt, akkurat som vakten, nå stod de alle i en sirkel rundt han. Før han rakk å tenke, kom den skarpe kvinnestemmen vi hadde hørt tidligere på høyttaleren. «For mange av dere er det nok for sent til å høre dette, men dere er nå ankommet siste destinasjon. Dere er totalt ubrukelige i samfunnet, og i flere hundre år nå har vi kvinner stått sammen for å prøve å fjerne dere. Vårt mål er å drepe alle menn. Menn er svake, og dere er kaster bort plass, tid og oksygen.» 

Jeg visste ikke hva jeg skulle tenke. Var det tull? Det måtte jo være tull. Jentene samlet seg rundt meg, de kom nærmere og det var åpenbart hva intensjonen deres var. Imens vi stadig hørte flere skrik og hyl, tok de tak i meg.