Venutzia, en by langt borte fra her omgitt av hav, byen har nesten ingen veier, så derfor foregår mesteparten av transporten til vanns i de mange kanalene som snor seg på kryss og tvers av byen. Enda lenger vekk ligger Sydland og Nordland. To enorme "land" av is som på grunn av global oppvarming har minket i stor grad siden år Maxumfillionus. Da Miljøgassutslippet bare økte og økte, dette gjorde sitt til at drivhuseffekten ble nesten dobbelt så sterk. Ikke bare ble det varmere, varmen resulterte i tropiske stormer, tsunamier og oversvømmelser. Som om ikke dette var nok, så hadde byen en midlertidig strømstans, "noe som ikke rammet akkurat denne byen så ille siden alt de hadde var noen lykter på torget og noen andre småting" men Borgermaisteren forsikret om at det bare ville være for en dag. Selv om alt dette tragiske nå skjedde med verden og byen deres, så verken byfolkene eller bruden og brudgommen noen grunn til at lykkelige begivenheter ikke skulle slippe til innimellom. Den lykkelige begivenheten, var bryllupet mellom Juanita Junta og Carlos Carlossos. Bryllupet ble holdt om natta, siden det var kjøligere da. Bryllupet mellom dem hadde vært mye omtalt i aviser og ukeblader, men ikke med kritisk eller spottende syn, bortsett fra i noen sladderblader fra utlandet. Ingen hadde noe imot dette bryllupet, for dette var to mennesker som var godt likt av allemenheten, og alle mente de var perfekt for hverandre.

Det var kun to dager igjen til bryllupet, og opprydningen etter tomat- festivalen (en slags festival hvor de kaster over- modne tomater på hverandre) som de hadde hatt for noen dager siden, var nesten ferdig. Både Carlos og Juanita var barn av velstående foreldre, foreldrene var så glade for bryllupet at de arrangerte fest for hele byen. Det største torget inne i byen ble dekorert med vakker og fargesprakende pynt. Det ble klargjort fyrverkeri og det ble også pyntet med store og fargerike stearinlys over helte by torget for festlighetene. Det så ut som himmelen virkelig hadde kommet til Jorda

Idet natten smøg seg sakte nærmere og den herlige kulden omsluttet den ellers så svært hete byen, begynte noen av gjestene å ankomme det store torget. Siden de var relativt utestengt fra resten av verden på det tidspunktet, fikk ingen vite om katastrofen som kom til å ramme dem ganske snart, ingen unntatt en liten gutt ved navn Imanuell.

 Han hadde vært utenlands med sine foreldre for en uke siden hvor de hadde besøkt noen fjerne slektninger. I dette landet hadde de oppfunnet noe de hadde kalt telemobilfon. Dette var noe som var på størrelse med en kortstokk, den virket visst ved at man sendte signaler ut i verdensrommet til noen satellitter som fløy rundt der oppe. Denne kunne man visstnok sende beskjeder til hverandre med. Nesten som brev. Den utgaven gutten som Imanuell etter hvert ble venner med, hadde vist blitt gammel etter hvert som det kom nye utgaver på markedet. Han hadde tenkt til å hive den, men forærte den isteden til lille Imannuell som full av glede og fryd raskt satte seg inn i hvordan å bruke den. På denne måten kunne de "prate med hverandre," selv om de ikke var i samme land engang. Nå noen timer før bryllupet, kom det en melding på telemobilfonen hans. I den stod det; "Hvor er dere?" "Har dere kommet dere vekk frå byen enda?" Imanuell lurte på hva vennen hans mente med dette, var det bare en dårlig spøk? Derfor sendte han melding tilbake, og spurte hva i all verden det var han mente. Vantro stirret han på svaret som blinket tilbake mot ham fra det lille grønne displayet, etter en stund leste han meldingen en gang til for å være sikker på at han hadde lest riktig; "Dere må komme dere vekk!" "En stor tsunami er på veg mot dere!"

Imanuell ble hysterisk, han visste godt hva det ville si. Faren hans hadde fortalt flere historier om landsbyer og mennesker som hadde blitt skylt vekk av denne enorme typen bølge.

Han løp ned på kjøkkenet til faren sin og hikstet ut hva som kom til å skje. Imanuell ble rasende da faren bare lo av ham, og skrek skjellsord til den plutselig meget forbausede faren. Lille Imanuell hadde aldri sagt slike ting før da ble faren sint og sa at med slik oppførsel fikk ingen dra på bryllupsfest.

Deretter tok han gutten med seg opp på rommet sitt og låste ham inne der. Imanuell kunne ikke svikte alle sammen bare på grunn av en dum pappa. Han ventet til han hørte at det smekket i ytterdøra, før han krabbet ut på taket og klatret ned takrenne- utløpet. Før han satte kursen mot torget, som de heldigvis ikke bodde altfor langt unna. Alle som kunne hadde møtt opp til det godt forberedte bryllupet. Juanita og Carlos var så langt inn i vielsen at de snart skulle til å gi hverandre ringene da en liten og rødkinnet liten gutt smøg seg hurtig veg gjennom folkemengden og klatret opp på det mobile podiet hvor de elskende sto. Han begynt, uten å legge merke til hvor paffe alle ble på grunn av denne uhørte avbrytelsen, å fortelle om beskjeden på telefonmobilen sin.

Men den eneste responsen han fikk var sure ansikter eller noen få høylytte latterutbrudd. Ingen som bodde i byen hadde verken hørt eller sett en slik telefonmobil så ingen trodde ham. Røsten til den fortvilte lille gutten stilnet ettersom den lille mannen med den store barten brøytet seg vei gjennom folkemassen, rød i ansiktet av skam for det den lille gutten hans hadde funnet på. Imanuell skrek og sprelte, men sank sammen i gråt på skulderen til faren sin da han skjønte at spillet var tapt. Carlos og Juanita snudde seg mot presten for å få sin velsignelse. Akkurat i det øyeblikket de hadde vekslet gullringer og presten hadde velsignet dem hørte de en dyp rumlende lyd, lik torden bortsett frå at det kom frå bakken istedenfor himmelen. En mumling spredte seg som ild i tørt gress gjennom mengden, men den rolige kontrollerte stemmen til Carlos skylte over dem og fikk dempet rykteflommen. "Det var sikkert bare vinden dere hørte", sa Carlos ikke lite skeptisk til sine egne ord. Han hadde sine gjetninger om hva det kunne være, men ville ikke at det skulle bryte ut panikk.

Mengden slo seg til ro med det Carlos hadde sagt og stilnet. Presten fullbyrdet vielsen: "Da erklærer jeg dere for rette ektefolk å være, Du kan kysse bruden". Med det samme presten fullførte disse ordene kunne alle se den massive bølgen som raskt kom nærmere; bølgen vokste seg større og større i likhet med frykten og panikken i folks ansikt. Nesten alle begynte å løpe, unntatt Carlos og Juanita, og presten som sto på knærne å ba sin siste bønn til herren. De sto urørlig å stirret på den mørke uvirkelige, enorme bølgen som kom til å ramme dem hvert øyeblikk. "Dette skulle være vår dag", sa Juanita med tårer i øynene. "Dette er vår dag", sa Carlos, "vi holder sammen til døden skiller oss ad" og kysset henne idet bølgen skilte dem.