”Jeg kunne lukte min egen illeluktende svette. Blodet strømmet gjennom meg fra tærne til topp. Mens blodet strømmet gjennom meg som en foss, gikk tankene mine i surr. Alt dramatikken og kaoset rundt meg, så innser jeg at jeg er dømt. Ingen vei ut, det er bare å gi seg nå. Det er bare å nyte det siste øyeblikket jeg har igjen, før jeg må ha på det stripete antrekket og ført bak gitteret. Hendene var satt bak ryggen min på kryss, det var vel det siste øyeblikket jeg kunne nyte. Nå blir jeg ført bort fra banken til gitteret.

Vi har lenge brukt tid på denne planen, vi har brukt så langt tid! Vi har vært nøye planlagt gjennom denne planen. Steg for steg har nøye blitt planlagt. Jeg føler at blodet blir kokt inni meg, og det kokende blodet inni meg strømmer gjennom kroppen min. Blodet føles ut som det vil eksplodere, jeg blir helt rød i ansiktet og har ikke et eneste ord, ikke et eneste ord men en av en mystisk grunn kom det et ord likevel. ”Hvorfor vil dere ikke følge planen!” roper jeg så høyt jeg kan, jeg vedder på at naboen min kunne ha hørt det til og med de fra månen. Kanskje det jeg prøvde på? Gunnar og Gustav ser helt forskrekket og vettskremte ut, faen om de skal bli skremt og bli halshogd, jeg har brukt så langt tid på den perfekte planen vår og plutselig blir den idiotisk for dere! Responsen jeg får ut av Gustav og Gunnar er overraskende. ”Ok, bare ikke drep meg, sa dem. Så lo dem. De rullet på gulvet og lo seg ut. Jeg har ikke sett maken til sånne drittunger, sier at de holder en løfte men nei.

Jeg raserer ut av rommet og håper på at dem ikke snakker til meg på en stund, eller skal jeg si aldri!

Jeg driter fullt i Gustav og Gunnar nå, jeg skal gjøre denne planen helt alene. Planen skulle starte i morgen men klarer det visst ikke uten dem. Faen for noen patetiske unger, jeg bestemte at jeg skulle gjøre dette alene uten dem og jeg skal definitivt klare det. Jeg gjør meg klar til min vidunderlige og perfekte plan. Klokken er 23.59 et minutt før dagen i morgen, antrekket mitt var klar. Nå var tiden inne det var nå som planen skulle gjøres, antrekket mitt sto klar min svarte antrekk. Alt sto klar nå ingen kunne stoppe meg nå jeg var så sikker at jeg kunne gjøre planen min uten noen feil. Ikke en minst feil kunne skje nå. Mens klokken tikket ventet jeg på den rette tidspunkt. Jeg svettet når jeg tenkte gjennom planen min, men var det for noe å svette for! Planen var helt skuddsikker. Tiden var kommet ved klokka et på natta gikk jeg ut. Kaldt og hvitt var det ute, snøkrystaller kom dalende ned og traff bakken og kinnet mitt.

Etter å ha gått en lang stund var jeg utslitt, lang vei å gå pluss at det var kaldt og vått ute. Det iskalde og det fuktige været har vært en hindring for meg, jeg tenker uklart og planen falmer bort for meg. Jeg tenker meg om jeg skal gjøre dette, eneste grunnen til at min vilje ville fortsatte var at de patetiske ungene ikke fulgte min plan perfekte plan. Min plan ble klarere og objektet sto foran meg. Jeg løp inn til banken med de kreftene jeg hadde igjen. Styrken jeg hadde igjen var ikke mye men jeg klarte å prestere ”ned på gulvet, sa jeg” og pekte mot den bank ansatte. Nå visste jeg at planen min ville fungere jeg så på de ynkelige øyene som var forvirret. Den bank ansatte begynte å få tårer i øyene men ikke hvilken som helst tårer, ansiktet hans begynte å dirre, munnen begynte å få en smil, folkene som jeg sa at de skulle være nede sto opp. Nå var det ikke folkene som hadde frustrerte øyer det var jeg som hadde det nå, det føles helt absurd. Før jeg visste ord av det hadde jeg ikke med min pistol, jeg ser på hånden min. Min hånd med en svart hanske peker jeg mot han og lager en pistol ut av hånden min.

Så idiotisk, hva faen er det jeg driver med at jeg faktisk greide å glemme min pistol min hjemme, sier jeg til meg selv.

Tankene og planen min som skulle bli det perfekte, men det svinnet ut av hjernen min alt som var igjen var faktisk ingenting. Jeg sto der som en amøbe med en late pistol i hånden min, hva var det jeg skulle gjøre, ingen kunnskapsrik idé kom ut av meg. Hjernen fikk et lynraskt støt og det dirra i hodet, og ut av det blå kommer det rareste ordet noen sinne. Den elektriske rare effekten som jeg fikk ga meg en rar tanke i hodet og i løpet av noen millisekunder sier jeg den rareste setningen noen sinne.”Det var Gunnar og Gustav som fikk meg til å gjøre dette, sier jeg”. Galskapen inni meg var nok til å drepe hvem som helst tankene var spesielt til Gunnar og Gustav. Jeg visste ikke lenger hva jeg skulle gjøre, før jeg visste noe kom politiet stormende inn i banken. Jeg prøver å rømme men jeg er omringet. Jeg er dømt ingen vei til å gå det er bare til å gi seg nå, sier jeg. De kom stormende mot meg og de satte hendene mine bak ryggen min på kryss og førte meg inn til bilen. Mens jeg blir ført videre vekk til et intetanende land, hvorfor gjøre jeg dette her tenkte, jeg. Eneste jeg hørte var sirenen. Blåe og røde lyset som kom fra sirenen skinte gjennom vinduene. Jeg ble nå fortalt hvor de førte meg, men er jo ikke gal!
ropte jeg til ho. Dette ble bare verre.

De førte meg til en psykiater og erklærte meg mentalt tilbakestående. Samme kveld sitter jeg utenfor en bar, etter jeg hadde blitt sparket fra jobben. Utenfor baren sitter jeg med fillete klær og ler meg i hjel. Vet ikke helt hvorfor jeg ler, men en god latter forlenger livet!, sier jeg. Latteren varte ikke lenge, det var i hvert fall en latter. Jeg tar meg et dypt pust inn, og undrer hvorfor folk ser på meg som en uteligger. Er det fordi jeg har en bukse og en genser som har et par hull i seg? Eller kanskje jeg ikke lukter så godt?

Spørsmålene går i surr og jeg får øye på en avis. Det står i avisen ”En amatørmessig bankraner ankom til en bank i Oslo. Den mest udugelige og dumme bankraneren skal ha visst hatt med seg en hanske som skulle forestille en pistol. Denne bankraneren slår alle av de amatørmessige bankranere noen sinne. Jeg blir helt forskrekket, er dette meg? Og jeg skriker til avisen ”det var ikke min skyld”. Av en rar mystisk grunn hører jeg applaus det kommer fra aller kanter. Jeg smiler og ser stolt ut og sier til meg selv ”dette blir en garantert en 6’er”

Slutt. Det var sikkert fordi jeg var så en bra skuespiller? Jeg går av scenen med vennene mine. Læreren gir meg en stor applaus og elevene gir meg en stor applaus. Alle ler og flirer. Det dramatiske skuespillet var komisk og spennende, og jeg sier takk! Jeg har øvd lenge til skuespillet og nå er den endelig slutt, jeg syns at det jeg gjorde var sinnsykt bra. Læren gir meg en stor applaus og roper navnet mitt ”Berg” begge to går ut av gangen, læreren min gir en rar grimase men jeg tolka det som en bra grimase. Hun sier ”Jeg er faktisk utrolig stolt av deg, du klarte å gjøre dette til et bra skuespill, du fortjener en 5+”. Læreren og jeg går inn til klasserommet inn igjen, jeg er stolt av karakteren min. Jeg har faktisk klart og prestert bra i dag! Jeg er super fornøyd.

Alt i kaoset og folkemengden som jublet for meg og vennene mine, ser jeg en ulykkelig dame som kommer inn i klasserommet. Den ulykkelige damen var moren min. Jeg skjønte ikke hvorfor hun gråt i det hele tatt, men et lite glimt fra fortiden som skjedde helt automatisk skjønte jeg hva som hadde hendt. Det var ikke noe godt, men noe dårlig.

Døra gled forsiktig opp. Jeg snudde meg og så mamma. Hun hadde et sørgmodig utrykk i ansiktet. Jeg kunne se at nå skulle hun fortelle meg noe jeg ikke ville høre. Hun gikk mot meg, og prøvde å smile. Men noe smil kom det ikke. Tårene trilte ned, pudder og rouge rant nedover kinnet hennes. "Mamma, hva er det? ", spurte jeg. Men jeg fikk ikke noe svar.

Ikke hadde jeg forventet det heller, idet øyeblikket visste jeg at min bror som la på sykehuset var over. Jeg kunne fortsatt huske han. Vi lekte alltid sammen da vi var små. Lekte med hunden, og fikk alltid mamma og Martin til å kile oss på ryggen. Jeg savner de tidene da alt var så uskyldig.

Katastrofalt faller jeg ned og falmer bort av tårer og, skjønner ikke hvorfor akkurat meg på akkurat dette tidspunktet? Når jeg hadde gjort det så bra i skuespillet. Idet jeg falmer bort håper jeg å møte min kjøre bror.