Jeg springer, springer så fort som jeg aldri har gjort før. Storebror ringte nettopp, pappa er blitt truffet av en bombe. Han ligger bevisstløs og venter på ambulansen. Det er derfor jeg springer, springer så fort som jeg aldri har gjort før.

Jeg er på Lerkendal og Rosenborg har nettopp blitt seriemestra 2006, det ble så fyrt opp et kjempe fyrverkeri av pappa, som førte til at han ble truffet.

Tårene presser seg på, renner nedover kinnene. Pappa har liksom alltid vært der for meg, kan prate med han om alt. Nå ligger han der bevisstløs! Bare jeg rekker å se han før ambulansen kommer.

Jeg stivner helt i skrekk, fikk øye på pappa. Ligger der med fullt av blod både på og rundt seg. Ambulansen har allerede kommet og legene prøver å gjøre jobben sin. Alt er et fullstendig kaos, tankene surrer rundt som en travel trafikk.

En vakt springer mot meg og roper “Gå! Du får ikke være her!”

“Ja, men det er pappa!” skriker jeg hysterisk tilbake.

Han ber meg bli stående der, kommer bort til meg og gir meg en varm klem, mens han forklarer hva som skjer.

Jeg blir stående der helt alene. For et syn! For en dag! Denne dagen skulle jo være helt perfekt. Tårene renner ut av øynene mine. Hvorfor deg pappa? Storebror legger merke til meg, setter til stor fart mot meg. Holder rundt meg og gir meg en stor, varm og god klem, mens han gjør alt han kan for å roe meg ned.

“Ta det med ro Lisa, det går nok bra skal du se”, sier han mykt og rolig.

En stank av medisinermøtte meg i døren til sykehuset. Hvor er han, går det bra med han, lever han???

“Lisa, er det deg? Kom, bli med på venterommet.”

En lege kommer inn, legger fram hvordan situasjonen er og hva de kan og skal gjøre. Det er en stor hevelse og blødning i hjernen, brudd i kraniet og mange andre plasser i ansiktet. De skal nå sette inn en trykk måler som måler blodtrykket i hjernen, slik at de får se hvordan det går fremover. Dermed blir han liggende i kunstig koma, det vil være sykepleiere som ser etter han 24 timer i døgnet.

Der får jeg se pappa, han er ikke til å kjenne igjen. Ledninger i både nese, munn og armer. Og alle disse apparatene rundt han som måler de forskjellige tingene.

Fortvilet klyper jeg han i handa, alle slags tanker plopper opp i hodet. Ber sterkt til Gud om at det skal gå bra og at jeg får se papp i live igjen.

Jeg holder han fortsatt i handa, handa som jeg har holdt mange ganger før. Handa som jeg har sett på, studert hele tiden. De skjeve fingrene som har arbeidet hele livet. Skjeve og store. Fingrene hans arbeidet flittig fra bombe til bombe. Han har brukt å gjøre det så utrulig fort. Nå er det kanskje slutten.