Alt føles helt svart. Lysglimtene av glede er ikke her lenger. De har for lengst holdt opp å glimte for meg. Åååå… som jeg savner å kunne smile, le og å kunne ha det morsomt sammen med vennene mine. Men den tid er forbi. Nå er det følelsen av hjelpeløshet som styrer livet mitt. Det å ikke lenger ha kontroll over det som skjer har brutt meg fullstendig ned. Det er som om en mørk tåke omslutter meg og tankene mine. Når jeg prøver å komme meg ut av ”tåken”, går jeg meg bare enda mer vill. Og jeg blir ledet på gale veier. Jeg vet ikke lenger forskjell på rett og galt. Det er helt likegyldig for meg.

Når personer som jeg stoler på ikke lenger er det den gir seg ut for å være, er det som om alt annet også mister sin verdi. Til og med livet.

Det er så mange ting jeg skulle ønske var ugjort. Du skulle bare visst. Bilder flimrer døgnet rundt gjennom hodet mitt, gang på gang uten stans… Om jeg bare kan stoppe marerittet som forfølger meg, da ville alt blitt bra.

Det hele begynte den dagen da Jon kom inn døren hjemme hos oss. Han virket som den perfekte stefar. Både morsom og omsorgsfull, i begynnelsen. Men etter hvert merket jeg at han til tider hadde en merkelig måte å være på. Hans omsorg og oppmerksomhet til meg, ble ofte veldig intens. Ikke at fedre ikke skal vise sine barn omsorg, men hans tilnærmelse og små kjærtegn var noe jeg undret meg over. Jeg prøvde å overbevise meg selv om at det bare var innbildning. At Jon ikke var en slik en. Jeg var jo tross alt hans stedatter.

Jeg var en lykkelig jente med både kjæreste og mange venner. Livet var på sitt beste. Da jeg i tillegg ble valgt til å spille hovedrollen i skolens juleforestilling, var jeg helt sikker på at livet ikke kunne bli bedre. Den jula ble den beste jeg noen gang har hatt, men i ettertid har jeg sett at ting ikke var som de skulle. Julegaven fra Jon var den aller beste. Jeg hadde lenge ønsket meg et gullsmykke, men prisen var for høy til at jeg noensinne skulle kunne kjøpe det selv. Så da jeg åpnet pakken fra Jon og så det skinnende smykket, kastet jeg meg rundt halsen hans og ga han en god klem. Han gjengjeldte klemmen, og vel så det. Og hendene hans, som lå rundt midjen min, trakk meg tett inntil kroppen hans. Det var ikke mye faderlig med den klemmen, så jeg trakk meg fort unna. Men gleden over gaven overskygget tvilen.

Tiden gikk og Jons kjærtegn ble mer og mer intim, spesielt når vi var alene hjemme bare jeg og han. Men jeg var bestandig snar med å trekke meg unna.

Så en kveld da jeg var på fest hos ei venninne, gjorde typen min det slutt. Jeg var knust og mye alkohol ble drukket den kvelden. Da jeg kom hjem var jeg sterk beruset. Jon var alene og satt foran TV-en og så på fotballkamp. Jeg ravet inn i stua og satte meg gråtende ned i sofaen.

Jon spratt opp av stolen og kom bort til meg og spurte hva det var. Jeg fortalte ham gråtende at det var blitt slutt mellom meg og Thomas. Jon satte ved siden av meg og strøk meg trøstende på ryggen. Vi satt lenge og pratet. Plutselig og uten forvarsel la han meg bak i sofaen og holdt meg nede med sin egen kroppstyngde.

”Skjønner du ikke at det er en mening med dette? Det er jeg og du som er ment for hverandre,” sa han mens han strøk meg over kroppen. Han mumlet også noe om at dette var noe han hadde ventet på lenge. Da skjønte jeg at det ikke var å trøste han ville. Jeg prøvde å komme meg unna, men alkoholen og Jons kroppstyngde tappet meg for energi. Det var ingenting jeg kunne gjøre. Jeg ropte og skrek og plutselig kjente jeg et slag mot hodet. Det siste jeg husket før alt ble svart, var at han flerret opp blusen min.

Da jeg våknet igjen følte jeg merkelig tomhet og smerte i hele kroppen. Jeg skjønte med en gang hva som hadde skjedd. Jon var borte, og igjen lå jeg med forferdelige minner som ville bli umulige å glemme.

Etter en stund greide jeg å komme meg inn på badet. Jeg stilte meg foran speilet. De tårevåte øynene som stirret tilbake på meg var sorte av tomhet og redsel. Ansiktet mitt avslørte en indre smerte som gjenspeilte hvordan jeg følte meg. Jeg sto flere timer i dusjen og skrubbet meg, men da jeg var ferdig følte jeg meg om mulig enda mer skitten.

Jeg gikk å la meg, men den natten smakte jeg ikke søvn. Jeg så ikke mer til Jon, og etter noen dager fikk jeg høre at han var flyttet ut. Skyldfølelsen sved i meg. Tenk at jeg hadde hatt samleie med min egen stefar. Dette skulle være min hemmelighet, bare min.

Etter hvert kom jeg tilbake til den nokså normale hverdagen. Jeg prøvde å være som vanlig, men minnene svirret hele tiden i bevisstheten min. En stund trodde jeg at jeg skulle greie å vinne over skyldsfølelsen. Ny kjæreste fikk jeg, og alt så ut til at det kanskje ville ordne seg igjen. Men der tok jeg feil. Da mensen uteble, skjønte jeg at noe var galt. Et kort besøk hos legen bekreftet det jeg hadde fryktet. Jeg var gravid.

Mamma, du aner ikke for en forferdelig følelse det er å vite at jeg bærer på Jons barn. Jeg har så lenge ønsket å fortelle deg dette, men redselen for å såre deg har holdt meg borte fra det. Hvorfor var det jeg som måtte gjennomgå dette? Livet er så urettferdig og har så mange mørke sider. Det har jeg fått oppleve. Men jeg har vel bare meg selv å takke.

Kjære mamma, jeg tror ikke det er meningen at jeg skal være lykkelig. Og hva er vel vitsen med å leve hvis livet skal være fylt med smerte? Valget var derfor lett og ta… Når du leser dette brevet, min høyt elskede mor, har jeg og barnebarnet ditt forlatt denne verden. Du må ikke tro at dette er din skyld. For du har bestandig vært en god og kjærlig mor for meg. Håper vi treffes igjen en gang.

- Jeg elsker deg, mamma.

Mange klemmer fra din kjære datter.