Føttene hans subber mot den nedslitte asfalten når han går med en anspent gange. De ellers så nye Nike skoene var nå skitne og preget av å bære han. Han glor intenst ned som om bakken vil gi han et livreddende ønske, den ellers så klamme håndflaten hans er nå tørr og skjelvende inni genserlommene. Innvendig er det et umettelig ønske om å tørre å se opp og se dem inn i øynene, se hvordan latteren deres ville falme fra øynene når han endelig ga dem fingeren.

 

Likevel går han mot dem uten så mye å se i deres retning, lik en underkuet hund. Stemmene deres er nærmere og han gulper dypt når han ser hevingen i asfalten som forteller han at han er rett ved inngangen til skolen. I de tre siste årene hadde han telt hvor mange skritt han trengte å gå for å passere gruppa som alltid var der. Tanken på at det bare var få måneder til han var fri fra skolen, løftet humøret hans, og for en gangs skyld glemte han å telle skrittene sine.

 

De ser han lett. En av guttene drar en av sine tørre vitser og bader i latteren til de andre, med et vittig glimt i øynene. Med rullende øyne ser hun bort fra Jonas og mot han som kommer gående. Stemmene til de andre er som et brus fra bølger i bakgrunnen, og hun følger han med skarpe øyne. Genseren hans er tettsittende og viser godt frem alt under, enda en vits ble lagd.

 

En syrlig smak i munnen hennes sprer seg og blikket hennes slår ned. Solen legger sin glans ned på den knallrosa neglelakken på neglene hennes, som i gjengjeld får huden hennes til å se blekere ut. Hånden hennes knytter seg helt til neglene brenner seg inn i håndflaten og lager merker tilsvarende neglelakken. Hun tenker ikke over smerten, bare på ordene, ordene og atter ordene!

 

En av guttene hever stemmen, det er Jonas igjen. Med et tungt drag over ansiktet ser hun vekk fra hendene sine, mot han igjen. Jonas tar enda en av sine teite vitser, bare høyere og direkte til han denne gangen. Alle braser ut i latter når et hissig, rødt mønster klatret opp fra halsen hans til ansiktet. Sakte ler hun med dem, stenger alle følelser ute. Ingen legger merke til tårene som svir i øynene hans og gråten som sitter i latteren hennes. Ingen tenker over hva slags ord som sårer. Ingen bortsett fra han og hun. Skjelettet Silje og Big Benny.

 

~

 

”Altså, så du ansiktet til Big Benny,” kakler Pia i latter og dytter til Silje med hoften sin.

Det gjør vondt når den harde bagen hennes treffer hoftebeinet hennes. Silje rister på hodet og svelger irritasjonen som kveler henne innvendig. Hun ser rødt når vennene hennes oppfører seg sånn som Pia gjør nå.

”Seriøst? Hvor var du?” snøfter Pia sarkastisk og ser rundt dem. ”Vi skal ikke stikke til Jonas da?” spør hun ivrig.

 

Silje rister på hodet igjen. ”Kan ikke, jeg må hjem,” knurrer hun lavt tilbake.

Som vanlig, overser Pia humøret hennes helt og kommer med en rask unnskyldning om å gå. Lettet og fortsatt irritert, stirrer Silje etter Pia når hun balanserer høyt på skoene sine bortover gaten. Med et kort rist på hodet sitt snur hun rundt og går dit hun skal. Hun fortalte to løgner til venninnen sin. Hun skulle ikke hjem, og ja, hun hadde sett ansiktet til Benny.

 

”Hallo vennen,” kurrer moren hans når han trår inn i huset.

Hendene hennes legger seg rundt kinnene hans og klemmer til, imens et smil fylt med tenner tar over leppene hennes. Benny snor seg unna med et irritert blikk. Gangen er trang med dem begge og moren hans legger merke til det, skuldrene hennes henger skuffet når hun gir ham mer plass.

”Hvordan var skolen?” kvitrer hun lykkelig, alle vonde tanker er borte vekk og hun legger en hånd på skulderen hans.

Benny sender henne en sur geip. Han visste at hun visste hvordan hans vanlige skoledag var. To ord, forferdelig og ydmykende.

”Fint,” brummer han og rister hånden hennes vekk med et kaldt skuldertrekk.

 

”Å, fint, fint,” gjentar hun. ”Thomas kommer over igjen.”

Benny nikker og prøver å skjule følelsene sine, en liten gnist tenner likevel humøret hans og moren ser det.

”Bare gå og skift du før de kommer,” sier hun. ”Du skal ikke prøve de nye skjortene?” spør hun håpefullt.

”De er for små,” gulper han, den lille gnisten slukner.

Morens smil sier at det går bra, men øynene hennes forteller noe annet. Benny går opp trappen, tankene hans svever bare rundt hva som skjedde tidligere på dagen og det med moren. Han var lei av de blikkene.

 

~

 

Lyden av ytterdøren som åpner og stemmer som invaderer huset, skjerper Bennys oppmerksomhet. Sakte reiser hans seg opp fra stolen foran PC-en. Hjertet hans hamrer vilt på innsiden av brystkassen hans, dunkingen sprer seg til ørene hans og det er som et seiers rus når morens stemme når igjennom.

”Bare gå opp til Benny du Silje,” sier moren, og faren til Silje, Thomas, oppfordrer til det samme.

En svak respons fra Silje drukner bak døren til rommet til Benny. Lyden av føtter som går i trappen sender en klar melding gjennom Benny.

Gjør deg klar!

Vill i blikket ser han etter noe å gjøre og kommer ikke på annet enn å sitte på sengekanten, ventende med en CD i hånden. Han later som om CD-en interesserer han, men bare Siljes nærvær betydde noe. Kvalm og klam i hendene venter han, helt til Silje dytter døren opp med et svakt smil lekende på leppene hennes.

”Hei,” vinker hun sjenert, selv om hun har ingen grunn til det.

”Hallo,” sier han tilbake, som et ekko.

 

Nølende går hun over til PC stolen hans og setter seg ned, hun passer ikke godt inn. Stolen kunne ha hatt plass til tre Siljer og bare en Benny, likevel kommenterer hun det ikke. Hun sier aldri noe slikt, og Benny liker å være med henne for akkurat den grunnen. Silje svelger tungt. Hendene hennes er klamme og hun kjenner pulsen galoppere i halsen hennes.

”Unnskyld for tidligere,” piper hun, lettet over at hun greide å få det ut.

”Det går bra,” dekker Benny fort over, selv om han ønsker at hun skal si mer, bekrefte tankene hans.

 

”Jeg burde ha gjort noe, men det er så vanskelig, samtidig vet jeg at det er mer vanskelig for deg,” sier hun og ser vekk. ”Jeg er sykt lei dem nå, de er idioter alle sammen, jeg er sykt lei alt egentlig,” sier hun og venter på Benny.

Benny klemmer seg selv og lener framover, men armene når ikke rundt.

”Har du,” han stopper opp, knusktørr i munnen. ”Har du tenkt på hva vi snakket om?”

Silje smiler spakt, men det passer ikke til det brennende blikket hun sender ham. Fylt med lengsel og forståelse.

”Ja det har jeg,” bekrefter hun alvorlig, likevel med et smil. ”Er du sikker?”

Benny ler kort. ”Ja, men jeg var redd for at du ikke ville.”

Silje ler hun også, og den klingrende lyden får Benny til å smelte under blikket hennes.

”Det var jo jeg som foreslo det,” minner hun han på, og blunker lurt som om de er to gamle venner som planlegger en hyttetur.

 

”Jo da, men likevel, du har det jo mye bedre enn meg,” han nøler med å si det og når et kaldt blikk kommer fra Silje, angrer han på at han sa noe i det hele tatt.

Hun snurrer rundt på stolen mot PC-en, rasende åpner hun nettleseren og skriver inn en adresse. Fingrene hennes slår tastene som om de er små insekt hun ønsker å drepe. Benny stirret på ryggen hennes, skjorta som henger løst rundt kroppen og ryggsøylen som synes igjennom der skjorta er trangest.

”Se her!” utbryter hun og viser han PC-skjermen.

Bilder av en syltynn modell brer seg utover skjermen og han greier ikke å la være å sammenligne modellen med Silje. Silje ruller raskt ned siden til kommentar feltet og med øyner som reflekteres av PC-skjermen leter hun gjennom kommentarer.

”Ingen mann ønsker et beinrangel sånn som dette,” leser hun høyt ut. ”Bruk heller ordentlige kvinner med former istedenfor disse grusomme guttekroppene. Ingen kvinne uten former er en kvinne,” fortsetter hun.

 

Hendene hennes dirrer i sinne når hun finner enda en kommentar og leser den for Benny. Hele tiden hører Benny etter, sakte forstår han situasjonen til Silje også. Først, når hun la fram ideen hadde han tenkt at den var perfekt for han. En utvei. Han hadde stusset over at Silje også ønsket å ta den samme utveien. Nå forstod han hennes sinne og frustrasjon like godt som hans eget.

 

”Jeg er tydeligvis ikke en kvinne! For å være sexy og fin må jeg ha former, for å være tiltrekkende må jeg være veltrent, herregud! De forstår ikke hvor mye dette sårer! Skjønner du?” hun snurrer på stolen igjen og er ansikt til ansikt med Benny.

Et av øyenbrynene hennes hever seg og hun gir han en utfordrende blikk.

”Jeg skjønner,” svarer han.

Takknemlighet tar over ansiktstrekkene hennes og hun reiser seg. Ut av det blå, gir hun Benny en klem. Og litt etter litt, klemmer Benny tilbake. Han bryr seg ikke om at hun ikke kan holde helt rundt ham, akkurat som at hun ikke bryr seg om at han kan holde helt rundt henne.

”Vi skal vise dem hvor mye ord sårer,” smiler hun gjennom tårevåte øyne og Benny nikker sorgtynget tilbake.

 

 

Kilder:

 

https://pgsf.udir.no/PreparationRooms/PreparationRoom7/del0_side1.aspx

 

Tema 5: De vanskelige ordene:

 

Karl Ove Knausgård

Min Kamp, oktober 2009

Utdrag

 

Dagny Tande Lid

Ord og tegninger

Achehoug 1991

 

Tema 3: Ordenes makt:

 

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/olsen/article3796638.ece