Lene var på vei for å besøke bestevenninnen, Victoria. Hun gruet seg når hun kom nærmere og nærmere sykehuset. Hun hatet sykehus! Hun og Victoria hadde alltid hatet de samme tingene og det var Victoria som alltid hadde mislikt dem. Når de tok sprøyter på skolen, holdt de hverandre hardt i hånda og trøstet hverandre, mange synes sikkert det var dumt å fortsette sånn helt til 9. klasse, men det synes ikke de. De var bestevenner for livet.

Men så var det den dagen Victoria begynte å føle seg dårlig. Hun klarte nesten ikke stå oppreist lengre, da tok moren henne med til legen og fant ut hva det var : Hun hadde kreft, hvor gale det var visste ingen, men det var det de tok prøver på. Hun hadde kommet inn på avdelingen der Victoria lå nå, hun gikk og banket på døren til rommet. ” Kom inn, ” hørte hun Victoria rope. ” Hei, ” Lene tvang seg til å smile. ” Hei, er det kun deg?”, hun virket skuffet. ” Ja, ”, svarte Lene. ” Ok,” hun sukket tungt .

Lene så ned, hun trodde hun visste hvorfor Victoria var skuffet . ”Håpet du Jonas skulle komme?”, spurte hun. ” Vel, jeg håpte da det, men han har vel mistet helt inntressen for meg, nå som alle vet jeg har kreft?” hun så spørrende ut. ” Vel….” Lene lurte på om hun skulle fortelle sannheten om at Jonas og Madeleine gikk ut sammen, men bestemte seg for å la være. ” Du vet hvor pysete gutter er, ” mumlet hun bare. ” Han kommer sikkert og besøker deg snart, du har jo tross alt bare vært her i litt over 2 uker”. ” Ja, kanskje jeg lager for stort nummer ut av det, ” Victoria smilte igjen.

”Har jeg gått glipp av mye?” . fortsatte hun. ” Ja, en del. Du burde jobbe med Matte, Tysk, Engelsk, Norsk og Samfunnsfag, det er det vanskeligste. Lene hørte Victoria sukke igjen. ”Men du kan jo bare ta det med ro, lærerne skjønner jo at du har vært syk,” beroliget hun. Med et kom Nina, Victorias mor inni i rommet. ”Så koselig å se deg igjen, Lene. Går alt bare bra?,” hun smilte hjertelig. ” Jada, ”Lene smilte tilbake. Nina var kjempekul. Hun rynket på nesen da hun så Victorias skolebøker ligge strødd utover. ”Vet du Vic, bare vent med skolearbeidet til du er bedre. Men det var koselig av deg å komme innom med bøkene, men jeg tror ikke Victoria kommer til å trenge dem” . ”Men …jeg må jo få med meg stoffet til tentamen da, mamma”, Victoria virket syk. Plutselig kom Victorias far også inn i rommet, han heter Øyvind og er kjempekul han også. Også kom legen bak ham, Lene følte seg litt beklemt der hun satt, men hun ville få med seg det legen sa.

Legen begynte å forklare om sykdommen og etter hvert sa han bare plutselig ”Det er ikke overraskende om Victoria ikke har lengre levetid enn 1 måned igjen,” det ble helt stille i rommet. ”Men, men, åssen kan du si det så sikkert?”, Nina var på gråten. ”Victoria har kreft i leveren, og det er svært få som blir frisk av det, om det ikke oppdages på et tidligere stadium. Mens foreldrene snakket med legen om muligheten satt Victoria der bare helt stille og så ut, hun virket helt uberørt. ”Vicky,?”, Lene så på venninnen. ”Ja?”, jeg hørte hun gråt, og det samme gjorde jeg. Men det eneste vi gjorde var å legge armene om hverandre å gråte, sånn satt vi lenge, lenge etter at legen og foreldrene hadde gått ut av rommet. ”Så skal jeg dø da, sykdommen tok meg tilslutt. Hvorfor, Lene? Hvorfor skjer dette meg? Har jeg vært så fæl?, Victoria virket frustert, ”Nei, du har ikke det,” hvisket Lene. ” Så hvorfor…,”. ”Det vet ingen, men det er i alle fall ingen feil du har gjort,” Lene følte seg mer sikker på hver setning hun sa. ”Lene?,” ”Ja?”, ”Vil du gjøre mitt siste ønske oppfylt?” . ” Ja?” ” Få Jonas til å komme hit,. Jeg vil se ham før jeg dør, jeg elsker ham Lene. Plis, du gjør det for meg, sant?” hun så, så fullkommen ut der hun satt i mørket at jeg ikke kunne annet enn å si ja.

Del 2.

Jeg visste alle visste om Victoria da jeg kom på skolen, Mandag. Det var forferdelig, at alle snakket med meg. Spurte om jeg ville være sammen med dem etter skolen, herregud, jeg ville da ikke ha noen ny bestevenninne. Jeg svarte bare Kristin, Kamilla, Thea og Silje at jeg ikke kunne, og da sa de det var ok og gikk.

Heldigvis. Så… så jeg Jonas sitte alene, jeg gikk bort til ham. ” Hei, ” sa jeg. ” Hei, ” svarte han. ” jeg … eh hørte om Victoria. ” Ja …hun lurte på om du ville besøke henne en siste gang, ?” det var vanskelig å spørre, men jeg klarte å spørre uten å bryte sammen i gråt. ” Jo da, jeg har alltid ville besøke henne, Lene. Det er bare det hun er så vakker, jeg forstiller meg de ekleste syner av å se henne der. Ligge å ha det vondt, jeg elsker henne Lene, og jeg vil ikke at hun skal ha det vondt.” Han så på meg, jeg smilte mildt til ham og sa ” Derfor må du la henne vite det, ” han så på meg og smilte. Han skjønte vel at det var det rette.

Vi gikk på besøk til Victoria etter skolen, Jonas gikk inn alene, og jeg satte meg nedi ventehallen og gjorde lekser, jeg ble ganske fort ferdig og kjøpte et blad og noe godt til Victoria, mens jeg ventet på de skulle bli ferdige. Da de ikke kom etter en time begynte jeg å bli irritert så jeg gikk rett inn. Der satt de …..sammen, med armene rundt hverandre. De så, så lykkelige ut der de satt og lo og fniste som to nyforelskede…, jeg lot døren gli stille igjen. Hvorfor måtte dette skje Victoria, nå når hun hadde fått kjæreste og alt? Det var så…. Urettferdig, hun var så ung, hun hadde hele livet foran seg, og …… Jeg besøkte Victoria ofte, men ikke fullt så ofte lengre, det var p. g. a. Jonas. Vi satt og snakket foran tv en de gangene jeg kom, og noen ganger spilte vi spill.

Ukene gikk så fort, jeg vet det kanskje virker rart men Victoria ble vakrere og vakrere, hver gang hun var sammen med Jonas var det som noe skjedde med henne, og det samme med han. En uke før hun døde eller noe sånt sa hun til meg : ” Takk for å ære verdens bestevenninne, Lene. Du er her alltid for meg. Og takk for du har latt meg oppleve kjærligheten. Takk for du snakket med Jonas….., men du må hjelpe han gjennom de neste ukene. La ham finne nye jenter, ikke la han synke ved savnet av meg. Jeg vil alltid være med dere begge. ” hun så ut som en engel der hun satt så stille, jeg kunne ikke annet enn å nikke stille.

Jonas var der mye sammen med meg på sykehuset den siste tiden, så vi ble nære og gode venner etter Victoria døde. Hun døde en sen vinterdag. Det siste hun sa til oss var ” Husk alltid å leve livet, men ikke glem meg, jeg er her alltid for dere, ” også sovnet hun inn. Ukene etter var forferdelige, alle visste det var Jonas og meg dette rammet, jeg fikk fullt av blomster og fullt av folk som jeg ikke kjente begynte å snakke med meg. Selve begravelsen var verst å se Victoria ligge der hun som var så ung, så full av liv, skulle nå ned i et hull i bakken. Jeg gråt meg gjennom begravelsen, heldigvis var Jonas også der, uten han ville det vært enda jævligere. Alt dette er nå to siden, og jeg er sammen med Jonas nå. Jeg vet Victoria er glad på våre vegner…,vi er tross alt 17, og kan ta våre egne valg, og det siste hun sa var jo ” Lev Livet”.