Jeg løfter opp den glovarme koppen min fra bordet, jeg kan kjenne den varme hele ansiktet mitt idet jeg drikker av den. Varm sjokolade er en av mine favoritter til vanlig, men akkurat nå har jeg mer lyst å kaste den fra meg. Jeg er kvalm og føler jeg må kaste opp. Jeg har lyst å begynne å gråte, men klarer å holde tårene mine igjen, heldigvis.

Jeg snur hodet mitt mot vinduet. Ute i gaten er det masse mennesker, forskjellige mennesker. Lengst borte i gaten ser jeg et kjærestepar, de holder hender og smiler til hverandre på en måte ingen kan forklare. Jeg blir som regel kvalm av kjærestepar, ikke fordi jeg er singel, men fordi at det som skjer når en person forelsker seg i en annen er at de glemmer resten av verden. Venner som jeg en gang kjente veldig godt kjenner jeg ikke lenger, fordi de glemte meg og alle andre da de ble forelsket.

Jeg titter ned i den varme sjokoladen min før jeg løfter blikket opp på venninnen min Anja. Hun ser ikke meg, hun er i en helt annen verden enn jeg er akkurat nå. I hennes verden finnes Sebastian, Sebastian og bare Sebastian. Jeg prøver å hinte til at vi skal gå fra cafèen snart, uten respons. De sitter så tett som mulig og stirrer hverandre dypt inn i øynene. Jeg prøver å la være å se på dem, for å ikke virke rar. Jeg kjenner tårene presse på, men jeg vil ikke vise dem. Dette her klarer jeg ikke mer, å sitte her alene med to personer som er totalt uinteressert i alt nærmere enn månen.

Jeg ser ned på de slitte svarte snøblekede uggsene mine, reiser meg opp og tar på meg skolesekken min. Først nå reagerer de to turtelduene. De vil følge meg til bussen min og det tar ikke lange stunden før de er klar til å gå de også. Jeg går mot døren med de to andre hengende etter meg. Utenfor er det snø og glatt. I gaten er det ikke stor plass på grunn av brøytebilenes dårlige jobb, så veien er smal. Anja og Sebastian skynder seg foran meg på den smale veien. Jeg blir hengendes etter, som en dilter. Jeg kan virkelig ikke beskrive den nedverdigende følelsen jeg har akkurat nå. Jeg ser blikkene fra menneskene vi passerer i gaten. Det er spørrende blikk, hvorfor går hun der bak? Kjenner hun de som går foran?

Jeg har mest lyst å forsvinne i et hull nedi bakken. Heldigvis for meg er det ikke langt til bussen og i det vi er ved den gamle bussholdeplassen kommer bussen med en gang. En rask hade - klem får jeg før de snur seg tilbake mot hverandre. Bussjåføren smiler til meg, en gammel og ganske koselig mann med krøllbart. Jeg setter meg bakerst i bussen, ut det duggede vinduet kan jeg ikke se noen Anja eller Sebastian, de er gått. En tåre triller sakte nedover kinnet mitt. En ting vet jeg, at mitt vennskap med Anja aldri kommer til å bli som før..