”Hun er død. Eirik, Mia er død.”

Alt ble svart, beina gav etter og Eirik sank ned på kne. Ordene til moren gav ekko i hodet hans. Smerten skar gjennom han, og ubevisst skrek han høyt og skingrende. Fra det som virket langt borte fra hørte han morens fortvilte stemme, men han klarte ikke oppfatte hva hun sa.

Eiriks verden raste sammen. Alt han hadde levd for var ikke mer. Det han og Mia hadde hatt var borte, igjen var bare minnene. Det var ingen Mia og Eirik mer. De hadde elsket hverandre så høyt, så inderlig. Selv om de som personer var veldig ulike, hadde de fra første gang de møttes blitt bundet til hverandre. De passet så godt sammen at Mia en gang sa: ”Rart vi ikke har smeltet sammen til en person, er det ikke det Eirik?”

Eirik reiste seg sakte, og tok noen ustøe skritt bortover veien. Han hadde ingen formening om hvor han skulle gå, han ønsket seg bare vekk. Etter femten meter stoppet han, og snudde seg mot moren som stod der mens gråt stille og så etter ham. I sjokket hadde han ikke tenkt på å spørre om hvordan Mia døde. Fra moren kom det et lite klynk, og hun krympet seg da hun svarte ”Hun… hun hengte seg.”

Eirik hadde visst det innerst inne. Mia hadde vert suicidal lenge, men nå det siste tiden hadde ting gått bedre. Hun hadde fått hjelp hos psykolog, og Eirik hadde vert der for henne og gjort alt han kunne for at hun skulle ha det bra. De siste månedene hadde de til og med begynt å snakke om fremtiden på en positiv måte, og det hadde virket som Mia hadde begynt å tro at alt kunne bli bedre, og at de kunne få et fint liv sammen.

Høstvinden tok igjen Eirik der han gikk, og fikk det til å gå frysninger nedover ryggen hans. Tårer fosset nedover kinnene, og beina var tunge som bly. Eirik hadde ingen anelse om hvor lenge han hadde gått slik. Mørket kom, og med den kulden. Eirik brydde seg ikke, han hadde ikke brydd seg om et fly styrtet ved siden av ham. Ingen ting betydde noe lengre. Det som hadde betydd noe i livet hans var nå blitt røsket fra ham. Og ingen ting i verden kunne erstatte det.

Han hadde følt ekte kjærlighet. Det var det vakreste han noen gang hadde opplevd. Han hadde drømt om et langt og lykkelig liv sammen med Mia, han hadde ønsket det så sterkt, at alt skulle bli bra. Så, akkurat når ting begynner å komme seg, går det til helvete. De hadde klart seg gjennom sammenbrudd og dårlige perioder før, han og Mia. De hadde kjempet for hverandre. Nå var det slutt. Mia hadde gitt opp.

Vannet bruste kaldt under broa. Eirik stirret ned i det mørke vannet, og begynte å synge svakt på ”Wish You Where Here” som hadde vert Mias yndlings sang så lenge han hadde kjent henne. Sangen gikk over i hulk, han satte seg med ryggen til gjerdet på broa og holdt hodet i hendene mens han ristet av gråt. Sorgen stakk så dypt i han at han nesten ikke klare å puste. Tankene svirret rundt i hodet uten at han egentlig tenkte en eneste tanke. Lenge satt han slik og gråt, helt til det ikke var flere tårer igjen.

Eirik så seg omkring, prøvde å huske om han hadde vert på dette stedet før, snart fant han ut at han hadde gått omtrent 5km hjemme fra. Han hadde nettopp kommet hjem fra fotball trening, og var på vei opp oppkjørselen da moren kom ut på trappen, tåre våt i ansiktet. Han klarte ikke tenke moren nå. Eirik visste at det han nå skulle gjøre kom til å ødelegge moren helt, hun som allerede hadde en meget sår sjel.

Livet var ødelagt, revet i stykket på et par sekunder. Eirik følte ikke sinne mot Mia som hadde forlatt han slik, han følte bare savn, sorg og hat. Hat mot seg selv som ikke hadde klart å gjøre nok, være nok for Mia. Smerten ble for stor, han kunne ikke holde ut lengre, han måtte avslutte dette vondt marerittet.

Med beltet sitt bandt Eirik en stor stein med en jern stang stikkende ut, som han fant i grøfte kanten, til det venstre beinet sitt. Så klatret han over gjerdet. ”Wonder if I’ll see you on the other side Mia…” visket han stille før han stapp taket og lot seg falle ned mot det mørke vannet.

Wish you where here

Me, oh my country man

Wish you where here

Don’t you know the snow is getting colder

And I miss you like hell

And I’m feeling blue…