Berggrunn og overflateformer
Innholdsfortegnelse:
1) Busstur langs Eidsbotn
2) Busstur fra Levanger til Okkenhaug
4) Passering av Skallberget og Kvitberget
5) Stopp på breelvavsetning mellom Skallberget og Ståggåberget
Målet med denne turen var å studere og forstå berggrunn og overflateformer i området Levanger og Verdal, med spesiell vekt på Tromsdalen. Vi har derfor satt oss inn i den kaledonske fjellkjedefoldinga, de ytre geologiske kreftene (spesielt isbre- og elve-erosjon) og lausmasseformene fra tiden etter siste istid (kvartærgeologi).
a) På Nesset finner man i hovedsak grågrønn fyllitt og sandstein, selv om det her finnes en liten åre av kalkstein ved Kalkovnan. Ved Nossum og Gilstadlia finner man ikke lenger fyllitt i bergrunnen, men den består av amfibolitt og glimmerskifer. I grunnen ved Magneten og Moan finner man garbenskifer. Når vi så kommer til Levanger er berggrunnen, også her, i hovedsak preget av grågrønn fyllitt og sandstein. Vi ser altså at på svært små avstander finner man uttallige bergarter.
b) Den fyllitten man finner på Nesset og i Levanger sentrum har opprinnelig vært et sediment rikt på leire, som så har blitt utsatt for metamorfose. Amfibolitt blir også dannet ved metamorfose, da enten av gabbro, basalt eller diabas. Glimmerskifer er dannet ved omkrystallering av bergarter som leirstein og sandstein. Mange områder i Trøndelag består av glimmerskifer som er omdannede sedimenter fra havbunnen i kambro-silur-perioden. Garbenskiferen er også kalt hornblendeskifer fordi den inneholder mineralet hornblende. Fyllitten, amfibolitten glimmerskiferen og garbenskiferen hører alle under hovedgruppen metamorfe bergarter.
Sandstein er korn av kvarts, feltspat eller bergartsfragmenter. Den sandsteinen man finner på Nesset er sandstein etter isbreen som dekket Norge under forrige istid. Dette er da altså morene fra denne isbreen. Den sandsteinen man finner i Levanger har ikke kommet dit av samme årsak som på Nesset. Her er det i hovedsak Levangerelva som har ført med seg lausmasser nedover og dannet et delta.
Kalkstein er egentlig et samlende begrep for en rekke sedimentære bergarter. Disse bergartene er da i hovedsak bestående av kalkspat. Som enten er felt ut biologisk, ofte av alger med kalkskall, eller kjemisk.
c) Den Kaledonske fjellkjedefoldinga ble dannet for om lag 425 millioner år siden, da et gammelt Atlanterhav (Japitushavet) ble lukket av den nordamerikanske og den eurasiske platen. Bevegelsene begynte tidlig i ordovicium (ca. 500 millioner år siden) og platene kolliderte under silur. Ved kollisjonen ble bergarter fra begge platene skjøvet og foldet sammen, og det ble skapt fjell man tror raget høyere enn Mount Everest. Fjellkjeden finnes fra Svalbard, langs vestsiden av Skandinavia til Skottland-Irland. Den finnes også fra Øst- og Nord-Grønland, fortsetter ned Newfoundland og, som Appalachene, ned langs østkysten av Nord-Amerika. Normalt blir en fjellkjede slitt ned etter høyst 100 millioner år, men dette er da ikke tilfelle for den kaledonske fjellkjeden. Grunnen til at den enda består av høye fjell, er at enkelte områder ble hevet under tertiærtiden (ca. 15-20 millioner år siden) i forbindelse med dannelsen av Atlanterhavet.
d) Av de lausmassene man ser på denne turen, er nok Eide-åsryggen den mest karakteristiske. Selve åsryggen er en endemorene, mens Eide og Alstadhaug ligger på en randmorene som oppsto etter isens 2. fremstøt for under forrige istid (ca. 10000 år siden). Man kan da tenke seg at Vassdalen også ligger på den samme morenejorda, som man finner på Alstadhaug og Eide, men her domineres ikke bergrunnen av morenejord, men av marineavsetninger (hav-, fjord- og sandavsetninger), som ligger som et tynt, sammenhengende dekke over fjellgrunnen. Også Nossum ligger på et lag av marinavsetninger, men berggrunnen er ikke i like stor grad dominert av disse avsetningene. Moan ligger på det som kalles fluviale avsetninger (elve-og bekkavsetninger) fra Levangerelva.
e) Eide-åsryggen er en endemorene fra etter siste istid. Den er et resultat av isens andre fremstøt. Noen århundrer før ryggen ble dannet hadde det begynt å bli varmere og isen trakk seg tilbake. En klimaforverring sørget deretter for at isen igjen begynte å gjøre fremstøt, før det nok en ble varmere. De lausmassene isen skjøv fremover dannet Eide-åsryggen. Det var også slik Vuku-trinnet oppsto en stund senere.
2) Busstur fra Levanger til Okkenhaug
a)
b) Landskapet er preget av mange forskjellige lausmasser. Ved Floan og Munkeby finner vi breelv-og strandavsetninger. Lenger opp, ved Leverås, Munkrøstad og Segtnan, er det ikke lenger glasifluviale avsetninger som preger jordsmonnet, men hav-, strand-og fjoravsetninger. Når vi så kommer til Okkenhaug finner vi også her strandavsetninger, men også innslag av torv og myrdannelse, morenemateriale, som ligger som et tyng eller usammenhengende lag over berggrunnen, samt fyllmasser, altså lausmasser tilført av mennesker.
c) Ravinelandskap, som vi finner mellom Segtnan og Munkrøstad, har blitt til ved at leiravsetninger ble tørrlagt da landet hevet seg etter siste istid. Da disse avsetningene stakk opp fra havet ble de utsatt for erosjon fra rennende vann: elver og bekker gravde et nettverk av små og store V-daler i leira.
d) I Levanger-området ligger den øvre marine grense på 185 m.o.h. Dette fordi det etter forrige istid skjedde en landheving. Når isen smeltet for om lag 10000 år siden, lå ikke lenger den enorme tyngden og presset på jordskorpa, og det skjedde en landheving. Hevinga av landet gikk særdeles fort de første to-tre tusen årene etter at isen forsvant, og har etter dette heva seg gradvis frem til i dag. Buran-gårdene ligger, på en bre-elv-terrasse avsatt av en issmeltningselv, innerst i det som var Buranfjorden.
a) Den øvre marine grense ligger 185 m.o.h. Det var her havet sto på sitt høyeste. Havnivået var så mye høyere før, fordi tyngden av isen, under siste istid, lå og presset jordskorpa nedover. Havet sto ikke noe høyere, men landet lå mye lavere enn hva det gjør i dag. Man vet at den øvre marine grense, i Levanger-området, lå på 185 m.o.h. fordi man i denne høyden har funnet skjell og andre rester etter havets bredde.
b) Den terrassen Buran-gårdene ligger på i dag ble til ved at en issmeltningselv brakte med seg lausmasser nedover. Terrassen er et gammelt elve-delta, som nå ligger over havnivå på grunn av landhevinga. Etter at isen forsvant skjedde landhevinga særdeles fort. Man kan derfor regne med at Buran-terrassen er fra det første årtusenet etter siste istid.
c) Burelva går langs en V-dal, som har blitt formet ved at vannet har gravd ned i lausmassene, og fraktet dem med seg nedover. Dette må ha skjedd etter siste istid, siden isbreen ville erodert dalen til en U-dal. Etter siste istid lå Buran under fjorden. Dette vil si at elva begynte å erodere etter at vannet trakk begynte å trekke seg tilbake. Jf. Figur bak i heftet.
4) Passering av Skallberget og Kvitberget
a) Bergarten vi kan se når vi passerer mellom Kvitberget, Skallberget og kommunegrensa mellom Levanger og Verdal er fyllitt, men vi kan også finne kalkstein. Fyllitten her er så lett eroderbar at den nærmest kan plukkes fra hverandre med hendene.
5) Stopp på breelvavsetning mellom Skallberget og Ståggåberget
a) De store, løse, avrundete steinblokkene man ser rundt omkring og oppetter ryggen av Skallberget har blitt fraktet hit med isen under siste istid. Enkelte av blokkene blitt fraktet helt fra Jämtland. Grunnen til at disse blokkene er avrundede er fordi de har blitt slipt av bergrunnen, når de har blitt fraktet. De har altså blitt utsatt for mekanisk erosjon.
b) De svære, kvasskantete steinblokkene har derimot ikke blitt fraktet av isen. Dette er steinblokker som rett og slett har blitt sprengt løs fra fjellsiden. Dette har skjedd ved at vann har sigd inn i sprekker i berget. Når vannet fryser, utvider det seg, og sprenger løs blokker fra fjellsiden. Dette kalles frostforvitring.
c) De store gropene man kan se i lausmassene er hva man kaller dauisgroper. Disse har blitt til ved at svære stykker av is raste fra breen og ble begravd av lausmassene breen fraktet med seg. Når breen så smeltet, ble disse isklumpene liggende igjen. Disse brukte lengre tid på å smelte, og det ble dannet svære groper. Et godt eksempel på dette er Grønntjønna. Den har ikke noe naturlig avløp, men blir drenert gjennom berggrunnen. Jf. Figur bak i heftet.
d) Kaldvassmyra ligger i skyggen av Ramsåsen. Isen som dekket dette området lå altså i solskyggen. Dette resulterte i at isen smeltet senere her enn andre steder, fordi gjennomsnittstemperaturen kunne var 5 °C kaldere her. Dette sørget da altså for at siste istid ble hengende igjen lengre og at en brearm ble stående å stange.
a) Fra der hvor Trongdøla, Tromsdalselva og Ramsåa møtes til toppen av Ramsåsen består grunnen av forskjellige bergarter. Ved elvenes bredde består berggrunnen i hovedsak av grågrønn fyllitt. Kalkstein tar deretter over ved Ramsåsvollen og det går nærmest en åre av kalkstein på vestsida av Ramsåsen. På østsida dominerer derimot grønnstein og grønnskifer, som blir byttet ut med grågrønn fyllitt på baksiden.
b) Både bjørnehiene og bekken som forsvinner er begge resultater av kjemisk erosjon av kalk. Det som skjer er at kalkspat (CaCO3) reagerer med vann (H2O) og karbondioksid (CO2). Mineralogien endres ved hydrering og kalksteinen får en glatt, fin overflate med små rugler. Denne kjemiske erosjonen
c) Grusterrassen som ligger 300-400 meter nordøst for Ramsåsvollen var en gang en bredemt innsjø. Isens endemorene var med på å demme opp denne innsjøen. Når isen og innsjøen forsvant ble endemorena liggende igjen som en grusterrasse.
a) Bergarten Ramsåa har arbeidet med er kalkstein. Denne bergarten er meget lett eroderbar og dette er grunnen til at jettegrytene har blitt til så fort etter siste istid. Kalksteinen har blitt utsatt for kjemisk erosjon, ved at kalkspat har reagert med vann og karbondioksid. I tillegg har det skjedd mekanisk erosjon ved at elva har satt steiner i roterende bevegelse på den lett eroderbare kalken. Disse steinene har gravd seg ned i kalksteinen og dannet disse spesielle jettegrytene.
a) Jettegrytene oppstår når elva setter medfølgende steiner i roterende bevegelser. Disse sørger for en mekanisk erosjon på berggrunnen. Berget som eroderes løs blir fraktet med elva nedover som lausmasser. I kløfta Helvete i Espedalen finnes det faktisk jettegryter som er 40 m i
b) Den langstrakte grusryggen er hva man kaller en esker. Denne har blitt dannet ved at breelver har gravd tunneler i isbreer som har begynt å smelte ned. Dette er altså lausmasser fra disse elvene som rant i tunneler eller sprekker under smeltende breer.
a) Som man ser ut i fra bildet, så etterlater slike anlegg seg store sår i naturen. Det er verken naturskjønt eller vakkert. Det er rett og slett et stort og grått industriområde. Om uttaket hadde stoppet opp ville det allikevel tatt flere hundre år før vegetasjonen igjen ville preget landskapet her.
b)
c) Kalksteinsbruddet har blitt utvidet en rekke ganger til stor misnøye blant lokalbefolkningen. Man har blant annet lagt frem forslag om undergrunnsdrift, som har blitt avslått av bergvesenet. Selv om kalkuttaket sørger for arbeidsplasser, mener mange at drifta ikke trenger å utvides på grunn av de stygge sårene den etterlater seg i naturen. Estetikk og higet etter å tjene penger er ikke alltid lett å forene.
a) Den hvite bunnen man finner ved fossen er marmor. Marmor er egentlig kalkstein som har blitt utsatt for høy temperatur og trykk (metamorfose).
b) Bekken har trolig ikke gått under jorda hele tiden. Den har erodert på kalksteinen i berggrunnen, ved hjelp av kjemisk og mekanisk erosjon, og gravd seg ned i den, på dette viset har det blitt dannet et nettverk av grotter.
c) Elvas meandersvinger eller elveslyng kan forklares ved at elva graver (eroderer) i ytterkant av svingene og avsetter lausmasser i innerkant. Dette skjer fordi elva har størst fart i yttersvingene og minst fart i innersvingene. Jf. Figur bak i heftet.
e) Leire er avsatt fra havet og inneholder egentlig saltioner. Disse saltionene er ladde og disse elektriske kreftene binder leiremineralene sammen. Disse bindingene kan i realiteten sammenlignes med kort i et korthus, og saltinnholdet i leira er med på å bestemme stabiliteten på dette korthuset. Dersom saltet i leira vaskes ut blir bindingene mellom de enkelte leiremineralene svakere. Helt siden leireavsetningene kom opp fra havet har saltet sakte men sikkert blitt vasket ut av regnvann og grunnvann. Når saltet forsvinner, blir leira ustabil, altså kvikk. Da er det svært lett for at korthuset, med hjelp fra ytre krefter, kan klappe sammen og det kan utløses et kvikkleireskred. Det var nettopp dette som skjedde i Verdal den 19. mai 1893.
Legg inn din tekst!
Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Last opp tekst