Hensikt:

Vi skal lære hvordan en i praksis kan bestemme blodtypen sin. På denne måten kan vi repetere og gå gjennom teorien fra boken og tavleundervisningen i praksis. I tillegg får vi vite hvilken blodtype vi har.

Utstyr:

- Eget blod

- Tørkepapir

- Objektglass

- Blodlansett

- Blankt A4 ark

- Bomullsdott

- Antistoff A

- Antistoff B

- Tannpirker

Sikkerhetsinstruks:

Blod kan inneholde farlig smitte (bla. HIV og hepatitt). Derfor er vi nødt til å være forsiktige. Alle elevene blir sittende på sine plasser under hele forsøket slik at det blir minst mulig søl med blod. Husk at blodlansettene er små og skarpe. Det er også viktig at alle sørger for å ha hvert sitt tørkepapir og blodlansett. Når forsøket er over skal alt blodavfall og utstyr som har vært med i forsøket kastes i en egen beholder.

Beskrivelse:

Aller først var det viktig å vaske den fingeren en skulle kutte seg i grundig. Det er viktig å ikke røre fingeren med noe som helst etter at den er vasket, for da holder vi den mest mulig fri for bakterier og annen skitt som kan komme inn i såret. Da det var gjort og alt utstyret var hentet frem til pulten, kunne vi starte med forsøket. Da tok vi blodlansetten forsiktig ut av papiret, og passet på at vi ikke tok på den skarpe enden. På den måten kunne vi være sikre på at den fremdeles var steril når vi skulle kutte oss i fingeren med den. Før vi brukte blodlansetten tegnet vi en stor A og en stor B på det blanke arket. Midt i mellom de to bokstavene la vi objektglasset. Vi gjorde det slik, for da ble det mye lettere senere å kunne skille hvilken bloddråpe som har fått tilsatt antistoff A og hvilken som har fått tilsatt antistoff B.

Før vi benyttet oss av blodlansetten lot vi hånden henge ned en stund, slik at det skulle samle seg blod i armen, og det skulle være lettere å få blod ut av kuttet. Så kuttet vi oss forsiktig med blodlansetten i fingeren (gjerne litt på siden, for der er det ikke fult så mange nerver som i fingerspissene) og presset frem litt blod. Vi la en til to dråper blod på hver ende av objektglasset. Så tok vi tørkepapiret og stoppet blødningen. Da vi hadde kommet så langt var det på tide å tilkalle læreren, og få dryppet en dråpe antistoff A på den enden av objektglasset der vi tegnet en stor A og en dråpe antistoff B på den andre enden. Det er viktig at dette blir gjort før blodet rekker å størkne. Dersom det ikke skjer noe reaksjon ganske raskt, kan det hjelpe å prøve å blande blodet og antistoffet bedre ved å røre det sammen med en tannpirker. Men husk å ikke bruke samme tannpirker i begge blandingen, for da får blodet tilsatt begge antistoffene, og da blir ikke resultatet slik vi ønsker. Husk også at det må ikke komme noen reaksjon.

Resultater:

På begge mine bloddråper, både den som ble tilsatt antistoff A og den som ble tilsatt antistoff B, var det ingen reaksjon. Det eneste jeg kunne se var at de litt gulaktige antistoffene ”vannet ut” blodet til en løsning. Det var ingen tegn til klumper eller fordelinger i blandingene. Dessverre fikk vi ikke tid til å se på blodet i mikroskop.

Videre arbeid:             

Ettersom at blodet mitt ikke dannet noen klumper med noen av antistoffene, tilsier det at jeg har blodtype O. Det er fordi blodtype O har ingen antigener, og vil derfor ikke danne klumper med verken antigen A eller antigen B. Antistoffene har rett og slett ingen steder de kan feste seg slik at de kan koble sammen mange røde blodceller til ”klumper”.

Jeg har både A og B antistoffer. Siden blodtype O har det kan vi ikke ta imot blod fra andre blodtyper som inneholder røde blodceller med A eller B antigener. Fordi da vil antistoffene i blodet vårt sette seg sammen med antigenene på de nye blodcellene. Det vil si at vi kun kan ta imot blod fra andre personer med blodtype O. Ved den motsatte situasjon, når jeg gir til andre, kan jeg gi til alle andre blodtyper. Siden mine røde blodceller ikke har noen som helst form for kombinasjoner av A og B antigener kan ikke andre blodtypers antistoffer feste seg til mine blodceller og danne ”klumper” som kan føre til problemer. Derfor er jeg, som alle andre med blodtype O, en universal giver.

Til vanlig når det ikke er mangel på blod, pleier vi å gi personer som trenger blod nøyaktig den blodtypen de selv har, men dersom blodbanken ikke har den aktuelle blodtypen, er det ikke total krise. Det er kombinasjoner som fungerer for det. Regelen som ligger til bunn for disse kombinasjonene er:

Giverens antigener må ikke passe med mottagerens antistoffer.

Tabellen viser hvor vanlig de forskjellige blodtypene er fordelt i Norge og i klassen.

Som vi ser av tabellen gir resultatet i klassen et godt bilde av hvordan fordelingen også er på landsbasis. Blodtype A og O er grovt regnet like store, mens kun et fåtall av innbyggerne har blodtype B eller AB. Det er positivt at det er mange som har blodtype O for de er som sagt universale givere, de kan gi til alle blodtypene.

Konklusjon:

Min blodtype er O. Sjansen for at jeg hadde blodtype O eller A var overhengende, ettersom at den landsomfattende undersøkelsen viste at de aller fleste nordmennene har blodtype A eller O.

Eventuell feilkilde i dette forsøket kan ha vært at blodet mitt på objektglasset begynte å størkne før det fikk tilsatt antistoffene. Dette kan være en mulighet for at antistoffene ikke fikk fungert nøyaktig slik det skulle, og av den grunn ikke gav noe utslag. Når det gjelder prosentfordelingen med de forskjellige blodtypene hos elevene i klassen er den ikke helt nøyaktig, siden det var noen elever som ikke var i timen.

(figurer mangler)