Hensikt:

Å påvise at mennesker kan ha forskjellige blodtyper, og samtidig finne ut vår egen blodtype.

Utstyrsliste:

- steril blodlansett (ble brukt til å stikke hull i finger med)

- dekkglass

- antiserum A

- antiserum B

- antiserum RH (rhesus)

- rørepinner

- hvitt ark

Figur:

Beskrivelse og observasjoner:

Til å begynne med fikk vi delt ut tre dekkglass. Disse la vi på et hvitt ark og skrev ved siden av dem på arket hvilket antistoff (serum) vi skulle dryppe på hver enkelt. Deretter vasket vi hendene grundig og fortsatte med forsøket. Nå stakk vi et lite hull i fingeren vår med en blodlansett og dryppet dermed en bloddråpe på hver av de tre dekkglassene. Deretter helte vi antiserum A, B eller RH etter det vi hadde skrevet på arket ved siden av dekkglassene. Dermed rørte jeg antiserumet og blodet godt sammen på alle tre dekkglassene (vi måtte ikke bruke samme pinne på alle tre). Så var det bare å vente. Etter en liten stund rørte jeg igjen litt i antiserumet og blodet. Og jeg så tydelig at bloddråpen som var blitt blandet med antiserum A, koagulerte. Det vil si at at blodet klumpet seg. De to andre bloddråpene koagulerte ikke.

Teori:

På de røde blodcellene våre har vi noe som heter antigener. Antigenene kan sammenlignes med kjennetegn, som gir blodets dets karakter. Minst 15 av antigenene på de røde blodcellene kan være forskjellige fra menneske til menneske. Det er dette som gir utslag i forskjellige blodtyper. Antigenene bestemmes av genene i DNAet vårt. Vi deler antigenene hovedsaklig inn i to grupper: antigen A og antigen B. I blodplasmaet (blodvæsken) har vi antistoffer. Antistoffene er på en måte et forsvar mot de andre antigenene som personens blod ikke har. Hvis en person for eksempel har antigen A på sine røde blodlegemer, vil personen samtidig ha antistoff mot antigen B, det vil si antistoff B, eller anti-B. Noen har både antigen A og antigen B på de røde blodcellene. De har til gjengjeld ingen av antistoffene i blodplasmaet. De har blodtype AB. Noen har ingen av antigenene, men de har begge antistoffene. De har blodtype O (Ohne).

Ved blodoverføring er det viktig at man ikke gir blod som mottakeren har antistoffer mot. Da vil det mottatte blodet klumpe i mottakerens blodårer. Dette kalles koagulering. Derfor har vi et system som hjelper oss med å bestemme hvem som kan gi blod, og til hvem det kan gis. Dette systemet kalles ABO-systemet. Det er illustrert nedenfor. Der ser man at personer med blodtype O kan gi blod til personer med alle de andre blodgruppene. Selv om O har begge antistoffene, gjør det ingenting, siden det er i så liten mengde, og fordi mottakerblodet ikke har mulighet til å klumpe seg (siden det ike har noen antigener). Personer med blodtype AB kan motta fra alle, siden de ikke har noen antistoffer. Men de kan ikke gi til noen siden de har antigener som de andre blodtypene har antistoff mot. Der med ville dette blodet koagulere i mottakerens årer.

I tillegg har vi rhesus-antigenet. Personer som har rhesus-antigenet på side røde blodceller, er rhesuspluss, eller RH+. De som ikke har rhesus-antigenet er rhesusminus, RH-. Vanligvis har man ikke antistoffer mot rhesusantigenet, men antistoff kan lages hos rhesusminus-personer når blodet kommer i kontakt med rhesus-antigenet. Dette kan skje under fødsler der moren er rhesusminus og barnet er rhesuspluss. Da lager moren antistoffer mot rhesus-antigenet. Neste gang hun få barn med rhesus-antigenet, har hun antistoffer mot barnets blod og dreper derfor barnets blod. Det finnes medisiner som moren kan ta mot antistoffene.

Konklusjon:

Vi oppdaget på dette forsøket av vi alle kunne ha forskjellige blodtyper. Jeg fant ut at min blodtype var A RH-. Dette fant jeg ut siden blodet koagulerte i kontakt med antistoff A, som ødela antigen A på de røde blodcellene mine. Blodet koagulerte derimot ikke i kontakt med antistoff B eller antistoff RH, og der påviste at jeg ikke har antigen B eller rhesusantigenet på blodcellene mine.

Feilkilder:

På slutten av forsøket, da bloddråpene hadde ligget lenge, begynte bloddråpen som var blandet med antiserum RH å klumpe seg. Det var usikkert om dette var koagulering, men siden den hadde ligget ganske lenge antok vi at den klumpet seg på grunn av tidsfaktoren ikke på grunn av antiserumet.

I og med at noen av flaskene med antiserum hadde gått ut på dato, kan det hende at resultatene ble utydelige eller helt feile. Derfor kan vi ikke være helt sikre på om vi har den blodtypen som testen viste.

Kilder:

Notater fra forsøket og Gunnar.