Innholdsfortegnelse

Forord

Referat

Om hovedpersonen

De viktigste bipersonene

Temaet

Språket

Tida og Miljøet

Forfatteren

Dickens forfatterskap

Konklusjon

Kilder

 

 

Forord

 

Charles Dickens ble født i England i 1812. På slutten av 1840-tallet bestemte han seg for å skrive en selvbiografi, men fant etter hvert ut at det var for smertefullt. I stedet skrev han David Copperfield, som kom på slutten av 1950-årene. Romanen har klare trekk fra forfatterens liv. Vi følger David gjennom barndom, oppvekst, karriere, familieliv, dager uten penger, og dager med penger. David Copperfield handler om gutten som lykkes på tross av sin forutbestemte skjebne.

 

 

Referat av David Copperfield

 

I boka David Copperfield følger vi livet til gutten med samme navn.

 

Alt startet den høstkvelden David ble født, i Blunderstone i Suffolk. Kun Davids mor, hennes tjenestepike, Pegotty og tanten Betsey Trotwood var til stede. Davids far og Betseys bror, også ved navn David Copperfield, døde måneder før hans sønn ble født. Tante Betsey, som satt utålmodig i stuen og ventet, ble svært skuffet over å høre at det hadde blitt en gutt, til tross for at hun selv hadde vært 100 % sikker på at det ville bli en jente. Den enorme skuffelsen førte med seg at hun strøk på dør. Men David skulle vise seg å klare seg fint sine første leveår, og hadde en lykkelig barndom, med sin mor og Pegotty.

 

Det var ikke før etter åtte år at David møtte sin første og største motgang, herr Murdstone. Det første møtet mellom dem var like før David skulle på en reise med Pegotty til hennes familie. De sa farvel, og Pegotty og David dro til Yarmouth, der de besøkte herr Pegotty, Kam, fru Gummidge og Emily, alle i nær slekt med Pegotty. David ble fort kjent med dem, spesielt med Emily, som ble Davids første kjærlighet. Fru Gummidge satt stort sett foran varmen, og var sur. Etter noen uker skulle de ta farvel, noe som ble svært tøft for David Copperfield. Lite hjalp det, at når de kom tilbake til Blunderstone, var Davids mor og herr Murdstone gift.

 

David og Emily

 

Herr Murdstone hadde på de få ukene David og Pegotty hadde vært borte, klart å overbevise Davids mor om at han var en uoppdragen gutt som trengte disiplin og lære, dette ble fulgt opp da Murdstones søster, frøken Murdstone, kom til Blunderstone for å hjelpe til med oppdragelsen av gutten. I skoletimene får både David og hans mor gjennomgå. David ble slått hardt av Murdstone når han ikke hadde lært leksene sine, og moren hans måtte se på, noe som var svært smertefullt å se, ettersom hun fortsatt etter en god del hjernevasking, var glad i sin sønn. Blod og tårer fulgte i tiden som kom, og David ble mer og mer deprimert. En gang før piskingen skulle begynne, tok David tak i Murdstones hånd, og bet til. Dette gjorde jo selvsagt piskingen verre, men førte også til at Murdstone og hans søster bestemte seg for å sende David til en kostskole, Salem House, i nærheten av London, for spesielt fæle tilfeller. Han ble sendt av gårde i hest og vogn, og stiftet bekjentskap med Barkis, kusken, på veien dit.

 

Det var fordeler og ulemper for David med å være i London. En av ulempene var herr Creakle, rektoren på skolen, som var en selverklært sinnatagg, og for bruk av vold i skolen. En annen av ulempene var at Murdstone, som fortsatt var litt bitter etter at David hadde bitt ham, hadde gitt ordre til lærerne ved skolen om at han måtte gå med et skilt på ryggen, hvor det sto ”Vokt Dem for hunden”. Dette var svært ydmykende for David, og var sikker på at dette ville føre til at han ble uten venner på skolen. Dette skulle vise seg å være helt feil. To gutter, ved navn Tommy Traddles og Steerforth, var svært vennlige fra første stund, og skulle vise seg å bli veldig gode venner. Herr Pegotty og Kam kom på besøk, noe David fant svært hyggelig.

 

Omsider nærmet det seg ferie, og David tok Yarmouth-diligencen til et gjestgiveri, der han ble hentet dagen etter i hest og vogn, og kjørt tilbake til Blunderstone. Nok en gang var det Barkis som skulle frakte ham, og denne gangen var han svært interessert i Pegotty, spurte David om hennes fornavn, og noterte ”Clara Pegotty” på presenningen, så han ikke skulle glemme navnet hennes. Samtidig ba ham David om å hilse Pegotty og fortelle henne at ”Barkis er villig”. Han satte David av ved morens hus, og han ble møtt av moren og en nyfødt lillebror. Han fortalte Pegotty det Barkis hadde sagt, men hun bare lo det av seg, og var tydeligvis ikke interessert i giftemål. Han unnskyldte seg ovenfor Murdstone for bitingen, og frøken Murdstone bare jamret seg og sa at det i alle fall var en dag mindre til han skulle tilbake. Han fikk streng beskjed fra Murdstone om å ikke omgås tjenestefolk, og han fikk ikke lenger sitte oppe på rommet sitt, som han hadde gjort før. Nei, hver dag gikk med til å sitte i dagligstuen, uten å si et ord, sammen med Murdstone, frøken Murdstone, moren og broren.

 

Endelig var ferien over, og han kunne dra tilbake til Salem House. Siden han ikke hadde fått snakket med verken moren eller Pegotty, var det ikke trist å dra. Men snart ble det sendt bud på ham, og han måtte dra hjem igjen. Moren var død, og broren hadde også gått bort like etter. Han tok den første diligencen hjem, hvis det i den forstand kunne kalles hans hjem lengre. Etter begravelsen ble Pegotty sparket som tjenestepike, og hun giftet seg med Barkis og flyttet til Yarmouth. David ble sendt for å arbeide hos Murdstone og Grinby i London. Murdstone hadde nemlig ikke lenger råd til å ha ham på Salem House. Før han visste ordet av det, var han en slave på en fabrikk. Med den luselønna han fikk, var det bare så vidt den strakk til mat. Han bodde på denne tiden hos herr og fru Micawber og deres barn, en svært fattig familie som David knyttet sterke bånd til. Han ble særlig en trøst for fru Micawber den dagen da familiens krise nådde bristepunktet, og herr Micawber ble ført i fengsel. Senere ble det snakk om prøveløslatelse, og familien Micawber bestemte seg for å flytte til Plymouth, for å prøve lykken der. Det var meningen at David skulle bo et annet sted, men han orket ikke mer av slavearbeidet. Han rømte, med Dover som mål, der hans tante Betsey bodde.

 

David og Betsey

 

Etter en lang tid på rømmen, med lite mat, lite klær, og lite penger, kom han omsider frem. Selv om Betsey var litt mistenksom til å begynne med, der han stod fillete og utsultet på trappa, fikk han komme inn. Hos Betsey bodde også herr Dick, den nærmeste av hennes venner, som hadde stor innflytelse på Betsey. Hun fulgte alle hans råd, det var han som mente han burde få et bad og en seng for natten, og det var han David i bunn og grunn burde takke for at ting gikk som de gikk. Betsey skrev til Murdstone og fortalte ham om situasjonen, og han ankom Dover sammen med sin søster, noen dager senere. De stiller tanten et ultimatum; hvis hun tok seg av ham nå, måtte hun alltid gjøre det.  Hun spurte herr Dick hva han mente, og han rådet henne til å la ham bli hos henne. Og slik ble det. Hun kalte ham om, og fra den dagen var det Trot Copperfield. Den dagen skulle han starte et helt nytt liv, fritt for lidelser og traumatiske episoder. I alle fall nesten.

 

Etter noen uker bragde Betsey på banen et viktig tema; skolen. De ble enige om at han skulle begynne på skole i Canterbury, og at han skulle bo hos en herre ved navn Wickfield. Der stiftet han bekjentskap med Wickfield selv, hans datter Agnes, og Urias Heep, Wickfields assistent. Dagen kom da han skulle begynne på skolen, og han ble ført inn på kontoret til rektoren, doktor Strong. Han var den rake motsetning til Creakles på Salem House. Han slo ikke, og var nokså stille av seg. Han fikk gode dager i tiden som kom, og snart var fortiden med Murdstone og Grinby glemt. Men Urias Heep var en vrien skrue for David å skjønne seg på. Hele tiden maste han om at han måtte komme og drikke te med han og hans mor, og snakket hele tiden om hvor ”ubetydelige” de var. Til slutt kom han hjem til Urias og hans mor for å drikke te, og på veien ut traff han på en gammel venn. Micawber! Han introduserte dem, og han og Micawber gikk sammen videre; David ville jo hilse på fru Micawber. Hun hilste hjertelig på ham da hun fikk se ham, og de snakket lenge. Da han var på vei hjem igjen fikk han se Urias og Micawber gå arm i arm nedover gaten, noe som forundret ham veldig.

 

Da det nærmet seg slutten av Davids tid på doktor Strongs skole, hadde han og Betsey mange samtaler om hva han burde bli, men David hadde ikke mer lyst til det ene enn det andre. Tanten kom med et forslag David syntes var utmerket; han kunne dra på en liten reise til hjemlige trakter, så han kunne klarne hodet. Før han dro av sted var han innom Canterbury, for å ta farvel med doktor Strong, herr Wickfield og Agnes. Agnes syntes det var ille at han skulle dra, hun sa huset ikke hadde liknet seg selv etter at han hadde reist. Men en som virket som om han var glad for at David skulle dra, var Urias Heep, som var svært ivrig med å hjelpe ham og pakke sammen bøkene sine. Så dro han med diligencen, og på en stopp ved et vertshus møtte han sin gode gamle venn Steerforth fra Salem House. Han foreslo at David kunne bli med ham hjem og besøke hans mor, og dette gjorde David. Etter noen dager der bestemte han seg for å dra videre til Yarmouth, og Steerforth bestemte seg for å bli med.

 

Da de var framme og hadde tatt inn på gjestgiveriet, dro de til Pegotty. Hun kjente ham ikke igjen med det samme, rundt syv år hadde gått siden sist de så hverandre. Men så, plutselig gikk det opp for henne hvem hun sto og snakket med, og hun tok tak i ham, brast i gråt, og klemte ham lenge. Han og Steerforth fikk komme inn, og de hilste på Barkis, som lå oppe på senga og var svært syk. De snakket litt med ham, og etterpå med Pegotty, og det ble klart at David skulle bo der mens de var i Yarmouth, og at Steerforth skulle bli på gjestgiveriet. Etterpå dro de til herr Pegotty og de andre, som ble svært glad for å se ham igjen. Men Emily, selv om hun var glad, var annerledes. Hun sa nesten ikke et ord, og var svært blyg. Steerforth gjorde sitt til at det ble en hyggelig kveld, og klarte til og med muntre opp fru Gummidge. Omsider kom den tiden da de skulle forlate Yarmouth. David hadde mottatt et brev fra tante Betsey, og hun foreslo at han kunne bli sakfører. Han bestemte seg for å bli det tanten hadde foreslått.

 

Det ble et gledelig gjensyn mellom han og Betsey. Han fortalte at han ville bli det hun hadde foreslått, og hun fortalte at hun skulle betale det som det kostet å få ham i det arbeidet. Det ble bestemt at han skulle begynne i et firma som het Spenlow & Jorkins, og en leilighet ble funnet til ham. Noen dager etter at han hadde funnet seg til rette der, fikk han et brev fra Agnes, der hun lurte på om han kunne komme og besøke henne hos Waterbrook i Ely-place i Holborn. Dette gjorde han selvsagt, og Agnes hadde nyheter. Urias Heep skulle inngå kompaniskap med herr Wickfield. Denne nyheten var i Davids øyne forferdelig, en slu fyr som hadde sneket seg inn i en god stilling. David ble invitert i middagsselskap av fru Waterbrook senere på dagen, og der traff han enda en av sine gode venner fra Salem House, Traddles. Men de fikk ikke snakket så veldig, og hans kulle dra neste dag og være borte i en måned, men de lovte hverandre at de skulle møtes igjen når han kom hjem igjen.

 

Tiden gikk fort, han arbeidet om dagen og kjedet seg om kvelden. Men en dag ble han invitert hjem til Spenlow, en invitasjon han tok imot. Besøket hos ham resulterte i at han forelsket seg hodestups i Spenlows datter Dora, og at han etter så mange år traff igjen en person han slett ikke forventet, eller trengte og møte igjen – frøken Murdstone, som var Doras venninne. Men hun gjorde ikke så veldig mye ut av seg, heldigvis, bare holdt øye med Dora hvor enn hun gikk. Dagen etter bestemte David seg for å besøke Traddles, men fikk seg en overraskelse da han fikk vite at han hadde leid seg inn hos herr og fru Micawber! David fikk straks en middagsinvitasjon av herr Micawber, som han avslo, da han skjønte på fru Micawbers bekymrede fjes at det fortsatt var litt trange kår i huset. Han la i stedet ut en middagsinvitasjon til både herren, fruen og Traddles, og de fikk avtalt en dag. David hadde handlet til middagen, og hadde hyret en pike til å servere middagen. Likevel ble den alt annet enn vellykket. Heldigvis brød de seg veldig lite om det, og det ble en hyggelig kveld. Da gjestene hadde dratt kom en annen på døra, denne gangen var det Steerforth. Han kom fra Yarmouth, og hadde litt av hvert å berette. Emily skulle gifte seg. Han hadde også med et brev fra Pegotty, der det stod at Barkis var sykere. David bestemte seg straks for å dra for og besøke henne.

 

Da han var fremme i Yarmouth, tok han inn på gjestgiveriet og gikk bort til Pegotty. Herr Pegotty åpnet døren, og der var også Kam og Emily. Pegotty kom ned trappa etter en stund. Alle var svært glade for å se ham. Alle gikk ovenpå, og der ble de stående i flere timer. Plutselig tok Barkis opp øynene, og hans aller siste ord var ”Barkis er villig”.

 

David ble, etter Pegottys ønske, i Yartmouth til begravelsen var over. Han ble begravd ved siden av Davids mor og bror, i Blunderstone. Så dro han tilbake for å fortsette hos Spenlow & Jarkins, og enda en gang ble han invitert av Spenlow til å komme hjem til ham, denne gangen i anledning Doras bursdag. Denne dagen endte med et frieri; David og Dora var forlovet, men hadde besluttet å holde det hemmelig inntil videre. Alt foreløp som normalt en god stund, og så en dag fikk ham besøk av herr Dick og tante Betsey. Selv om de syntes det var fint å se hverandre igjen, var det ikke ofr moro skyld de hadde kommet; tanten var ruinert, og alt hun eide nå, var de få veskene hun hadde med seg. David var ikke sen om å oppsøke Spenlow, for å høre om det var mulig å få igjen noen av pengene Betsey hadde lagt ut for at han skulle få bli sakfører. Dette viste seg å være umulig, på grunn av Spenlows verre halvdel, herr Jorkins.

 

Senere kom en annen gammel venn på besøk, Agnes. Hun var i byen i forbindelse med en foretningsreise hennes far og Urias Heep var på, fortalte hun, og hun ville ikke la dem dra alene, mistenksom til hva Heep kunne finne på. Hun var også med på diskusjonen når det gjaldt Betseys økonomiske problemer, og foreslo en løsning alle kunne leve med, David skulle bruke fritiden sin til å jobbe som sekretær for doktor Strong. David oppsøkte ham, og avtalen var i havn.

Doras tanter, David og Traddles

 

En dag fikk han besøk av Traddles, som meddelte at Urias Heep hadde tilbudt Micawber en stilling, så de måtte flytte til Canterbury. David frydet seg over at det nå latet til at familien Micawbers trange tid var over. Men noe skjedde på denne tiden, Spenlow hadde funnet ut alt om David og Doras hemmelige forlovelse. Han ble rasende, og la ut om tillitsbrudd og svik. Noen dager senere døde han, og Doras nye verger ble hennes tanter, frøken Clarissa og frøken Lavinia, som øyeblikkelig kom til byen. Sammen med Traddles dro Davis for å besøke dem, og for å be om tillatelse til å gifte seg med henne. Etter mye om og men fikk han lov. De flyttet til en koselig liten villa i nærheten, og David begynte på sitt forfatterskap. Tante Betsey solgte huset i Dover, og skulle flytte til et mindre hus i nærheten. Men med Dora sto ikke ting så bra til som man kunne ha trodd. Etter hvert satt hun mer og mer stille, og David måtte etter hvert bære henne opp og ned fra soveværelset hver dag. Hun ble litt dårligere ettersom tiden gikk.

 

David mottok en dag et litt merkverdig og innviklet brev fra Micawber, der det sto angitt et sted og en tid. David og Traddles hadde flere ganger sammen med tante Betsey spekulert i hva han mente med brevet, men kom ikke frem til annet enn at de skulle være på det angitte stedet, til den angitte tiden. Da de møtte opp på stedet og tiden, var det en forarget, rasende og opphisset Micawber som møtte dem. De fikk ikke med seg mye av det han sa, bare småbiter her og der. Ord som bedrageri, falsk, skurk og Heep hørte de. Heep. Han hadde gjort Micawber urett, og han sa at om en uke skulle han og hans kone avsløre Heep på hotellet i Canterbury ved frokosttid. Så gikk han.

 

Tommy Traddles

 

Tidlig på morgenen, en uke senere, dro David, Traddles, tante Betsey og herr Dick til hotellet i Canterbury. De satte seg ned ved frokostbordet, og etter en stund kom Micawber. Han sa ikke stort om det som skulle skje, men han spurte Traddles om han var klar, og Traddles svarte at det var han, naturligvis. Så fikk de beskjed om å vente i fem minutter, før de dro til Wickfield & Heeps kontor og spurte etter frøken Wickfield. Den første de så da de kom til Wickfield & Heep, var Urias Heep selv. Han hilste hjertelig og falskt og ba Micawber hente Agnes og fru Heep. Micawber svart at nei, det ville han ikke, og Heep avskjediget ham. Men da kom det de alle hadde kommet dit for å være vitne til. Micawber skjelte Heep ut på det groveste, og det ble etterfulgt av at Urias erkjente alt, men kom med dype trusler til Micawber og Agnes. Og så fikk de vite hva det egentlig gjaldt, Heep ville ikke gi Micawber forskudd på lønnen når familien deres trengte det så sårt, og at Heep hadde lurt Micawber til å lyve og bedra herr Wickfield på sine eldre dager, da han ikke lenger hadde hukommelse som før. Heep hadde utnyttet dette, og fått flere viktige signaturer av Wickfield som gjorde at han fikk mer og mer makt på kontoret. Micawber la fram bevis, og Urias Heep og hans mor hadde ikke så mye mer de skulle ha sagt, og det ble slutt på hans karriere i Wickfield & Heep. Herr og fru Micawber fant ut at herren ville lykkes i Australia, og bestemmer seg for å dra dit.

 

Etter triumfen med Heep, dro David hjem til sin stadig sykere kone. Agnes kom innom, og ble hos dem hele natten. Dora sa til David at hun gjerne ville snakke med Agnes, og at det var hennes siste ønske. Hun fikk det oppfylt, før hun sovnet stille inn.

 

Tiden da familien Micawber skulle dra til Australia, kom, og David hadde bestemt seg for å dra utenlands, han også. Han havnet etter hvert opp i Sveits, der han bosatte seg for en liten tid, og fortsatte med skrivingen. Etter noen år bestemte han seg for å dra tilbake, og ting var forandret i de hjemlige trakter. Tante Betsey hadde flyttet tilbake til Dover, og Traddle hadde begynt å få praksis som advokat. Han hadde, som David fikk vite da han oppsøkte ham, giftet seg. Etter litt snakk med Traddles og hans hustru, dro David til Dover for å besøke tanten. Der var også herr Dick, som vanlig, og Pegotty hadde begynt som husholderske der. David slo seg ned i Dover og ville skrive ferdig boken sin der, noe som ville ta måneder. Omsider

ble han ferdig, og dro inn til Canterbury for å snakke med Agnes, veien som, det skjønte David først nå, hadde ledet ham gjennom livet. De kom med sine kjærlighetserklæringer til hverandre, og ble gift fjorten dager senere. Først etter bryllupet fikk David vite hva Dora hadde sagt til Agnes den kvelden hun døde. Dora hadde bedt Agnes innta den tomme plassen.

 

David ser tilbake på livet, og de personene som har betydd mest for ham. Han kan se tante Betsey Trorwood, som sikret ham et verdig liv, og Pegotty, hans mor nummer to. Han ser doktor Strong, som sikret ham økonomisk trygghet, og Traddles, hans kjæreste venn. Men høyest for ham vil Agnes alltid ligge, hans kjære som alltid var der for ham, i tykt og tynt.

 

”Agnes, måtte du også være hos meg når jeg engang avslutter mitt liv her på jorden! La meg også i det øyeblikket få se deg, der du står og peker opp mot det høye!”

 

 

David Copperfield

 

Ettersom David er en jeg-person får vi aldri ta del i hvordan hans ytre egentlig er, og naturlig nok sier han ikke mye om sin egen personlighet heller, men noen hint får man.

 

Det første inntrykket vi får av David Copperfields personlighet er gjennom Murdstone og frøken Murdstones øyne, og han beskriver ham som en ufordragelig og uoppdragen guttunge som trenger disiplin, fordi han ikke greier å lære leksene sine. Etter hvert klarer de å overbevise Davids mor, og hun begynner å dele hans syn. Det bare Pegotty som kan se ham for det han er; en nervøs liten gutt som får jernteppe når han blir truet med pisking.

 

Etter hvert som David blir eldre blir han mer trygg på seg selv, møter stadig nye mennesker og får stadig nye venner. Gjennom hele saken med Urias Heep og Barkis’ død og begravelse får vi vite at han er hjelpsom og omtenksom, og at han gjerne trår til for sine venner. Forelskelsen, frieriet og den hemmelige forlovelsen med sin sjefs datter er et klart tegn på at David er en virkelig romantisk person. Dette viser han også etterpå, med Agnes.

 

En annen ting er at David må, ut i fra boken, ha en enorm viljestyrke. Utallige lidelser og traumer vises ikke på hans ytre, han kommer seg opp fra bakken, og kjemper alltid tappert videre.

 

 

De viktigste bipersonene i David Copperfield

 

Pegotty

 

Clara Pegotty er den eneste av personene i boka som følger David gjennom hele livet. I starten på boka er hun tjenestefolket til David og Davids mor, Clara Copperfield, men er som en mor nr. to for David gjennom hele hans liv. Hun gifter seg med Barkis, som er kusk. Etter hvert dør han, og Pegotty begynner som tjenestepike hos Tante Betsey og herr Dick.

 

Betsey Trotwood

 

Betsey Trotwood er søsteren til Davids far, som døde før han ble født. I begynnelsen av boka får man et svært kjølig inntrykk av hennes karakter, og det var derfor svært overraskende da hun sa ja til å ta vare på ham etter at han hadde rømt fra livet som arbeidstrell i byen. Hun og herr Dick pådrar seg ansvaret for ham, og sammen tar de for første gang avgjørelser angående Davids liv, som er til hans beste. Etter hvert knyttes det svært sterke bånd mellom gutten og tanten.

 

Murdstone og frøken Murdstone

 

Som kjent ble Davids første år tilbrakt uten noen form for far, men dette endrer seg når Clara Copperfield gifter seg med den ondskapsfulle Murdstone. Ting blir heller ikke bedre når Murdstones søster ankommer huset. De to står for Davids skolegang som liten, og da David ikke klarer å gange sammen 14 og 67 spanskrør, blir det juling. Mishandlingen gjør Davids liv svært surt, og det ar derfor en stor lettelse for ham da Betsey Trotwood ble hans verge, og han slapp ut av Murdstones klør. Helt ferdig med dem var han imidlertid ikke, frøken Murdstone var den som var ansatt av Doras far for å passe på datteren, og hun var den som avduket den hemmelige forlovelsen mellom han og Dora.

 

Agnes

 

Agnes ble en del av Davids liv kort tid etter at han hadde flyttet til tanten, da han skulle begynne på skolen inne i Canterbury. Under hans skoleopphold bodde han hos en av tante Betseys bekjente, Wickfield. Han var Agnes’ far, og de to bodde alene i huset før David kom. Han og Agnes ble etter hvert svært knyttet til hverandre, og hun var en av hans aller beste venner. Hun er god støtte når Dora, som på dette tidspunkt var Davids kone, dør, noe Dora er fullstendig klar over. Sine aller siste ord sier hun til Agnes, der hun ber henne ta den ledige plassen etter henne, noe hun etter hvert gjør. Agnes og David gifter seg, og David er igjen lykkelig, noe han en svært lang tid etter Doras dødsfall tvilte på at han kom til å bli igjen.

 

 

Temaet

 

I romanen David Copperfield ligger budskapet først og fremst i hovedpersonen selv, gutten som lykkes mot alle odds. Et annet viktig tema i boken er fattigdom. Vi får se 1800-tallets store forskjell på fattig og rik gjennom mange av personene i boka, og hvordan penger styrte liv, og avgjorde hvordan man ble sett på av andre i samfunnet. Sykdom, død og sorg er andre viktige faktorer, hvordan mennesket og dets dømmekraft kan bli svekket av dette.

 

 

Språket

 

Dickens skriver langt, noe han har blitt kritisert for mange ganger, men jeg syns dette er positivt. Det er ikke detaljerte beskrivelser av gjenstander, naturen eller personer som gjør boken lang, det er mye handling. Hele tiden skjer det noe, og ingen detaljer er der for ingenting. Boka har veldig mange bipersoner, og hver enkelt av dem drar nytte for seg, i en større eller mindre grad. Boka inneholder mye direkte tale, noe som også er med på å fylle opp. Ellers er det lite sammenlikninger, metaforer, personifikasjoner og besjelinger.

 

 

Tida og Miljøet

 

Handlingen i boka foregår på 1800-tallet, og bærer tydelige preg av hvordan ting var den gang. Dette gjelder for eksempel transport; framkomstmiddelet var hest og vogn. Det var også fortsatt vanlig å bli slått på skolen, og gjeldsslaver ble satt i gjeldsfengsel. Det het gjestgiveri og ikke hotell, prokurator og ikke sakfører. Høytstående personer ble snakket til med ”sir”, ”master” og liknende. Det meste av handlingen foregår i England, men også i Sveits. Det er helt tydelig hvilket av disse landene Dickens har mest kunnskaper om. I England reiser David frem og tilbake, mellom småsteder og byer, og at han har kjennskap til de forskjellige stedene, er det liten tvil om. Men da David skal utenlands stiller ting seg annerledes. Sveits er bare Sveits

 

 

Forfatteren

 

Charles Dickens ble født i Portsea, 7. februar i 1812. I 1815 flyttet familien til London, der faren John Dickens jobbet. Når Charles var 10 år gammel hadde faren pådratt seg en så stor gjeld at han måtte ta David ut av skolen og de måtte flytte. Charles ble sendt til en fabrikk for å jobbe for 6 shilling i uken, slik at han kunne hjelpe til med å bedre familiens økonomi. Dessverre ble situasjonen bare verre, og John Dickens ble sendt i gjeldsfengsel. Siden resten av familien ikke hadde noe å leve av, kom de også i fengsel. Da Charles bestemor tre måneder senere døde og etterlot seg litt penger, brukte faren de til å nedbetale litt av gjelden, så de slapp ut av fengsel. Charles ble igjen satt på skolebenken, men måtte slutte på ny etter to år, da de finansielle problemene var tilbake. Charles Dickens fikk da en jobb som kontorist på et advokatkontor, og var da 15 år gammel.

 

Charles Dickens

 

Charles ble reporter i 1829, men ble etter noen års tid lei av journalistikken, og vurderte å bli skuespiller i stedet. Det ble til at han fortsatte å arbeide som journalist. Etter hvert begynte han å skrive korte historier utenom arbeidet, og i 1833 fikk han publisert sin første historie i et magasin, og dette ble starten på et mektig forfatterskap.

 

Etter hvert ble Dickens rik og velstående, men lot aldri suksessen gå til ham til hodet. Fattigdommen hadde vært en del av ham i mange år, og han ville ikke glemme de årene selv om ting nå var annerledes. I sine bøker skildret han nettopp kontrastene mellom fattig og rik. Dickens var tidenes første virkelige kjendis bortsett fra de kongelige, og dette gjorde at han ikke fikk gå i fred i gatene.

 

Charles Dickens hadde enorm kjennskap til London by, i løpet av livet hadde han bodd i 200 forskjellige hus i byen. Denne kunnskapen skulle vise seg å være svært nyttig for han som forfatter, flere av hans bøker inneholder detaljerte skildringer og beskrivelser av byområder.

 

Charles Dickens døde 9. juni 1870. Hans ønske var å bli begravd på en liten kirkegård i Rochester, uten oppstyr, men nasjonen kunne ikke tillate dette. Han ble derfor gravlagt i Poet’s Corner, Westminster Abbey.

 

 

Dickens forfatterskap

 

Kort om noen av Dickens viktigste og mest kjente verk.

 

Oliver Twist

 

Oliver Twist handler om den foreldreløse gutten med samme navn, som rømmer fra et barnehjem der maten er smålig og julingen er hard. Han havner blant Londons verste kriminelle, og havner i en kamp om å overleve.

 

En Julefortelling

 

Vi følger Ebenezer Scrooge gjennom en jul han sent vil glemme. Den svært rike og gjerrige mannen har glemt alt om julens verdier og gleder, og får besøk av noen som kan hjelpe ham med å huske. Denne historien blir regnet som Charles Dickens mest kjente bok, og har i mange hjem blitt en kjær juletradisjon. Scrooge var dessuten originalen av en kjent tegneseriefigur, nemlig Skrue McDuck.

 

Ebenezer Scrooge

 

Vår Felles Venn

 

Vår Felles Venn var Charles Dickens siste fullførte roman. Den omhandler John Harmon, som oppdager at han må gifte seg med en bestemt kvinne for å kunne gjøre krav på farens arv. En roman fylt med mord, drama og kjærlighet.

 

I tillegg bør Store Forventninger, Harde Tider og Pickwick-Klubben nevnes.

 

 

Konklusjon

 

Jeg valgte å skrive bokrapport om boka David Copperfield fordi jeg ville lese noe av Dickens. Da jeg kom på biblioteket for å låne bok, var David Copperfield den eneste boka av Dickens som var der, og som kun var ett bind. Dermed var valget enkelt, og jeg kan ikke si jeg har angret. Jeg syns boka er kjempebra, og det eneste som irriterer meg med den, er at den ikke er en av flere.

 

Det som gjør boka så bra, er handlingen. Mye, skjer, hele tiden. Det er ikke noen kjedelige deler i boka, men samtidig var den ganske krevende å lese, rett og slett fordi jeg ikke har noe særlig med kunnskap om livet på 1800-tallet, og det hendte rett som det var at jeg måtte bruke internett eller leksikon for å finne ut hva et ord betydde. Etter hvert ble jeg jo vant til det noe gammeldagse språket, så det var absolutt tyngst i starten.

 

Den lille anstrengelsen var i alle fall verdt det, og jeg føler at jeg etter å ha lest David Copperfield, har fått en dypere forståelse for 1800-tallet, for Dickens som forfatter, og for datidens fattige.

 

 

Kilder:

 

David Copperfield av Charles Dickens

 

http://www.caplex.no

http://www.tradehouse.no/CITY/London/NewBin/charles_dickens.htm

http://www.ordtak.no/index.php?fn=Charles&en=Dickens

http://www.helsinki.fi/kasv/nokol/dickens.html

http://www.fidnet.com/~dap1955/dickens/

http://www.perryweb.com/Dickens/quote_title_res.asp

http://www.klassekampen.no/kk/index.php/news/home/artical_categories/
kultur_medier/2003/january/charles_dickens_hvem_er_det

http://nettportal.samlaget.no/bm/verden_etter/kap1/
portrett/ve01.portr_dickens.html

 

 

”Han ville bli et fortryllende lik!”

Charles Dickens