Hensikt:

Hensikten med dette forsøket var å finne ut hva som skjedde hvis vi lot støm gå gjennom en saltoppløsning.

 

Utstyrsliste:

• 2 ledinger
• stort begerglass
• 2 karbonelektroder
• spenningskilde (spenningsgenerator)
• vann (H2O)
• Salt (NaCl)

Tegning:

 

Beskrivelse og observasjoner:

Det første vi gjorde var å blande salt og vann til en saltoppløsning. Saltet vi brukte var natriumklorid, eller vanlig bordsalt. Deretter satte vi opp utstyret som på figuren. Figuren viser at den ene elektroden var koblet til stikkontakten, men denne illustrasjonen viser bare at elementene skulle kobles i serie. En spenningskilde skal alltid kobles i serie. Egentlig koblet vi spenningsgeneratoren til stikkontakten og deretter koblet vi elektrodene til generatoren.

 

Elektrodene ble så plassert i saltoppløsningen og vi skrudde opp spenningen. Der var viktig at vi ikke skrudde på spennigen før elektrodene i vannet, da vi kunne ha fått støt. Elektrodene skulle heller ikke berøre hverandre, da det da ville bli kortslutning.

 

Vi så en umiddelbar reaksjon. Ved hver elektrode boblet det. Det boblet mest ved den positive polen. Vi prøvde å regulere spenningsmengden noen ganger, og vi fant ut at jo mer spenning, dess større reaksjon.

 

Etter noen minutter med reaksjonen i gang, kunne vi kjenne en svak klorlukt.

 

Teori:

Denne reaksjonen kalles en redoksreaksjon. Det som kjennetegner redoksreaksjoner er at under reaksjonen overføres elektroner fra et atom til et annet. En redoksreaksjon kan blant annet frambringes ved hjelp av strøm. Slike reaksjoner skjer blant annet mellom ioner når de går sammen. Man kan både endre stoffer og lage elektrisk strøm av slike reaksjoner, i og med at elektroner forflytter seg.

 

En elektrolyse er en redoksreaksjon som går den andre veien. I stedet for at stoffene gir hverandre elektroner, blir det tilført elektroner fra en strømkilde.

 

Den ene elektroden var positiv og den andre var negativ. Når vi satte dem i saltvannet, trakk natriumet mot den negative elektroden og kloridet beveget seg mot den positive polen. Dette skjedde fordi natrium og klorid er ioner, altså ladede atomer.

 

 

Natriumet blir da nøytralt, og nøytralt natrium er et metall. Egentlig bør elektrolyser utføres i forbindelser som ikke er løst opp i vann, men som bare er smeltet. Vannet reagerer nemlig med en del metaller, blant annet natrium, og da skjer ikke alltid det vi vil. Natriumet reagerte med vannet og dannet hydrogengass. Nedenfor er det en reaksjonslikning som viser hvordan dette skjedde.

 

 

Som man kan se reagerte natriumet med vann og det ble dannet hydrogengass (H2). Det ble også dannet natronlut, som er en basisk forbindelse. Hydrogengassen luktet ingenting.

 

Kloridet trakk mot den positive elektroden, der den avga et elektron. Klor i ioneform er negativt, men da det fikk gitt fra seg et elektron, ble det nøytralt. Klor vil alltid gå sammen to og to og blir da en gass, som fløt opp til overflaten. Klorgassen luktet litt, slik som i svømmebassenger. Vi måtte passe på å lufte ut, siden klorgass er giftig. Nedenfor vises hvordan kloridet ble forandret til klorgass.

 

 

Konklusjon:

Vi fant ut at ved en elektrolyse, kan man skille forbindelser fra hverandre. I dag er dette et viktig redskap i Norges aluminiumsindustri, da man ikke finner aluminium fritt i naturen. Elektrolysen gjør det enkelt å skille aluminiumet fra forbindelsene.

 

I forsøket vårt fikk vi dannet klorgass, hydrogengass. I begerglasset var det igjen natronlut og vann. Vi hadde fått en basisk løsning.

 

Feilkilder:

vi så at det i begerglasset oppsto sorte flak. Dette var imidlertid ikke et resultat av redoksreaksjonen, men at kullet i elektrodene forvitret.

 

Kilder:

Notater fra forsøket.