Utstyr:

-Egg
-HCl(saltsyre)
-Vann
-Pepsin(enzym)
-3 begerglass
-(varmeskap)

I Kolbe nr. 1 blandet vi pepsin, vann og HCl. Vi slapp oppi en bit egg og satte dette glasset i varmeskap sammen med de andre to glassene. Vitsen med forsøket var å vise hvordan en blanding av HCl, vann og pepsin virker på proteiner. Denne blandingen er nesten den samme som den vi har i magesekken.

I kolbe nr. 2 hadde vi en blanding av HCl og vann. Denne blandingen er ulik den første fordi vi ikke har noen enzymer tilstede. Og vi får derfor ingen blanding av det som befinner seg i magesekken hvor vi vanligvis bryter opp proteiner. Spørsmålet er om dette har noe å si.

I kolbe nr. 3 hadde vi pepsin og vann, det var ingen HCl tilstede. Spørsmålet er da om denne blandingen som inneholder enzymer, de stoffene som bryter ned proteiner, vil bryte ned dette proteinet.

Etter å ha fylt alle begerglassene satte vi dem i et varmeskap og lot dem stå der et par dager så proteinet fikk en sjanse til å brytes opp. Da vi gikk for å hente glassene et par dager etter så og luktet vi resultatet.

I kolbe 1: Innholdet var helt oppløst, brutt ned p.g.a. enzymet pepsin. Innholdet i glasset luktet vondt, det luktet møkk. Dette er den samme prosessen som foregår i magen vår.

I kolbe 2: Innholdet var ikke oppløst fordi enzymet ikke var tilstede i glasset. Innholdet lukter ikke så vondt som det i kolbe 1. En grunn til at det luktet kan rett og slett være fordi det har begynt å råtne i skapet.

I kolbe 3: Innholdet var grumsete og delvis oppløst. Her hadde vi enzym, men ingen syre som virket sammen med enzymet. Derfor var ikke innholdet helt oppløst. Innholdet luktet gjær.

Konklusjon:

Når et protein reagerer med en syre og et enzym (HCl og pepsin) blir det brutt ned, dette er den prosessen som skjer i magen vår. Proteinet blir ikke brutt ned av enzymet alene, men det må være syre tilstede. Hvis vi ikke har syre blir det da ikke helt brutt ned, bare over lengre tid.