Hovedrollen i boken innehar Albertine ”Tina” Kristiansen, som kom til Oslo, og jobber som sypike. Hun sitter inne hele døgnet og syr, for å dekke husleia, og samtidig ha penger til seg selv. Søsteren hennes, Oline, som tidligere var prostituert er et tabuemne hjemme, selv om hun nå er godt gift. Her synes jeg det også ligger litt missunnelse på at hun har det bedre, og viser at Albertine, til tross for at hun er bokas hovedperson, også har negative trekk. Dette er jo et naturalistisk trekk.

Albertine bor sammen med moren Maren, også kalt Gamla, og broren Edvard, som lider av ”asmtatæringen”, en dødelig sykdom, og alle vet han skal dø snart. Faren Olaves er maskinist på et skip, og er sjelden hjemme.

Albertine drømmer om å hjelpe familien, som har det trangt, ved å sy mer, noe som fører til at hun sitter inne hele tida. Hun blir bare dårligere og dårligere. Så begynner hun å gå i kirka fast, og også mer ut i byen for å høre på korpsene som spiller. Først kun sammen med Jossa, en venninne, men senere også alene. Etter hvert blir også Albertine på talefot med Oline, og hun låner ofte klær av henne. Jossa introduserer Albertine for Helgesen og Smith, to relativt rike menn.

Så merker Albertine at politifullmektig Winther ser på henne, og hun tror politiet er etter henne for noe hun selv ikke vet. Dette fører til en slags paranoiditet, og hun holder seg bare hjemme igjen.  Hun blir veldig pessimistisk, og gjentar mange ganger at hun skulle ønske det var hun, og ikke broren som skulle dø.

Så kommer våren, og Gamla blir forandret. Hun har sluttet å gråte for at Edvard skal dø, og hun er fast bestemt på at han kommer til å overleve. Etter hvert blir det også 17. mai. Albertine vil først ikke bli med ut, men følger tilslutt med moren og Edvard. Hun angrer ikke når hun tilslutt har kommet ut på gaten. Denne dagen treffer hun Jossa, Smith og Helgesen igjen, og hun og Helgesen møtes flere ganger, og de blir ”intime” med hverandre.

De møtes en del, men så ”slår han opp”, fordi han skal gifte seg med en rik frøken. Det var jo slik arbeiderklassens kvinner ble brukt. Så treffer hun politifullmektig Winther, som inviterer Albertine hjem til seg. Der avslører han først at Jossa er prostituert, og skjenker så Albertine full før han voldtar henne.

Hjemme har faren kommet hjem, og han er alkoholisert hele tiden. Han slår Albertine, så hun flytter, og henger mye med Winther (igjen er personen Albertine typisk naturalistisk). Etter hvert dør også Edvard.

Albertine drar mye ut på byen, og på de mest burleske bulene, som hun ikke turde gå inn på før. Dette legger Winther merke til, så han innkaller henne til legesjekk (altså for horene). Legen konstanterer at hun ikke har noen sykdommer.

Boken ender med at Albertine har flyttet ned til Vika (=horestrøket), uten at vi direkte får vite hvorfor, og har begynt som hore.

Christian Krohg skriver veldig moderne – sett i forhold til for eksempel Ibsen og Bjørnson, med ”frekkere” adjektiver, og kreative bilder. Han benytter både korte, stressete setninger, og lange beskrivende. Birollene er litt typete – dette peker mot realismen.

Det er heller ingen grove erotiske skildringer. For eksempel så er ikke handlingen i voldtektsscenen beskrevet.