"Beatles" er en generasjonsroman fra Oslo i 1960-70 årene. Romanen handler om hvordan datidens ungdom opplevde de store, dramatiske verdensbegivenhetene, ungdomsopprørene, de politiske opprørene og andre forandringer i samfunnet. Hvert kapittel i boka har lånt navnet fra Beatles LP-en som ble gitt ut i det tidsrommet boka forteller om.

Det er også ”The Beatles” som knytter hovedpersonene i boka "Beatles"sammen. Fortelleren og jeg-et i boka Kim og kameratene hans Gunnar, Ola og Seb er alle store fan av Beatles. De kaller hverandre Paul, Ringo, George og John og hver gang det kommer en ny Beatles LP, samles guttene for høre på den sammen, gjerne flere ganger, og snakke om den. De har også planer om å starte sitt eget band ”The Snafus”, men det blir det aldri noe av. Det nærmeste de kommer er Kims og Sebs opptreden på utestedet ”The Blue Dolphin” med Seb på munnspill og Kim som leser Seb`s dikt.

Første gang vi møter guttene går de i 7B på Uranienborg skole. Kim bor sammen med moren og faren i en leilighet på Skillebekk og har ikke noen annen familie utenom onkelen Hubert, Hubert har en del ”knuter” inni seg men disse løser seg opp når han treffer Henny. Hun blir også en god venninne av Kim før hun flytter til Paris for å studere.

Etter hvert begynner guttene på realskolen, de kommer i forskjellige klasser og glir litt fra hverandre. Kim blir sammen med Nina, men etter hvert flytter hun til Danmark og Kim treffer Cecilie. Forholdet til henne går litt opp og ned, men det blir ikke endelig slutt før de begynner på hvert sitt gymnas og bare ”glemmer” hverandre. Men det skjer mye mer enn det som har med jenter å gjøre på realskolen. Guttene opplever at en kamerat drukner seg, en annen blir dypt religiøs. Samtidig blir de påvirket av Gunnars storebror, Stig; som er kommunist og de blir med i en del demonstrasjoner o.l. . Det er også en del festing. Kim flipper totalt ut når han får fòr mye å drikke, han balanserer på møner og danser med skjelletter og blir etter hvert nokså beryktet for dette.

Når guttene begynner på hvert sitt gymnas kan man tydelig se hvor forskjellig de har utviklet seg. Gunnar er blitt kommunist på heltid og flytter inn i et  kollektiv, Seb flytter for seg selv, fordi mora har fått seg nye type, han får også en del dårlige venner og havner litt  på kjøret. Ola hopper ut av skolen og får seg jobb som pikkolo. Kim er den eneste som verken går den ene eller andre veien, han bare virrer litt fram og tilbake, men han er den eneste som fortsatt er ordentlig fan av Beatles. Seb sverger til Jim Morrison, Gunnar til Bob Dylan, Bruce Sprinsteen og den typen musikk. For Ola har ikke musikken så mye betydning lengre, han er mest opptatt av Kirsten, kjæresten i Trondheim.

Etter en stund bestemmer Seb seg for å dra på sjøen og Kim overtar leilighetene hans, han orker ikke å bo hjemme lenger. Det har klikket fullstendig for faren etter at banken han var filialsjef i ble ranet. Men tida går uten at guttene hører noe fra Seb, mora hans forteller at han aldri dukket opp på båten han skulle være med og at hun bare har fått et kort hvor det står at han har tenkt seg til Paris. Guttene haiker til Paris og der finner de igjen Seb som er blitt et narkovrak, men de klarer tilslutt å få han med seg hjem.

Når de kommer klarer Seb å slutte med dopet, han blir religiøs istedenfor. Ola flytter til Trondheim og gifter seg med Kirsten som er gravid i fjerde måned. Kim flytter ut i kollektivet hos Gunnar og begynner på forberedende til universitetet, men han glemmer å melde seg opp til eksamen. Etter det har han problemer med å finne på noe å gjøre og tilslutt får han sammenbrudd og havner på psykiatrisk. 25. september, samme dag som resten av Norge sier nei til EF, hjelper Gunnar, Seb og Ola Kim med å rømme. Og sånn slutter boka som har gitt oss en liten idé om hvordan det var å vokse opp i 60- og 70-årene.