Folket på Innhaug er skrevet av Anne Karin Elstad og utgitt i 1976. Hun hadde interesse for slektstradisjoner, og skrev dermed en bok om familien på den velstående gården Innhaug.

 

Handlingen starter i år 1809. Vi blir kjent med ”matmora” på Innhaug Gjertrud og mannen hennes, husbonden Ole. De bor på en av de mest velholdte gårdene i bygda. Man kan se på åkrene og tunet rundt at arbeidsfolket på garden er dyktige folk. Redskaper og annet rot ligger ikke slengt rundt, og husene har de ikke latt forfalle. Ole og Gjertrud har tre barn, to sønner, odelssønnen Bård og Hans og ei datter som heter Oline. Odelssønnen Bård er 26år og gift med Karen, og sammen har de sønnen Ole. De bor på Innhaug, og skal ta over gården når faren til Bård dør. Hans er 22år, han blir sendt til Oppdal for å jobbe, der møter han sin fremtidige kone Marit. Oline er 19 år og bor fortsatt hjemme på Innhaug uten noen kjæreste eller mann, men det blir sagt på bygda at Knut Ås som bor på en gårdene i bygda har et godt øye til henne. Hun er utrolig vakker, snill og mild, men hard når hun ønsker det. Magret, husbonden Ole sin søster, bor også på Innhaug. Da hun var ung ble hun sparket av en hest, og haltet stygt siden den gang. Hun ønsket ikke å omgår de andre unge i bygda, og ble derfor boende på Innhaug ugift. Hun er som en ekstra mor for alle på Innhaug, og spesielt til Oline da det viser seg at hun er med barn. I tillegg til familien som på gården har de også ”tuaser”, det er jenter som tjenestegjør og bord på gården og drenger.  

 

Det har vært et hardt år, og maten på Innhaug er ikke til å sløse med. Ole ber en stille bønn i natten om at bedre tider snart må komme. Men en morgen når han skal opp for å spise frokost føler han seg ”klen”, altså syk/ikke i form. Han legger seg ned for å slappe av, men da doktoren ankommer Innhaug og ser hvordan såret i hånden hans som han fikk noen dager tidligere bærer til, er det ikke stort håp for husbonden på gården. Etter noen harde og slitsomme døgn for han og resten av folket på gården, dør han. Gjertrud vet ikke sin arme rå, hun stenger seg inne og vil ikke godta at ektemannen hennes som hun har delt nesten hele livet med, er gått bort. Når solen og varmen kommer sigende innover bygda, er det tid for buføring. Alle dyrene skal opp i fjellet til sommerfjøset, og Oline og Gjertrud drar av gårde med Lina, ei 16års gammel jente som skal tjenestegjøre for folket på Innhaug denne sommeren, noen av tausene og drengene. Det er denne tiden på aret alle arbeidsfolkene ser frem til, den varme lune sommeren på fjellet. Oline gleder seg også. Det skal bli så godt å komme unna alt for en liten stund synes hun. Ja, kanskje til og med vil moren Gjertrud ha blitt seg selv igjen når sommeren er omme. Vel oppe på fjellet ordner Gjertrud og Oline til kvelds.

 

Livet på fjellet går sin vante gang, kuene og geitene skal melkes og føres til beite tidligst mulig. Siden det har vært en skral vinter og lite å rutte med er det viktig at sommerbeitene blir utnyttet til det ytterste den korte sommertiden.

 

En kveld når hun er på vei inn i søvnen hører hun noen som hvisker navnet hennes. Raskt setter hun seg opp i sengen og undrer på om hun bare har drømt det. Broren hennes, Hans, har hintet frempå at Knut kom til å komme på lørdagsbesøk til henne her på fjellet. Hun vet så godt at han synes om henne, og hun har visst at han antageligvis kom til å komme, men ikke nå, hun følte seg ikke klar for det. Hun hørte hviskingen igjen. Knut kom inn og ble stående på gulvet litt famlende. Oline visste at han ønsket et svar fra henne om hun ville ha han fordi hun var gifteklar nå. Besøket ender i at Oline lover å tenke over saken og komme med et endelig svar når sommeren er over, hvis Knut lover og holde seg unna henne i sommer.

 

En kveld da noen av tausene kommer hjem med dyrene, forteller de skrekkslagene og andpustne at de mangler et lam. Dagen etter går Oline ut i fjellet for å lete etter lammet. Hun har lett en god stund uten noe hell da hun møter på en fremmed mann i fjellet. Til å begynne med blir hun skremt og vil komme seg unna han, men når han starter å snakke med henne og rolig forteller hvem han er, blir hun sittende å høre på han. Han forteller at han heter Peter, at han snart er ferdigutdannet prest og at han er fra England. Før Oline vet ord av det legger hun ut om livet sitt til denne fremmede mannen, bare en ting lot hun være å fortelle om, Knut.

 

Hun følte seg straks bedre etter hun hadde fått ut noe av det vonde hun hadde inne i seg, men kom straks på det hun egentlig lette etter. Og med et strømmet tårene nedover skinnet hennes. Hun fortalte Peter om det bortkommende lammet og at hun var nødt til å finne det igjen før noe rovdyr kunne ta det. Han tilbød seg å hjelpe til med letingen og etter en stund fant de lammet halvt levende. Peter tok en stein og lot lammet få slippe. Oline klarte ikke se på. Dyrene ble som familiemedlemmer, nesten på lik linje som menneskene på gården og det var hardt å se de lide og dø. Oline visste ikke hvordan hun skulle få takke Peter nok. Hun tok han med seg opp til gården på fjellet.

 

I redsel for at Magret skulle bli sint fordi hun tok med seg en engelskmann til gården, stoppet de flere ganger på veien dit for å finne motet. Heldigvis var ikke Magret trangsynt og syntes ikke alle engelskmenn var fienden. Hun ba han inn på mat og begynte å spørre han om hvem han var og hva han gjorde i fjellet. På kvelden når Oline skulle legge seg kommer tankene på Knut i fleng. Før de hadde gått inn på gårdstunet, hadde hun lovet han å møte han en gang til. Hun var usikker på om hun ville det, men dagen kom og hun la på ferd ut i fjellet. Der møtte hun Peter igjen. De ble sittende å snakke om alt mulig og plutselig tok han hånden hennes. Hun kjente hun ble rød i hele ansiktet og trakk hånden raskt til seg selv. Hun kom på at det var blitt sent og la på vei hjem, men før hun gikk fra Peter avtalte de nytt møte på samme sted neste dag. Men Oline kom ikke unna denne kvelden. Hans kom på besøk og hun kunne ikke si til han og Magret at hun skulle møte engelskmannen, da hadde det blitt bråk.

 

Etter flere møter i skogen ble de mer og mer dristige så Oline ba han hjem på gården lørdagskvelden. Magret ville bare tro det var Knut som kom, og det hadde hun ikke noe imot. Peter kom både lørdagskvelden og andre kvelder. De to ble mer og mer forelsket i hverandre. Oline hadde aldri følt på denne måten som hun gjorde nå, for noen noensinne! Og dette ville hun bevise for Knut og seg selv en natt. De hadde tidligere bare ligget i sengen å snakket og koset så smått, men det var tydelig på begge at de ønsket å gjøre det mann og kone gjorde. Og nettopp denne kvelden var Oline klar. Hun hadde ikke ønsket det før, men nå følte hun det riktig. Peter hadde vært så snill og omtenksom mot henne, han hadde aldri presset henne til noe hun ikke ville. Etter akten lå de der begge to helt stille, men med en lykkes rus brusende inne i seg.

 

Kveldene ble kaldere og hjemferdsdagen kom nærmere og nærmere. Det var denne dagen Peter og Oline hadde fryktet mest, dagen de skulle skilles. Peter kunne ikke bli med ned til Innhaug fordi det ville det bare bli styr. En engelskmann som allerede fra før var sett på som fienden, hadde gjort vesle jenta på den velstående gården Innhaug med barn utenfor ekteskapet og uten familiens vilje. Han valgte derfor å dra til hjemlandet sitt i stedet for og ordne hus og gard til Oline og det kommende barnet deres. Men på båten på vei til England med nordmenn, kom det ut at han var engelskmann, og en av menene på båten rakte ut neven for å slå ned Peter. Peter var rask og svingte seg unna, men dekket var glatt og han falt med hodet ned mot et hjørne, og slo seg i hjel.

 

Uvitende om Peters død kommer Oline hjem igjen fra fjellet med barn i magen. Hun vet at før eller senere vil Knut komme for å få svar om Oline vil ha han. Magret har fortalt folket på gården at Oline fikk besøk både titt og stadig oppe på fjellet av en frier, og ikke bare lørdagskveldene nei. Så familien så frem til at Oline og Knut skulle bli et par. Knut var fra en bra familie, og ville være bra for Oline mente Gjertrud.

 

Dagen kom og Oline kunne høre skrittene til Knut ute på tunet. Hun fortalte han som det var, at hun hadde funnet en annen og at hun var med barn, men at hun ikke ville si hvem det var. Knut ble rasende og farte ut i en fei. Han løpte inn i fjøset og kastet seg ned i halmen hulkende. Karen, Bårds kone hadde nattevakt på en av kuene som var klare til å kalve, og da hun kom inn i fjøset for å sjekke tilstanden til kua, og hun så en mann ligg i halmen, skvatt hun til og skrek så vidt det var. Knut snudde seg å så Karen og med ett var han oppe på beina. Han visste at Karen hadde hatt et godt øye til han før og dette valgte han å utnytte på det groveste.

 

Etter at hun hadde innrømmet at hun fortsatt tenkte på han, tok han henne, la henne ned i halmen og håndfarte henne. Hun stridde imot. Det var sant at på kveldene da Bård hadde sovnet, hadde hun tenkt på Knut og hvordan det ville være å ha han da Men dette angret hun nå. Knut holdt henne hard fast enda hun sa nei flere ganger og prøvde å komme seg løs.

 

Når Knut var ferdig og hadde gått sin vei, lå Karen igjen i halmen full av skrekk, men verst av alt var skammen hun følte. Både skammen av å ha tenkt på en annen enn mannen hun delte seng med og nå dette. Det skulle vise seg at dette ikke ville slippe lett. Karen slet med samvittigheten resten av boken. Og hun var fast bestemt på at det var straffen hun måtte betale for det da veslejenta hennes ble alvorlig syk og lå for døden. Magret klarte å redde barnet, men skyldfølelsen slapp aldri i Karen.

 

Når Gjertrud, Magret og Bård fikk vite at hun hadde sagt nei til Knut ble det straks leven. De trodde det var hans barn Oline bar på, men da hun fortalte dem at det ikke var han, ble Gjertrud sint og utrolig skuffet. Oline hadde alltid vært den snille yngstejenta på gården aom alltid gjorde de rette tingene, men sånn var det ikke lengre nå. Gjertrud prøvde flere ganger å få det ut av henne hvem som var faren, men hun lyktes ikke, og etter hvert fant de ut at det ikke festet på å skrive å true Oline for å få ut farens navn, hun var ikke til å rikke. Det eneste hun fortalte var at han var hjemme for å ordne hus og gård til dem, og at han ville komme å hente henne på vårparten. Han var også av godt folk fortalte hun,

 

Julen kom med stormskritt, men stemningen var ikke som før på Innhaug. Gjertrud hadde sagt fra seg alt foreldreansvar og omsorg for Oline. Hun snakket ikke mer med henne enn hyst nødvendig, og hadde sagt at folket på Innhaug hadde kanskje hatt det bedre hvis Oline hadde gått bort.. Gjertrud hadde hatt nok å slite med dette året. For det første hadde det vært et tøft år med lite mat, for det andre hadde Ole gått bort og nå hadde Oline ødelagt familiens gode rykte med denne løsungen.

 

Baking hører julen til, og en dag da Gjertrud, Magret og Oline holdt på med bakingen fikk de besøk av den årlige ”sladre dama” i bygda. Hun hadde vært ute å reit og fått høre litt her og der. Hun kunne fortelle at en engelskmann som hadde holdt til oppe i fjellet i sommer hadde blitt drept på vei over til England. Han var visst prest også hadde hun hørt. Oline sprang ut av rommet og opp på rommet sitt. Hun forsto med en gang at det var Peter damen snakket om. Magret reagerte på Oline sin oppførsel og med ett gikk det opp for henne. Det var han som var faren til barnet, gutten som hadde hjulpet Oline med lammet.

 

Oline ble liggende flere dager i sengen og det kom for en dag at det var denne engelskmannen som var faren til barnet hennes. Gjertrud følte sympati for barnet sitt, men klarte ikke ta henne inn i varmen igjen, hun var fortsatt iskald mot henne.

 

Våren kom og Oline var klar for å føde. Fødselen ble dramatisk, bare så vidt hun og barnet klarte og overleve, kun takket være Maren, moren til Lina som hadde hjulpet dem på fjellet denne sommeren. Gjertrud fant igjen omsorgen for Oline da hun så at hun svevde mellom liv og død.

 

Nå var det verste gjennomført for Oline. Alle visste hvem faren til barnet var og hun slapp å skjule det. Barnedåpen kom, og barnet ble døpt Magret, litj Magret. Magret ble rørt til tårer når hun hørte hva barnet skulle hete. Gjertrud følte seg trist og litt skyldfølelse, hun hadde alltid ønsket seg ei litj Gjertrud i familien, Men Oline ville heller kalle barnet opp etter den fungerende moren gjennom den tøffe tiden og det var Magret. Hun hadde støtte opp for Oline uansett hva det var, selv om Oline hadde løyet til henne hele sommeren oppe på fjellet.

 

Livet gikk videre på Innhaug og folkene i bygdene begynte å glenne løsungen til Oline, folk fikk annet å snakke om.

 

Det skulle vise seg at de måtte slite seg gjennom ennå en tøff vinter. Sommeren hadde knapt kommet før det var høst, og de hadde minimalt med mat på Innhaug. Dette kom til å bli en prøvelse for alle på gården. Flere barn i bygda døde gjennom den lange og kalde vinteren, men på Innhaug berga alle seg med et mirakel. Veslejenta til Bård og Karen lå for døden i flere dager, men klarte å berge seg til slutt. Denne tiden var ekstra tøff for Karen og hun kom i konflikt med Oline. Hun forsnakket seg i sinne og Oline forsto at noe hadde skjedd mellom Karen og Knut, men helt hva det er, er hun ikke sikker på.