Boken starter med en fortale av forfatteren selv – Hans Jæger. Han forklarer hva en naturalist er, og hva hans oppgaver er. Deretter gir han en kort oppsummering av noe av det viktigste boka handler om – hvordan det ”ideelle” samfunnet er. Dette er hva vi i dag ville kalt en sosialistisk/kommunistisk-anarkistisk stat. Jæger skriver også at det blir flere og flere som skjønner at samfunnet må forandres, men de aller fleste skjønner det for sent. Derfor trengs det naturalistisk litteratur.

Boken kan leses som en slik. Men den kan også leses som Hans Jægers selvbiofragi (frem til den ble skrevet). Hans Jæger er Herman Eek, og hans venn Fleischer er i boken kadett Jarmann.

Boken starter med at Jæger/Eek ligger syk (vi får på slutten vite at det er syfilis), og Fleischer/Jarmann kommer på besøk.

Så går boken tilbake noen år. Vi følger Fleischer, og når han begynner på skole i Kristiania (da Christiania), 15 år gammel. Han har aldri hatt sex, og tenker bare på det. Derfor drar han ned til Vika, og ligger med en hore. Dette begynner han med fast. Han begynner også å miste sansen for kjærlighet, og ser på det kjødelige som ”det viktigste”.

På grunn av dette, gjør han det dårlig på skolen, og han må flytte hjem til bestyreren. Men han gjør det ikke mye bedre, fordi han sniker seg ut etter leggetid og drar ned til Vika. Etter hvert begynner også prestesønnen Fleischer å tvile på kristendommen.

Så skifter boka synsvinkel til Hans Jæger, når Fleischer møter ham. De begynner å henge sammen. Vi får også en forklaring på hvorfor bohêmen oppfører seg som de gjør: En slags protest mot samfunnet vi lever i.

Nå begynner Jæger å drømme om en pikeskole, for 12-13 år gamle piker, som skal sikre at de blir tilhengere av den frie kiærlihet. Den går ikke ut på at man skal pule rundt med alle og enhver (one night stands), men at man må fjerne samfunnsmoralen om forbud mot sex før ekteskapet – som fører til prostitusjon, fordi mennene ikke klarer å holde lystene inne helt til de blir 30.

Her leser vi også at Hans Jæger ikke ville forby prostitusjon, som nok er den allmenne oppfatning av ham og resten av bohemen. Dette kommer nok av en sammenblanding med realistene. Hans Jæger ville avkriminalisere prostitusjon, og vha av den frie kjærlighet gjøre at den ikke ble nødvendig. Han ville også for eksempel forbedre arbeidsforholdene til de prostituerte. Han holder flere innnlegg om den frie kjærlighet i studenter- og arbeidersamfunnet.

Dette fører til at mange ser på ham som svært ”pervers”, mye på grunn av mange feilaktige sitater i avisene. Derfor prøver han først å få trykt talen som den er i aviser, men ingen vil. Han prøver etter hvert også å få Bjørnstjerne Bjørnson til å hjelpe ham, men Bjørnstjerne Bjørnson tilhører den kompakte majoritet (jada vet at det var Ibsen).

Hans Jæger holder ytterligere foredrag, om at samfunnets normer må være de allmenne normene, slik at det blir enklere å håndheve og følge dem. Dermed slipper man moralspørsmål – og da slipper jo folk av forskjellige grunner å spærres ute av samfunnet, for ikke å ha fulgt denne moralen (tenk Albertine). Dette er verst for kvinnene påpeker han. Han kritiserer også Ibsen og Kielland for å gi vanlige personer utopiske egenskaper og utopisk moral (merk forskjell på realisme og naturalisme (impresjonisme)). Folk er ikke fri, fordi moralen pålegger dem å ikke få utfolde sine sympatier og antipatier.

Videre begynner Hans Jæger å innlede forhold til flere 15-16-åringer. En kveld møtes Jæger og Fleischer, og Hans Jæger leser fra en skisse til en bok om sitt liv. Vi går nå tilbake til han var 12 år.

Han ligger med difteri, men overlevde. Han fantaserte hele tiden om sex, men lærte at onani var syndig – og han gjorde det aldri. Han gruer seg til å vente med bryllupet med å ha sex. Derfor vil han bli sjømann så han kan møte fremmede kvinner i fremmede land.

Når han er 15 begynner han som sjømann. Han sliter om natta – han bli kåt, og får pollusjoner (ufrivillig sædavgang) flere ganger om natta. Han binder fast hendene sine, fordi han tror han runker i søvne, men får det likevel. Han røper også at han ikke tror på den store kjærligheten, mennesket er alt for usselt til det.

Hans Jæger går til legen med problemene sine. Pollusjonenene har ødelagt klaffen mellom sædlederen og urinrøret, og dette gjør at han kommer med én gang (om han da ikke har hatt flere utløsninger i det siste, så klart). Legen prøver å ordne klaffen, men klarer det ikke.

Så gir Jæger ut sin første bok: ”innledning til filosofien”, en slags oppsummering av Kant.

Han begynner å studere filosofi, og han er svært inspirert av Fichte. ”Den franske revolusjonen har gått feil fordi friheten må komme først, og så kan likhet og brorskap komme av den”, mener han. Etter å ha jobbet som stortingsreferent ei stund, får han symbati med det da revolusjonære Venstre, og dets leder Johan Sverdrup.

Så kommer vi tilbake til rommet, hvor han sitter og leser til Fleischer. Han henger mer og mer med dagdrivere, og blir mer og mer livslei. Han har skrevet sitt liv, men proffessorene hans synes det er alt for mørkt of dystert. ”Men det er jo mitt liv” svarer han.

Fleischer er også kroneksempelet på en sønn av borgerskapet, som har blitt ødelagt av den pillråtne samfunnsmoralen. Boka ender med at Fleischer skyter seg selv på Tjuveholmen.

Jæger åpnet med FKB for litteratur inspirert av naturalismens store far Emil Zola i Norge, og klarte dette. Mange forfattere fulgte: som Gunnar Heiberg, delvis Arne Garborg, Jappe Nilssen, Christian Krohg osv.

FKB ble jo som kjent forbudt samme dag som den kom ut, men i motsetning til Christian Krohgs ”Albertine” ble den ikke lovlig igjen, før i 1950. Men forskjellen mellom disse to var at Christian Krohg bygde sine skildringer på annenhånds opplevelser, mens Hans Jæger utleverte seg selv på en måte som ikke senere er sett i norsk litteratur. CK skrev dessuten ikke så ”grovt” og hadde derfor meningmann på si side. Hans Jæger kritiserte jo også for eksempel Knut/d Pontoppidan, arbeiderklassens store forfatterhelt.

FKA var, er og forblir et monstrum av en bok. Spesielt litterært, men også sosialt.