Håvamål er et dikt som sannsynligvis er skrevet rundt år 750. Det tilhører det vi kaller den eldre Edda og er skrevet på en form som kalles Ljodahått. Håvamål er bygget opp av 77 strofer og hver av strofene inneholder små gullkorn som sier noe om skikk og bruk; noen strofer kjennetegner den tiden de ble skrevet på mens andre er like aktuelle i dag.

 

Den strofen jeg føler best representerer den norrøne tidas normer er strofe nummer tre, som begynner med ”Eld han tarv som inn er komen og om kne kulsar” Dette viser at hvis en som hadde vandret over fjellet kom til gards var det forventet at man tok seg godt av ham, og dette er en leveregel man kanskje kunne vært flinkere til å følge i våre dager. Nå har det seg sånn at dette også tilfeldigvis er favorittstrofen min, ikke nødvendigvis fordi det er en knakende god leveregel, men fordi jeg liker klangen av de gamle ordene og måten de er satt sammen på!

 

Da jeg satte meg ned for å plukke ut en strofe som var aktuell også i dag falt valget på strofe nummer tjuefire. I denne står det at ”Vanklok mann trur vel om alle som hugblidt mun helse, ikkje han ser at dei snaror legg han, når dei sit med kloke saman”. Dette burde bli satt på dagsplanen ved alle norske barneskoler for det finnes ikke tall på hvor mange mennesker som hver dag opplever at smilende overfladiske ”venner” går bak ryggen på dem. Det tar litt tid å lære seg å lese personer, og innen den tid kan skaden allerede være gjort! Det er mange som har brent seg på å fortelle hemmeligheter om andre til den nye, populære (men ikke alltid like trofaste) vennen bare for å virke kul!

 

Min mening om Håvamål er at det blir en del gjentakelser av det selvsagte. De aller fleste tar ting som at det er lurt å ikke drikke for mye alkohol, at det å være smart ofte kommer godt med og at man skal være snill med sine venner som en selvfølge. Likevel står det mye fornuftig i Håvamål, og måten diktet er skrevet på og det faktum at det er så gammelt synes iallfall jeg er veldig fascinerende!