Pøbelkomiteen består av seks sentrale medlemmer. Espen, Geir, Edgar, Rune, Vidar og Are. Det var en ganske spesiell gjeng som ikke hadde noen bestemt ledertype.

Navnet pøbelkomiteen tok de etter en gang de hadde ”hæppet” hos en av naboene sine. Det foregikk ved at de festet en tråd til haspen på vinduet, og når de da rykket i den ble det en ekkel lyd. Akkurat dom om noen pirket med neglen mot vinduet. Han som bodde der kom ut og ropte: ”Pøbler! Kommunistyngel! Komitéføde” Da bestemte de seg, navnet pøbelkomité var et navn som passet perfekt for gjengen deres. Tideligere hadde pøbelstrekene foregått etter ustrukturerte metoder. Men nå var det på tide at de begynte å planlegge. Fra og med da skulle alt de foretok seg, gå gjennom pøbelkomiteen.

En av de som bodde i nabolaget ble kalt beinrangelet. Han ble kalt det fordi han hadde mistet den ene foten, og hadde derfor en trefot. Han hadde det største utvalget på epler i hele distriktet, så han fikk gjennomgå. Ingen hadde sett en så stor frukt hage som han hadde. Han var jo det perfekte målet for pøbelkomiteen.

En dag så de trefoten hans stående på trappen. Ingen andre hadde sett beinrangelet uten foten før. Are trakk det korteste gresstrået, så han måtte liste seg frem for å prøve å få tak i trefoten. Hele gjengen var sikker på at det var en felle, så Are var enormt forsiktig. Han fikk tak i beinet og løp alt han kunne. Plutselig kom brølet. Beinrangelet ropte for full makt, de andre var 50 meter foran Are, så han måtte løpe alt han kunne. Etter en stund stoppet de, og de kunne ikke skimte noen. Alle begynte å le, og Are kastet trofeet i bakken.

Noen dager etter kom beinrangelet humpende nedover bakken på to bein. En protese og et vanlig. Det viste seg at det ikke var hans ben de hadde tatt. Det var en kompis av han som hadde vært på besøk. Han hadde også bare et ben. Beinrangelet fortalte at proteser var spesialtilpasset, så han var villig til å betale godt mye for å få det tilbake. Pøbelkomiteen bestemte seg for å gi benet tilbake, men de var usikre på om de skulle ringe på å gi det til han eller hva de skulle gjøre. Det endte med at benet ble stjålet, og da måtte Are og Vidar ringe på til beinrangelet og fortelle han det. Da kom han som hadde stjålet beinet fra pøbelkomiteen opp til beinrangelet, og skulle ha belønning for det. Men det fikk han ikke det endte med at pøbelkomiteen fikk betaling for benet.

På sankthansaften var det bestandig fotball kamp i bygda. Her var da så mange på banen at kampene alltid endte 0-0. Halvorsen var en sær type som bodde i bygda, pøbelkomiteen gjorde alltid pøbelstreker hos han. Like før kampen viste Halvorsen pøbelkomiteen en tegning som han mente kunne virke under disse sankthanskampene. De bestemte seg helt på slutten av kampen for å prøve denne tegningen til Halvorsen, og det viste seg at den funket. De vant 1-0, den første kampen som ikke endte 0-0. De ble helter i lokalbefolkningen.

Uansett bestemte de seg for å sprenge postkassa til Halvorsen om kvelden. De tok ut alle personlige brev, men regninger og lignende ble liggende. Postkassa ble sprengt i fille biter, og hele gjengen satte 60 meters rekord fra området, og stoppet ikke før de nådde jernbanefjellet.

Noen dager senere fant de på den perfekte rampestrek; de skulle koble ut strømmen til Jensen, oppe på sikringsboksen skulle de legge et avbrekt bilspeil. Da ville han løpe bort til bilen sin for å sjekke om bilspeilet er fra hans bil, når han finner ut at speilet ikke tilhører hans bil rusler Jensen tilbake og skal gå inn i huset, men døren har de låst. Slik har de stengt Jensen ute. De laget seg utallige flukt ruter, og alt så ut til å gå perfekt. Men mens de holdt på å legge bilspeilet på sikringsboksen, ble de tatt på fersken. Jensen buldret at de måtte holde seg unna huset hans hvis ikke ble de anmeldt. De nærmet seg aldri huset hans noe mer.

Vidar skrøt bestandig av at han leste i farens Vi Menn blader, og alt han kunne, hadde han lest der. Han påstod også at han kjente Grete Waitz. Are ble med Vidar for å sjekke om dette var sant. Da de kom opp dit hvor Grete bodde, viste det seg det var feil. Vidar hadde aldri snakket med Grete. Dette gjorde Are forbanna, og da begynte de og sloss. Vidar fikk skikkelig juling, og innrømte etter hvert at han ikke kjente Grete Waitz. Det som overasket Are var at han også innrømmet at faren ikke abonnerte på Vi Menn, og all kunnskapen han hadde var fra bøker han lånte på biblioteket. Are bestemte seg for å ikke si dette til noen av de andre i pøbelkomiteen. Det ble en hemmelighet mellom dem.

Den samme sommeren møtte Are sin første kjærlighet. Halvorsen hadde en datter som bodde sammen med mora i Hammerfest. Hun het Bente, og Are var sikker på at dette var hans livs kjærlighet. De tilbrakte at par dager sammen, og den siste dagen kom det Are hadde ventet på, Bente kysset han. Are fikk ikke sove den natten, og stod tidlig opp dagen etter for å treffe hun. Da viste det seg at hun hadde blitt hentet av moren enda tideligere på morgenen. Halvorsen sa at hun ikke kom tilbake før neste sommer. Så resten av sommeren tilbrakte Are alene. Alle i pøbelkomiteen var bortreist, så han hadde ingen å være med.

Litt ut på høsten fikk byen et stort problem med rotter. Pøbelkomiteen bestemte seg for å fange hele rottestammen, for det var utlovet en dusør på 5 kroner pr rotte. De kom fram til at de måtte finne rottereiret, og da de gjorde det kom alle rottene løpende ut. De bestemte seg for å kaste skoene sine på dem, og Are traff den. Den ble liggende, men den døde ikke. Are og de andre i gjengen planla hva de skulle bruke femmeren til, men etter hvert ble de så gl i den at de lot den leve.

En dag skulle den hjelpe Morten prest med å bære noen paller. De skulle bære pallene ned i kjelleren til kirkestua. Der oppdaget de at de lå flere kister med lik, og da bestemte de seg for å åpne en av kistene for å se hvordan et lik så ut. Det endte med at Are og Vidar skulle gå ned å åpne en kiste. Det turte de ikke men de fortalte de andre at de hadde gjort det og at han som lå der var helt blå i trynet og var helt stiv. De andre gikk rett på.

Oppe på jernbanefjellet var det en flere enormt store steiner som lå helt ute på kanten. Pøbelkomiteen bestemte i et komitémøte at den største steinen skulle de klare å vippe utenfor kanten. Dette klarte de, og dette førte til at politiet ble kalt inn, og det ble skikkelig oppstyr i bygda. Det ble konkludert med at steinen bare hadde glidd av fjellskrenten.

Pøbelkomiteen mente at det verste med å bo i Oslo på denne tiden var at de måtte dra til Lillestrøm for å få sett 1 divisjonsfotball. De så ofte de kunne for å få se Tom Lund og de andre store som spilte i Lillestrøm. En dag hadde landslaget trening på Grorud banen. Pøbelkomiteen og noen andre fikk spille treningskamp mot selveste landslaget. Det var det største de fikk oppleve mente de. Det endte med at Are taklet Tom Lund, og da ble kampen avblåst. De fikk beskjed av landslagstreneren om å dra til helvete.

Tidlig på våren var det alltid blottere i Grorud. Spesielt ved hockeybanen var den en som holdt til. Han ble kalt stuttjukken. En dag bestemte de seg for å gi stuttjukken en skikkelig omgang. Han stod som vanlig og viftet med snobben da pøbelkomiteen kom for å spille ishockey. Banen var nyvannet så da kikket de bare på hverandre. Det var ingen tvil om hva de skulle gjøre. De gikk bort til han, slo han i bakken, og stilte seg oppe på han. Da fortalte Ole som han egentlig het at han var lei seg for at han gjorde dette, og sa at han aldri skulle gjøre dette noe mer. Det fikk han heller ikke muligheten til, de stod opp på han helt til snobben frøs fast i isen, og da rykket de han opp. Hele utstyret ble revet av. Etter den gang minket blottingen betraktelig i Grorud.

Vendepunktet til gjengen kom da de var på T- banen og hørte en AC/DC låt. Det var den råeste musikken de hadde hørt. Nå ble alt snudd på hodet. De bestemte seg for å starte eget rockeband, og fra å være noen ganske uskyldige guttunger, som gjorde noen guttestreker, til å bli noen av de verste på skolen. De begynte å røyke, drikke, drite i skolen, gjøre alt foreldrene bad dem om ikke å gjøre.

Når de ble tatt for å gjøre noe galt, å stjele eller lignende, kalte de seg Steinar Grimstad. Det navnet brukte de til alt. Når de ringte inn på direkte sendte radioprogrammer, og bad programlederen gå og suge presten kokte det virkelig over. Programlederen sa noe han kom til å angre på. ”Forbanna homsejævler” ropte han tilbake. Dette vakte stor oppsikt, og det endte med at programlederen fikk en kraftig bot og noen måneder i fengsel. Men Steinar Grimstad klarte de aldri å spore opp.

Rockebandet de startet gikk veldig bra, de hadde masse konserter, og tjente litt penger på å opptre. Men etter en stund, begynte de på forskjellige skoler, og da gikk alt i oppløsning. Pøbelkomiteen ble oppløst, og det skulle gå mange år før de så hverandre igjen.

Grunnen til at de møttes flere år senere var at Vidar hadde ranet en bank og skutt en purk da han flyktet. Han hadde klart å rømme og hadde søkt tilflukt oppe i fjellet, der pøbelkomiteen brukte å ha komitémøter. Vidar sendte da ut melding til alle de 6 hovedmedlemmene av pøbelkomiteen og bad de komme ”der du vet” som det stod i meldingen. Alle møtte opp, men etter at nesten alle hadde dratt, bare Are var igjen. Da kom politiet og skjøt Vidar siden han prøvde å rømme da de kom.