Tittel: Leve blant løver

Med: Ingunn, Lars, og kristin (Johan petter og Lars petter)

Sjanger: dokumentar:

Produsert:1998

Utgitt: 2005

Lenge:78 min

Dette er en norsk dokumentar produsert i 1998. Dokumentaren forteller oss om tre personer med diagnosen kreft, bløtvevskreft. Ingunn (27 år) Lars (21 år) og Kristin (21 år) Dokumentaren skildrer 18 måneder av de 3 menneskenes skjebnefylte liv. Vi får se oppganger og nedganger. Gleder og sorger.

Inspillingen har foregått i Stavanger, Sandnes, Bergen, Oslo og Trondheim. Lars og Ingunn var fra rogaland, kristin var fra trondheim.

Leve Blant Løver er en meget problematisk og depressiv film.

Blant sorg og fortvilelse er det allikevel mye varme og humor. De er smiler og viser at de kan være glade til tross for kreften.

Vi hopper litt fram og tilbake i tid i filmen, blir kjent med alle de tre.

Dokumentarteamet har fulgt de tre på turer, vi får se opptak fra en tur i Syden,tur til Danmark, samtaler de har om kreften, livet og døden.

og de nødvendige og tunge turene til sykehuset og behandling. For et halvt år siden kjente ikke disse tre personene hverandre, nå er de kjempe gode venner og føler de har kjent hverandre mye lenger enn et halvt år. De støtter hverandre i vanskelige perioder og er med på å gi glede i hverdagen. De har alle kreft så de forstår hverandre bedre enn noen annen, de gjennomgår mye av det samme. Kreften tar mye av livet deres, hver gang de har vondt, så tenker de at det sikkert er kreften.

Helt i begynnelsen sitter Ingunn, Johan Petter og Lars Petter og snakker sammen, de snakker om Lars. Lars var den første av de tre hovedpersonene som døde.

Han led av bløtvevskreft. Det er vanligst å ha bløtvevskreft i armer og bein. han hadde i armen og skulderen. Før han døde fikk vi se litt om han da han var litt friskere til han ble sykere og til han tilsutt døde. vi fikk se hvordan han hadde det, hva han gjennomgikk, når han lå på operasjonsbordet, og annen behandling og vi var med ham i begravelsen og følte med hans familie og alle hans venner. Cellegift virket ikke på Lars, og han kunne ble lam av strålebehandling. Da Lars ble operert fikk han beholde armen, men det var ennå litt igjen av kreften. Han måtte også trene opp armen. Han fikk vite at det var noen nervetråder som lignet på en telefonledning og inni den ledningen var det en svulst. Andre gang da Lars opererte døde han på operasjonsbordet. Det var en Fredag, klokken halv 1. Pulsåra hans var sprukket. Legen sa at det gikk fort så han trodde ikke Lars la merke til det, men hvis han la merke til det så var det bare noen sekunder. Det er sterkt å se hvordan Lars bare blir dårliger eog dårliger helt til han blir forbredt på at en operasjon kan føre til at han kanskje må amputere armen. Det er også sterkt å se hvordan de får valget om å gjennomgå kompliserte opperasjoner som vil ende opp med at de blir handikappet,eller å leve som de gjør nå men på lånt tid.

Ingunn, Kristin, Lars Petter og Johan Petter møtes ofte og snakker om sykdommen de har til felles, hvordan det går med dem og sånt. De snakker selvfølgelig også om andre ting. De har blitt nære venner, det vil de nok være helt til de dør.

Ingunn hadde kreft i høyre arm, som hun måtte amputere det skjedde før de begynte å spille inn dokumentaren. Hun var 19 år da hun fikk vite at hun hadde fått kreft. En ondarta svulst. Hun forsto ikke helt hva det innbar, men det fant hun fort ut av. Hun fikk svulst 2 ganger til. 3. gangen var nedtur sa hun. Hun var sikker på at hun ikke ville komme til å dø av kreft, men 3. gangen hun fikk svulst var hun ikke lenger like sikker. Ingunn har jo amputert den høyre armen, så hun klarer ikke å knytte og skifte sengtøy, men hun klarer å kjøre derimot. Etter en stund hadde hun ganske vondt i ryggen, hun reiste til haukeland universitetsykehus i Bergen for å ta en undersøkelse/prøve om hun hadde fått en ny kreftsvulst. Det hadde hun..Legen sa at han ikke trodde det gikk an å operere og at framtidsutviklingen ikke var av de beste. Ingunn så svulsten på bilder, da begynte hun å gråte. Hun visste hva hun skulle gjennom, men hun visste ikke hva utfallet kom til å bli.Svulsten var fra og med den fjerde nakkevirvel og strakk seg ned til den tredje brystmuskel. Hun begynner på cellegift, mister håret, men ellers så fikk hun ikke så mye bivirkninger. hun og ei venninne/søster går å kjøper parykker og synes det er spennende å velge parykk. Legens anbefaling til henne var å ikke gjøre noen ting. Gi opp rett og slett. Sannsynligheten for at hun skulle bli frisk var lav. Hun vil ikke gi opp, hun føler hun må kjempe videre, hun er ikke klar for å gi opp ennå. Svulsten stoppte en stund å vokse, men tar veldig på. Hun skal operere når den vokser. Hun begynte på kur, etter kurene var hun langt nede i ubalanse. Hun søkte trygghet i venner og familie. Ingunn opererte, etter en stund etter operasjonen begynnte det å trykke på en måte, hun opererte en gang til. Hun prøvde strålebehandling. Men det gikk ikke så mye bedre med Ingunn enn Lars, Ingunn døde også.

Kristin elsket musikk og hun elsket å synge før hun fikk kreft. Hun hadde fin sangstemme. Hun sa på filmen at sangstemmen sikkert fortsatt var der, men hun orket ikke lenger, hun hadde ikke kondisjon. Musikk var ikke lenger så viktig for henne som å leve. I begynnelsen av filmen er Kristin ganske frisk. Men dolukta minner henne om lukta av cellegift og hun gikk mye på kino da hun var sykt så hun blir kvalm når hun kjenner kino lukta. Kristin måtte være i isolasjon på sykehuset for immunforsvaret var så lavt hun tålte ingen bakterier. Men hun kom ut etter to-tre uker. Hun hadde kjæreste, men da hun var på sit verste forlot han henne. Det ble for tøft for han. Han taklet ikke at kristin led av kreften. Kristin fikk tilbakefall, hun hadde infeksjoner så hun måtte gå på antibiotika. Tarmen ble ødelagt hun klarte ikke å spise. På slutten av filmen sier Kristin at hun ikke lenger er redd for å dø, pga noen brev ingunn hadde sendt før hun døde. Kristin forsto det på Ingunn at Ingunn ville dø, at hun ikke ville leve med kreften lenger.

Tanker som svirrer når man ser filmen er at det også må være hardt for filmteamet å bli kjent med folk og følge dem hver dag, for plutselig å oppleve at de dør.

Tittelen Leve blant løver henspeiler på en scene fra Karen Blixens roman Min afrikanske farm.

Hun beskriver en episode hvor flere okser er blitt drept av løver, og hvor hennes forpakter foreslår at de skal forgifte de døde oksene.

Når løven kommer for å spise byttet, vil den dø av det forgiftede kjøttet. Karen Blixen sier da: "Det er ikke slik man dreper løver; de skal skytes". Når forpakteren mener dette er for farlig, svarer Karen Blixen : "Den lever fritt, som kan dø". Så går hun på løvejakt.

De fleste av oss går rundt og tror at vi er udødelige. Men gjennom å være så fremmedgjorte for døden, blir vi også fremmede for livet.

Og det er typisk at først den dagen man får dødsdommen, lærer man å ta livet på alvor.

Vi tror døden ikke kan skje oss, så spørsmålet om hva som er viktig i livet blir utsatt til enere.

Derfor er det kanskje ikke så merkelig når kreftpasienter uttaler: "Den beste tiden i mitt liv var etter jeg fikk kreft".

"Måtte dette virkelig skje før jeg lærte å leve?"