Min beste reiseopplevelse er fra et av de fattigste landene i verden, vi reiste fra Gardermoen tidlig på morgenen. Jeg var ganske sliten etter bilturen fra Skien så jeg sovnet nesten med en gang vi kom på flyet. Når jeg våknet hadde vi flydd i et par timer og jeg fikk høre at vi snart skulle mellomlande i Paris. Da vi landet satt vi oss til å vente på en benk. Vi ble sittende der en stund og flyet var også litt forsinket, men til slutt kom vi oss i luften. Etter en god stund ble det sakt at vi flydde over Sahara og at det var den største ørkenen i verden, det stemmer nok. Etter hvert som vi flydde innover mot Afrikas horn rapporterte piloten om at det var fare for sterke vinder og turbulens. Jeg har en dose flyskrekk og håpet at vi skulle klare å unngå det, men så enkelt var det ikke. Brått begynte flyet å riste og alle måtte feste sikkerhetsbeltene sine. Som vanlig gikk det over etter en stund og jeg må si at jeg taklet det bra.

Det var det ikke lenge igjen før vi skulle lande og flyet gjorde seg klar til nedgang, det var tydelig å se siden nå var vi under skyene og vi hadde den fineste utsikt. Vi så fjell og landsbyer, dette blir spennende tenkte jeg. Da vi landet på flyplassen i Dodoma lå det en stor sky av støv og sand i luften, det var vanskelig å puste i og det tok ikke lang tid før jeg hadde nesen full av sand. Mamma og pappa begynte også å lure litt på hva vi hadde begitt oss ut på. Ingen av oss hadde vært utenfor Europa og jeg vil gå så langt som å si at jeg var den ”mest” engelsktalende personen på turen. Da vi kom ut i byen for å bli kjent med omgivelsene bestemte vi oss for at vi måtte koste på oss en guide, slik ble det. Guiden vår var høy og mørk og spør du meg så var han ganske skummel, men det var sikkert bare frykten for det ukjente som spilte meg et puss, mannen hete forresten Abdirahim. Etter hvert begynte vi bare å kalle ham Abdi. Han viste oss rundt i Dodoma og her var vi i noen dager.

På den fjerde dagen skulle vi ut av Dodoma for å se det vi virkelig hadde kommet for å se. Dette hadde jeg gledet meg til i en evighet, endelig skulle jeg få se savannen. Vi skulle se det villeste av all natur på kloden. Da tenker jeg spesielt på de fem store: Elefant, løve, nesehorn, bøffel og leopard. Det skulle bli tidenes safari. Vi kjørte med et gammelt skrap av en bil ut fra Dodoma og deretter igjennom, noen av Dodomas forsteder. Da vi kom ut op landsbygda så vi fattige folk over alt, barn som jobbet på rismarkene og mennesker som levde i konteinere. Det var ikke så hyggelig. Vi kjørte rundt en time i småskog og plutselig ut av ingenting åpnet savannen seg som havet ved verdens ende, åpen slette så langt øye kunne rekke.

Vi hadde kjørt en stund på en trang landevei midt i savannen og jeg var ennå ikke lei av å se utover, jeg kunne ikke vente på å få se litt av Afrikas beryktede dyreliv. Ut av ingenting stoppet Abdi og pekte ut på savannen. Med det første så jeg ingenting, men da jeg fikk låne kikerten hans så jeg en stor løveflokk som daffet seg i skyggen, det var et dyrisk syn. Vi så flere dyr som: gnu, sebra, struts og hyene. Det ble dessverre ikke de fem store på oss, men det var uten tvil min beste reiseopplevelse.