Sven Ivar Therkelsen blir funnet knivstukket i leiligheta si i Oslo. Det finnes ingen bevis på åstedet, men politiet finner en lapp under liket der det står: ”Enda er det vinter”.

Politibetjent Cato Isaksen blir satt til å lede saken, og han finn raskt en kobling til et tidligere drap, der en lignende lapp ble funnet. På den første lappen står det: ”Sov, du lille spire ung”, og det er ingen tvil om mordene har en sammenheng.

Cato sliter med konsentrasjonen på grunn av alt rotet på hjemmebane. Han har nylig skilt seg fra Bente som han har vært sammen med i nesten tjue år, og flyttet sammen med Sigrid. Cato har to sønner med Bente, og nå har han fått sønnen Georg med Sigrid. Cato har dårlig samvittighet ovenfor de to eldste sønnene, og savner Bente. Han er veldig usikker på følelsene ovenfor de to kvinnene i livet sitt, og han ender opp med å være utro mot Sigrid med Bente. Han bestemmer seg for å flytte tilbake til Bente og de to eldste sønnene.

Etterforskningen går tregt og det er få spor i saken, og mens politiet grubler skjer det enda to drap. Begge ofrene er menn, og etter det siste drapet finer politiet en likhet mellom ofrene. Alle sammen er konemishandlere, og kvinnene deres har vært på det samme krisesenteret. Politiet rykker ut mot krisesenteret for å arrestere Sonja Pettersen leder krisesenteret.

Når Cato Isaksen og teamet hans kommer frem til krisesenteret står plutselig Cato i et personlig mareritt. Det viser seg at i løpet av den siste tiden så har Sonja Pettersen og Sigrid blitt gode venninner igjennom en felles interesse for svømming, og de har dratt på hyttetur sammen med Aina Wiken, som også er ansatt ved krisesenteret.

Cato Isaksen kommer seg fort opp på hytta og får arrestert Sonja, men på vei til politibilen ringer Catos kollega og forteller at det er Aina Wiken som er morderen. Han løper tilbake til hytta, bare for å finne ut at Aina har tatt med seg Catos sønn Georg og forsvunnet.

Etter ei morderjakt i skogen finner han Aina på kanten av et stup, men Georg i armene sine. I det øyeblikket Aina hopper får han tak i sønnen, men ikke Aina.

”Hun brettet seg utover kanten. Sakte, som om hun egentlig kunne fly. Hun løftet armene. Bevegelsene virket sakte, men var raske. Hånden hennes var dett siste han så. Hånden sprikte lynende mot han, lik ei stjerne”