"Synnøve Solbakken" er bare en av de mange mesterverkene av noen bondefortellinger til den verdensberømte forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson. Hvorav ’’Synnøve Solbakken’’ regnes som hans egentlige gjennombrudd. Når boka kom ut i 1857, vakte den stor oppmerksomhet blant alle folkegrupper. Noe av dette var positivt, mens andre ting igjen, dessverre, kanskje ikke var ikke fult så positivt. Men populær og samfunnsaktuell var boka likefullt, noe som kan gjenspeiles i alle dens utrolige antall oversettelser. Her finner vi både fransk, engelsk, nederlandsk og ikke minst tysk. Det er viktig å huske at dette var en svært sjelden ting på den tiden, noe som viser oss hvor populær, og aktuell boka må ha vært.

Denne romantiske bondefortellingen fra 1850-tallet, handler selvsagt, som bondefortellinger flest, om den udødelige kjærligheten som kan oppstå mellom to mennesker, men er allikevel fri for de nattlige måneskinnsvandringene. Denne gangen handler det om kjærligheten som Synnøve og Thorbjørn deler, men som en ny vri handler den også om deres sosiale tilhørighet.

Når boka begynner, starter også vårt første møte med det norske bondesamfunnet på nært hold. Vi får beskrevet for oss to gårder, den første er Solbakken, ’’liggende høyt sted som solen bærer stråler på’’, og Granlien, ’’ tett under høye fjell, midt i en stor granskog’’.

Allerede her kan vi se at boka er full av kontraster og motsetninger. Noe som varer hele boka ut. Vi har de vakre og suksessfulle menneskene fra Solbakken, som solen, også sett på som lykken, alltid skinner på. Også har vi de mindre suksessfulle, alminnelige menneskene som ligger i skyggen. Kanskje også i skyggen av Solbakken…

Som sagt handler denne romanen/novellen om den udødelige kjærligheten mellom to mennesker, men alt er ikke bare idyll. Deres kjærlighet er nemlig truet av Thorbjørn Granliens voldsomme temperament, som stadig blander seg opp i slagsmål med både faren, og andre bygdefolk. Dette topper seg i det øyeblikket han blir knivstukket, og svever mellom liv og død. Dette blir bokas vendepunkt.

Men den vakre, fagre, og pliktoppfyllende Synnøve Solbakken er villig til å vente på han, mens han prøver virkelig hardt for å tøyle sitt temperament.

Og tilslutt, etter mange harde prøvelser, også fra Synnøve sine foreldre, får tilslutt de to elskede hverandre. Hadde det ikke vært for den lykkelige slutten, kunne man kanskje vurdere å sammenligne den med Shakespeares ’’Romeo og Julie.’’

Språket i boken er også enkelt som alt annet. Det er folkelig og lettfattelig. Bjørnson har brukt ordene med omhu, og får frem det han vil si med få ord. I nåtiden kan kanskje språket virke litt gammelt og av og til litt tungt, men dette skaper bare en innlevelse til et bondemiljø som eksisterte for godt over 150 år siden.

Temaet i boken er helt klart kampen mellom det mørke og det lyse, det gode og det onde. Dette kommer til utrykk gjennom hele boken i miljøskildring, personkarakteristikk og komposisjon. Kampen mellom det gode og det onde er en viktig faktor i livet og et tema som opptar mange.

Denne boken tar også opp mange viktige samfunnsproblemer fra den tiden, den forteller virkeligheten, sannheten, og det er en sjeldenhet som aldri blir godt mottatt.

I dagens samfunn kan dette virke som en både svært spennende og romantisk bok, men på 1850 tallet ble den kritisert for sin voldelighet, og råskap. En av grunnenne til dette, var som sagt at den avslører sider ved bygdelivet som folk helst ikke ville vite om, og langt fra se på trykk, i et litterært kunstverk.

Hele boka er preget av tragedier som fyllefester, slåsskamper, og ikke minst, knivstikking… Kort sagt oppfattet folk det som om Bjørnson prøvde å bryte ned det idylliske bildet folk hadde av landsbygda, noe de likte svært dårlig.  

Nok et eksempel på voldeligheten, som i følge Bjørnson preget bondesamfunnet, er det som skjer med Aslak, hjelpegutten på Granli-gården. Mest sannsynlig sliter Aslak med en dårlig oppvekst, som har gjort han til det problembarnet han er.

Aslak, lærer Torbjørn en masse ting som er verken sanne eller snille, og tilslutt blir dette for mye for Thorbjørns far. Han juler Aslak skikkelig opp før han sender han fra gården.

Så hva skal man egentlig si? Er dette en realistisk, eller en romantisk bok? Kanskje det er nettopp fordi vi kan stille det spørsmålet at boka er så typisk for sin periode? Dette er nok nemlig en poetisk realistisk diktet bok, som var veldig aktuell i sin tid, men også i dag. Disse problemene finnes fremdeles overalt i dagens samfunn, og ikke nødvendigvis på landsbygda. Boken bør leses av alle, den passer for alle, og er fremdeles en nydelig fortelling for både de realistiske, og de mer romantiske av oss.

Utdrag av Synnøve Solbakken:

I en stor dal kan det være et til alle steder frittliggende høyt sted som solen bærer stråler på, fra den går opp til den faller. Og de som bor tettere under fjellene og sjeldnere får sol, kaller da hint sted en solbakke. Der hvorom her skal fortelles , bodde på en sådan, hvorav gården hadde sitt navn. Der la sneen seg sist om høsten, der brånet den også først om våren……

På den andre siden i dalen og tett under det høye fjell lå en gård som het Granlien, så kallet fordi den lå midt i en stor granskog, den eneste i vid omkrets.