Boka Synnøve Solbakken er skrevet av Bjørnstjerne Bjørnson rundt år 1855. Bokas hovedpersoner er Torbjørn Granlien og Synnøve Solbakken. Disse to er forelsket, men det er forbudt kjærlighet, ifølge foreldrene til Synnøve. Fordi Torbjørn er en rampegutt. Han løper rundt og sloss og banner, og dette liker ikke Synnøves foreldre. Synnøve var en kontrast til Torbjørn. For hun var en flittig pike, som var vel oppdratt og var meget dyktig til å lese. Hun hadde stor respekt for foreldrene sine.

I Granlien familien måtte alle menn bli kalt Sæmund og Torbjørn annenhver gang. Og navnet Torbjørn bringte ulykke, og dette viste Sæmund og Ingebjørg, mora, men de ville ikke bryte tradisjonen. Så Sæmund prøvde å ”banke” ut ulykken som Torbjørn hadde over navnet sitt. Men dette fylte bare Torbjørns kropp med sinne og aggresjon. Det var derfor han sloss med alle de andre i bygda, han var nemmelig ikke redd noen menn i bygda, bortsett fra faren. Når Torbjørn er åtte år, skifter de gårdsgutt. Den nye gutten het Aslak, som kom fra en fattig familie. Aslak var en pinglete, men ganske så smart gutt. Han fortalte Torbjørn mange løgn historier. Og alle historiene handlet om Solbakken. Det var dette som gjorde at Torbjørn ofte tittet over mot solbakken, der det var sol hele tida, og en meget kort vinter, i motsetning til Granlien, der det var mørkt og sjeldent sol. Aslak fortale at det var troll på Solbakken, men han fortalte også om den vakre jenta som bodde der. Aslak fikk senere sparken og stakk etter han hadde fått en runde juling av Sæmund. Første gang Torbjørn så Synnøve var i kirka. Å da begynte han også å sloss, fordi det var en annen gutt som også så på Synnøve.

Torbjørn hadde ei lillesøster som het Ingrid. Ingrid og Synnøve ble med årene bestevenner, å de konfirmerte seg sammen alle sammen. Synnøve og Torbjørn var forelsket. Men problemet var at Synnøve ikke torde å fortelle dette til foreldrene sine, fordi de ikke likte Torbjørn.

Så Torbjørn bestemte seg for å slutte å sloss og banne. Å dette klarte han helt fint, helt til en dag han skulle til byen med hest og lass. Plutselig klikket det for hesten, å lasset bekker, å dette irriterte Torbjørn sterkt. Så han banker hesten. Etter han har banket hesten får han dårlig samvittighet. Å får øye på Aslak. Han er full. Å det var han som hadde skremt hesten. Aslak tvinger Torbjørn til å være med i bryllupet, og med en gang har Torbjørn tenkt å dra. Men så kommer Knus, brudgommen, han som Torbjørn sloss med i kirka første gang han så Synnøve. Knut er ute etter bråk. Men Torbjørn vil ikke ha bråk, han vil bare hjem. Men det er først når Knut snakker stygt om Synnøve, at Torbjørn begynner å sloss. Knut tar opp en kniv etter hvert. Men bli selv truffet i håndflata. Torbjørn prøver å dra hjem. Men da kommer Knut bakfra å stikker kniven i ryggen til Torbjørn. Torbjørn blir etter dette sengeliggende å det er usikkert om han kommer til å få tilbake helsa si.

Det er først nå, når Torbjørn er så syk, at Synnøve innser hvor mye hun elsker Torbjørn, men nå har Torbjørn skrevet en lapp til Synnøve hvor det står at de ikke kan møtes mer. Han tenkte at den fagreste jenta i bygda kunne ikke være med en mann som kanskje var lam.

Når Torbjørn får helsa tilbake, er han og faren uskillbare. Å når årets konfirmanter skal konfirmeres i kirka, er det ganske pinlig for Synnøve og Torbjørn og møtes. Knut og Torbjørn får tatt hverandre i hånda. Og Torbjørn har tenkt å fri til Synnøve. Men han rekker det aldri. Så det ender med at faren til Torbjørn frir for han. Og familiene blir enige om a disse to skal gifte seg.

Og slik ender boka. Synnøve og Torbjørn gifter seg.