Ingvar Ambjørnsen har skrevet fire verk om Elling. Den første boken heter "Utsikt til paradis", og her følger vi Elling som mister moren sin, og plutselig må klare seg på egenhånd.

Bokas jeg-person, Elling, er et lite, bortkommet menneske, som bor alene i en treroms blokkleilighet utenfor Oslo. Mor er død, og hennes død har etterlatt ett tomrom som Elling fyller med sine egne oppdiktede skikkelser. Med et rådyrt teleskop rettet inn mot naboblokken, tar han del i livene som utspiller seg bak lukkede vinduer. Han observerer små, avslørende detaljer, gir personene navn, livshistorie, dikter handlinger og samtaler. I begynnelsen kikker han bare, men etter hvert som hans egne drømmer tar form og blir virkelige - i alle fall for ham - drømmer han om å bli en del av naboenes liv. Han ønsker å snakke med personene, gi dem råd og veiledning og lede dem i riktig retning.

Romanen drives fremover av Ellings nysgjerrighet og hans ønske om å komme til bunns i sakene. Hva skjer med naboene, bak vinduene, som han kikker på gjennom teleskopet? Hvorfor visner plantene til pensjonist Rigmor Jølsen? Er hun i virkeligheten den godmodige bestemoren Elling mener at hun er? Hvorfor slår Ragnar kona si? Det er Ellings ønske om å finne ut av hva det er som skjer i livene til menneskene i naboblokken som driver han til å kikke, og det er det samme ønsket som driver oss som lesere til å lese videre. Vi drives alle av den samme lengselen etter å vite. Elling er ensom, og at han har levd et isolert og ensomt liv, vises tidlig i romanen.

Vi følger Elling på hans stadig nye observasjoner og tolkninger av andre. Han er på ingen måte dum med sine teorier og antakelser. Står han i kø på postkontoret, vil han først gjøre seg et raskt ærende frem til luken for å hente ett eller annet utlagt skjema. På den måten får han anledning til å få tatt et rasket overblikk over de forskjellige menneskene i de forskjellige køene. Deretter gjør han meget presist rede for hvorvidt den enkeltes utseende lover rask eller sen fremferd ved lukene. Ut i fra dette velger han den køen han tror vil gå raskest.

Det er ikke en tilfeldighet at Ambjørnsen lar Elling kalle utsiktsplassen sin, hvor han sitter med teleskopet sitt, med telefonen og skriveblokken, for "operasjonssalen". For ordet operasjon assosieres til inngrep, undersøkelse. Og nettopp Ellings lengsel etter å trenge inn, gripe inn i et annet menneskeliv, er et gjennomgående motiv i romanen.

Ellings drømmer om et fellesskapsparadis blir virkelig absurde sett i lys av hans grenseløse begeistring for Arbeiderpartiet og Gro. Hans forhold til statsministeren er meget privat: Han fantaserer om henne, klipper ut bilder av henne, er overbevist om at så lenge Gro består, kan ingenting vondt skje med ham.

Det jeg husker best, er opplevelsen av Elling, som et menneske med en enorm evne til å observere og assosiere, men samtidig, som et menneske som lever innestengt i sin egen verden i ytterste ensomhet, sosialt og mentalt.