Eventyrene er den eldste diktningen vi kjenner til og mange har opphav fra før bøkenes opprinnelse. I Norge er det Per Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe som forbindes med folkeeventyr, siden de vandret rundt og samlet inn eventyrene og skrev dem ned i bokform. Selv om eventyrene er spennende å høre på og lese uansett alder, kan det allikevel drøftes hvorvidt de egner seg som lesning for barn.

Folkeeventyr har gått muntlig i arv fra generasjon til generasjon gjennom århundrer, men det er bare de siste 200 årene at vi har fått dem i skriftlig form. Eventyrene er bygget opp på en helt spesiell måte i forhold til andre norske genre, blant annet med ”loven om handlingens enhet” som sier at kun handlinger som er helt nødvendige skal være med i teksten. I tillegg har vi ”den sceniske totallsloven” som tilsier at kun to personer kan opptre i samme scene. Alle disse skrivereglene gjør at eventyr er lette å oppfatte for de fleste barn og det er enkelt å finne poenget i historiene. Barn vil gang på gang la seg fascinere og begeistre av de samme eventyrene – med magi og trolldom er det en selvfølge. Barn lar seg lett rive med i det som fortelles med innlevelse og opplever både frykt, glede og tristhet, de lever seg altså inn i fortellingen. Det at folkeeventyrene er enkle å forstå gjør også at barna identifiserer seg med heltene i historiene, hevder barnepsykologen og forfatteren Gerlinde Ortner. ” Barn som opplever eventyr, får muligheten til å være en del av eventyrets følelser, handlinger og moralske dilemma. På den måten kan eventyrene bli en kilde til identitetsutvikling for mange barn,” hevder hun.

Eventyrene kan også formidle enkle budskap, noe som barn kan sammenligne situasjoner med i hverdagen. Eksempler på dette kan være at det gode bruker kløkt og kunnskap for å overvinne det onde, hvor det onde som regel bruker makt og styrke. På en enkel, men overdrevet måte får historiene fram at det å være ond ikke får deg noen vei. Dessuten gjør den ”muntlige” skrivemåten folkeeventyrene lette å lese, og mer livate å gjenfortelle og lese høyt for barn.

Manndatteren og kjerringdatteren er et godt eksempel på hvordan barn kan identifisere seg med skikkelsene i eventyr. Mannedatteren er god og snill og vil ingen noe vondt. Hun havner i brønnen fordi stesøsteren hennes tvinger henne, ikke fordi hun vil unnslippe livet som en stakkars sliter. Ettersom hun hjelper alle hun møter på sin vei, får hun god hjelp på veien tilbake da trollkjerringa følger etter henne og hun kommer seg velberget hjem med en kiste full av skatter. Kjerringdatteren derimot er grådig og taper frivillig mot mannedatteren slik at hun kastes i brønnen for å hente skatten. Hun tenker bare på sitt eget beste og er freidig og uforsiktig mot de som ber om hjelpen hennes. Dermed går det ikke vel med henne slik som for mannedatteren, og hun får padder og slanger i stedet for rikdom.

Ved å høre eventyr som dette får barn på en spennende måte lære at det ikke lønner seg å være ond og grådig, men hjelpsom og godhjertet. I tillegg bidrar den muntlige fortellerstilen til å fange interessen og gjør det så levende som mulig slik at barna følger spente med. Dessuten gjør de overnaturlige tingene historien spennende, slik som trollkjerringa og pratende dyr.

Under tiden da Asbjørnsen og Moe ferdet rundt og samlet inn folkeeventyrene, var nordmenn meget nasjonalistiske og det bærer eventyrene preg av. Det dreide seg om flotte fjell og daler, idylliske, men trolske skoger og alt var skjønn natur. Dagens barn hører enormt mye om forurensning og miljøproblemer, og trenger en avveksling. Barn som bor i byen har kanskje ikke opplevd den delen av Norge som fortsatt består av ”vill og urørt natur”, men folkeeventyrene har evnen til å la fantasien fortelle barna hvordan naturen er. Selv om eventyr ikke inneholder detaljerte skildringer har barn en livlig fantasi, hvilket gjør at de kan tenke seg til stemningen rundt hendelsene og innbille seg hvordan ting ser ut.

Igjen er mannedatteren og kjerringdatteren et godt eksempel. De bor på bygda, spinner sitt eget garn, melker kuer og andre ting som hører til på en bondegård. Naturen er urørt og det finnes ikke ting som forurensning, støy og trafikk. De faller begge ned på en vakker blomstereng og vandrer gjennom et utørt og frodig landskap med dyr, trær og blomster.

Folkeeventyrene er en stor tradisjon i Norge, og det er viktig å videreføre denne tradisjonen. Dette gjør vi nå ved å formidle historiene videre i form av bøker og muntlig fortelling, akkurat som de har blitt fortalt muntlig i generasjon etter generasjon i mange hundre år. Men det er først i de siste generasjonene at eventyrene er blitt regnet som historier for barn, enten som ren underholdning eller som oppdragende fortellinger slik at de skal skille mellom rett og galt. De fleste barn som hører eventyr vil huske dem og hva de dreier seg om. Og senere, da de har blitt eldre, kommer kanskje den underliggende meningen tydeligere frem og de tolker eventyrene på en annen måte enn det de gjorde i barnehagen da det var trollene som fascinerte mest.

Eventyr sier også noe om menneskers behov og følelser og dette er litt skult i eventyrene. Det er derfor vanskelig å si om barn skjønner disse underliggende meningene eller om de får inntrykket av at det bare er svart eller hvitt eller rett eller galt.

Barn har ikke den samme evnen til å skille mellom fantasi og virkelighet som det voksne har, og kan lett tro at en sak bare har to sider, at det bare kan være en ting som er riktig og en ting som er galt og at et menneske enten er godt eller ondt. Eventyrene handler også ofte om oppofrelse og den gode tenker aldri på seg selv, bare på å gjøre andre til lags. Slik er ikke den virkelige verden. Og spesielt i dagens samfunn må man være innstilt på at de fleste mennesker gjør mest for seg selv, og har for liten tid til å tilfredsstille andre menneskers behov hele tiden. Barna får feil inntrykk av hvordan livet virkelig er.

Dessuten synes det å være en del av ”Janteloven” i folkeeventyr. ”Du skal ikke tro du er bedre enn andre”. I mannedatteren og kjerringdatteren ser vi at mannedatteren sliter og strever for stesøsteren og stemoren sin uten å få noe igjen for det. Barn som leser eventyret og identifiserer seg med helten, som nevnt tidligere, vil tro at det er riktig at andre kan behandle dem dårlig så lenge de selv vet at de gjør alt de kan for å tilfredsstille dem. Selv om budskapet i historien er at det gode alltid vinner, kommer det frem at du skal være ydmyk og gjøre alt alle andre ber deg om. Selv om et eventyr er fiksjon er det ikke sikkert alle barn innser at det ikke er slik det skal være eller er. 

Vold er et kjent tema i eventyrene. Trollet skjærer opp magen sin fordi Askeladden lurer ham i ” Askeladden som kappåt med trollet.” Askeladden klemmer sundt hjertet til risen slik at han dør i ” Risen som ikke hadde noe hjerte på seg.”  Og kjerringdattera dytter stesøsteren sin i brønnen i Manndatteren og kjerringdatteren.” All denne groteske volden blir bagatellisert i eventyrene og det er noe som hører med. All volden på TV og i videospill er et omdiskutert emne, men hva gjør egentlig at slossing og kamper i folkeeventyrene er akseptert? Det er jo akkurat like forferdelige kamper som utkjempes og barn har som oftest illustrerte bøker. Selv om de voldelige hendelsene ikke er illustrert, har barnet fantasien til å forestille seg trollene som gjør om folk til stein og lignende.

Folkeeventyrene er en tradisjon i Norge, og bør absolutt videreføres til barn i senere generasjoner. De er enkle å lese og forstå, men har også en dypere mening. Barn lar seg lett fascinere, og eventyr er den mest spennende lesningen for barn, med tusser og troll og overflod av overnaturlige ting. Eventyr er enkle å dramatisere og barn i fra fire og oppover husker lett handlingen og kanskje også vagt dialogene, noe som gjør at skuespill er en mulighet å formidle eventyrene på. Høytlesning er også en god måte å gjøre barna oppmerksomme på. Siden eventyr er lettleste og allerede satt opp i direkte dialog med muntlig tale, er det lettere å opprettholde interessen for det som blir sagt.

Jeg vil legge vekt på å videreføre tradisjonen ved muntlig fortelling. Jeg mener det er viktig å få frem at eventyrene er veldig firkantede og ikke legger til rette for så mange ”mellomting”, og at alt ikke er som i eventyrene i virkeligheten. I tillegg vil jeg legge vekt på at det overnaturlige er overnaturlig, og at det er viktig å være god mot andre så skal man se at man får belønning for det på en eller annen måte etter hvert.

http://www.bokogbibliotek.no/2003/0306/eventyr.html - hvordan barn lar seg påvirke av eventyr

Askeladden som kappåt med trollet

Manndatteren og kjerringdatteren

Risen som ikke hadde noe hjerte på seg

http://fuv.hivolda.no/prosjekt/henrili1/index.html -

·        Eventyrets historie.

·        Eventyrets oppbygging.

·        En ny rolle for eventyret.

·        Eventyr brukt som virkemiddel i undervisningen