Fra 1.1.99 ble åpningstidsloven («åpningstidsloven for utsalgssteder») endret og fikk et helt annet innhold enn tidligere. Før hadde varetypene regulert handelen. Utsalgssteder som solgte hovedsakelig typiske kioskvarer, var fritatt fra de kommunale lukkevedtektene, mens de typiske kolonialforretningene måtte stenge når kommunene bestemte det. De fleste store bykommunene tillot åpningstid til 20-23-tiden, men de færreste tillot søndagsåpent. Problemet var at bensinstasjonene og 7-Eleven med sine storkiosk-konsepter ikke stengte da, fordi de mente at de «hovedsakelig solgte kioskvarer», mens de i realiteten var fullt utbygde kolonialforretninger. Disse «storkioskene» har som oftest åpent hele døgnet syv dager i uken, og de senere år har det blitt flere og flere av dem. Omsetningen har økt formidabelt, og de typiske kolonialbutikkene har tapt markedsandeler. Handelsnæringen synes dette var forskjellsbehandling, og mente lovverket var en parodi. Handelsnæringen påvirket daværende Statsråd Brustad og hennes Barne- og familiedepartement til å utforme en lov som et flertall på Stortinget senere vedtok. Med den nye loven skulle Barne- og familiedepartementet få slutt på de forskjellige tolkningene av loven, og samtidig oppheve de gamle kommunale vedtektene. Med den nye loven skal antall kvadratmeter med salgsflate bestemme om den næringsdrivende skal kunne holde søndagsåpent for sine kunder. Alminnelige åpningstider skal være fra 06:00 til 21:00, mandag til fredag, og 06:00 til 18:00 på lørdag. Søndag skal utsalgsstedene være stengt. Utsalgssteder «som har en samlet salgsflate som ikke overstiger 100 kvm» er fritatt fra ovennevnte åpningstider. Det finnes også enkelte unntak som kommer i tillegg, f.eks. bensinstasjoner «som har en samlet salgsflate som ikke overstiger 150 kvm» og utsalgssteder som ligger ved jernbanestasjoner, rutebilstasjoner, t-banestasjoner, flyplasser m.m. og «selger varer beregnet på de reisendes behov».

Når det gjelder ulemper og fordeler med søndagshandling, for det er søndagshandling denne loven handler mest om, så er det mange forskjellige meninger ute og går. Regjeringen, med Kristelig Folkeparti i spissen, vil verne om søndagen. Søndagen skal ikke bli en kommersiell dag på linje med ukens øvrige seks dager. De vil at hviledagen skal være annerledes, og at folk ikke skal farte rundt i butikker og følge den materialistiske og oppjagete hverdagen også på søndagene. Mange mener at folk bør ta med seg ungene ut i naturen, evt. gå i kirken eller bare skaffe seg litt fysisk og psykisk overskudd. Samtidig er LO ute og vil beskytte arbeidstagerne, de har krav på fritid og skikkelige arbeidsforhold. De mener at folk kommer til å bli «presset» til å jobbe søndager og sen kveld. Etter deres syn har ikke folk godt av at alle dager blir like og at man skal arbeide hver dag. Kanskje vil hviledagen rett og slett forsvinne på sikt, hvis vi liberaliserer åpningstidsloven. Først kommer Rimi, så kommer bokhandelen, så kommer banken og til slutt kommer resten også.

Samfunnsforskere har sagt at denne tendensen er svært synlig, og at på sikt vil søndagen bli en naturlig handledag, hvis man ikke kommer med ytterligere reguleringer. Flertallet av den norske befolkningen vil ikke at søndagen skal bli en handledag der «alt» skal holde åpent, og politikerne prøver derfor å regulere. Men man kan samtidig si at hvis det blir flere søndagsåpne butikker, så vil det bidra med å skape flere arbeidsplasser i form av nyansettelser og deltidsjobber i disse butikkene. Det er heller ingen som har tatt til orde om å endre Arbeidsmiljøloven og dens bestemmelser om samlet arbeidstid, så de nåværende arbeidstagerne kan sånn sett slappe av i forhold til økt arbeidspress. Mange mener at markedet vil regulere søndagsåpne butikker, der det ikke er marked eller behov, vil det derfor ikke være åpne butikker på søndager. Det blir da et byfenomen, og i byene er det så mye aktivitet, både når det gjelder kiosker, kaféer og utesteder på hviledagen fra før, at man ikke vil merke noen forskjell.

Det er jo selvfølgelig også en god del mennesker som har behov og lyst til å handle på søndagene, folk mener at det er en menneskerett til å få kjøpe seg et brød og en liter melk hvis de vil. Samfunnet har blitt et 24 timers samfunn, folk jobber til andre tider enn før, og forlanger å få handle mat når de vil. Må vi virkelig nekte folk å kjøpe et brød og en liter melk, er det mange som spør seg.

Konfliktene knyttet til «Brustadbuen» er mange, lovverket er mildt sagt diffust, og det finnes mange tolkninger av loven. Haakon Gruppen (eier av Rimi og Ica) og Bunnpris har svart politikerne med å holde åpent butikker som ligger ved t-banestajoner, rutebilstasjoner o.l. Men kan man virkelig si at de reisende har behov for bleier og frosne pizzaer på sine reiser? Et annet moment, som også kommer under samme paragraf i loven, er taxfree handlingen på flyplasser som har fungert på søndager i 20 år. Dette salget har fungert med politikernes passive velsignelse i hele perioden, men har nå kommet frem i lyset ettersom folk har funnet ut hva lovteksten sier om hva slags varer som er lovlige. Kan man virkelig selge brennevin, og mene at det er «varer beregnet på de reisendes behov»? Og det på tross av at folk ikke har lov til å åpne flaskene som de har kjøpt i taxfreebutikken på flyet.

Samtidig truer enkelte butikkeiere med å sette opp bensinpumper utenfor butikkdøren, og på denne måten få lov til å ha 150 kvm salgsflate, og likevel være unntatt fra åpningstidsloven. Det finnes også butikkeiere som har planene klare for å lage butikker på 100 kvm som har skap i veggen ut mot salgsflaten som hele tiden bli fylt på fra baksiden, og på den måten kan butikken ha alle varetyper. Det er fordi skapene ikke er en del av salgsflaten, siden de inne i veggen.

Dette er eksempler på Handelsnæringens forsøk på å omgå det lite gjennomtenkte regelverket som daværende Statsråd Brustad og hennes departement fikk Stortinget med på. Alle var da enige i at det daværende regelverket var ufullstendig og åpen for mange tolkninger. Men å erstatte den forrige åpningstidsloven med en enda mer diffus lov, er et spørsmål mellom pest og kolera. Det vi har endt opp med, sett nå i ettertid, er at handelsnæringen har fått sin Alta-aksjon, og verken politikerne eller andre makter å følge opp de kreative løsningene handelsnæringen kommer med.

Resultatet blir at Valgerd Svarstad Haugland, som nå har tatt over statsrådposten av sin forgjenger Brustad, anklager politiet for å ikke slå ned på «styggedommen», og mener at politiet undergraver demokratiet ved å ikke bøtelegge de kriminelle butikkeierne. Hva er det som undergraver demokratiet? At politikere som Svarstad Haugland vedtar lover og utarbeider forskrifter som ikke blir forstått, og som ikke lar seg praktisere, eller at en politimester sier klart i fra at han ikke har ressurser til å forfølge alle saker? Til og med politiet har problemer med å tolke lovverket. Det neste politiet venter fra Svarstad Haugland et at de blir nødt til å måle hvor langt det er fra en butikk til nærmeste bussholdeplass, eller kanskje til nærmeste campingplass. Lovverket er helt uholdbar å håndheve, og politikerne burde ta hintet når politiet nekter å håndheve det «pga. manglende ressurser».

Det jeg sitter igjen med etter å hørt argumenter for og i mot i flere måneder nå, er at å bruke så mye energi, krefter og spalteplass på noe som man i realiteten knapt greier å regulere - er meningsløst. Den eneste måten man kunne kommet seg ut av reguleringsuføret, er å innføre totallukking om søndagene, og det kommer det heldigvis aldri til å bli politisk flertall for. At politikerne greier å bruke så mye tid og energi på dette, bare undergraver folks politikerforakt.

Når skal politikerne skjønne at det er enkelte ting de ikke trenger å regulere? Hvis Herr og Fru Nordmann vil ut å kjøpe seg et brød og en liter melk på en søndag - så skal ikke Valgerd Svarstad Haugland eller hennes meningsfeller legge seg opp i det. Vær så snill KrF, nå har detaljstyringen av den vanlige mannen i gaten gått for langt.

Jeg vil bare slutte meg til det leder av drosjegruppen i Oslo Taxi med gråten i halsen sa til åpent kamera på TV2, dagen etter en kollega var blitt skutt og drept på jobb; «Mens mine kolleger blir slaktet ned på jobb, løper politikerne og politiet rundt med målebånd på Rimi».

Det kalles politikerforakt...