I vårt samfunn i dag har vi tre utøvende statsmakter. Disse er: påtalemakten, lovgivende og den dømmende makt. De til sammen kalles ofte også treenigheten. Men i våre dager begynner mange nå å snakke om en fjerde makt: Pressen! Pressen er der som en overhengende makt som ingen slipper unna. Alt som virker litt mistenkelig eller rart slås opp i aviser, eller vises på tv. Noen mener dette er bra, andre ikke. Avisene er med på å stille spørsmål om saker og ting som vedtas, dette gjør at politikerne tenker seg om en gang til, og kanskje legger frem saken på en annen, kanskje bedre, måte. Mediene har bedre tid og mulighet til å grave i arkiver og slikt enn politikere. Dette hjelper også politikerne i jobben deres. Pressen, spesielt avisene, får god kritikk for jobben de har gjort i den siste tiden. Dette sa en stortingsrepresentant til Aftenposen nå nylig. En ting som folk flest ikke liker med aviser og andre medier er deres trang til å henge ut enkeltpersoner. I de fleste tilfeller går det greit, men avisenes karakterbøker bidrar til å utvikle et snevert idealbilde av toppolitikere. Et eksempel av slik karaktersetting fikk vi da administrasjonsministeren fra 93 Oddny Aleksandersen fikk terningkast 1 av diverse løssalgsaviser. Etter en uttalelse om et visst pensjonistoppgjør, fikk hun råd av en avis om å begynne og oppføre seg som en politiker, eller søke avskjed snarest. Aleksandersen sier at det var helt feil å dømme slik. Hun sier at man ikke kan stole på disse bedømmelsene når man ikke vet hvilke kriterier de har lagt vekt på hos hver enkelt politiker.

Slike saker beviser hvor skjevt inntrykk mediene kan gi oss om vi ikke har noe innblikk i sakene. Aviser og tv viser bare sin side av saken! På en annen side kan de komme opp med sider av saker som ikke er kommet tydelig fram. Det kan være sider som noen prøver å skjule. Da er det fint å ha en slags fjerde instans som opplyser og kommer med sider av forhold som folk flest ikke vet noe om. Pressen hjelper også mange bedrifter i samfunnet vårt. Hvem har vel ikke hørt om Pampers, Always-Ultra osv. Hver dag tjener selskaper over hele verden millioner av kroner på reklame. Reklame i og utenfor media er en stor gren av verdens gang. Reklamen bidrar til og med til mye som er godt også, tro det eller ei! Det er noen som jobber med å skrive ideen til en reklame. Så må andre ta seg av den videre. Den må spilles inn, redigeres osv. Den går gjennom mange ledd og grener før den kommer i ferdig form på tv’ en vår! Altså da har den skapt arbeidsplasser, det trenger en jo!

Pressen har som regel tatt parti med en side i saken. Når det er valg, enten det er EU valg eller det er stortingsvalg har som regel mediene valgt sine partier de støtter. Dette gjør de ikke åpenlyst og rett frem. Nei, de skriver på en slik måte som vinkler saken til fordel for det de støtter. Dette gjør at en stor mengde informasjon ikke kommer ut til leserene. Man blir på en måte manipulert til å støtte den og den saken. Har man ikke hørt noe galt om noe, så er det ikke naturlig å være imot det. Heller tvert om, hvis man i tillegg da leser eller ser alle fordelene med det, er man som regel positiv til det man leser. Derfor kan det være farlig å stole på mediene. Man kan heller aldri vite om det er helt sant det en leser.

Har pressen makt? Ja, pressen har stor makt! Til en viss grad kan pressen vinkle vår tankegang når vi leser, men er dette så farlig? Jeg tror de fleste er klar over det faktum at avisen pynter på, eller unnlater å ta med sider av saker. Det gjelder bare å være kritisk til hva man leser. Når det gjelder dette med personvern, så har pressen sine etiske regler, man må bare se til a de blir noenlunde over- holdt. En slags sensurering av mediene ville ødelegge hele prinsippet. Hvis en statsansatt skulle sitt å sensurer alt som ikke er en fryd å lese om, både for enkeltpersoner og riket, så hadde det blitt for enkelt for staten å dekke over feil og uærligheter. Selv om pressen til tider kan gå over streken, tror jeg at vi i våre dagers samfunn ikke kunne klart oss uten. Hvis ingen hadde fått vite om store miljøkatastrofer, og forurensing fra skip og fabrikker, hadde det ikke vært noen miljø- organisasjoner som kunne tatt tak i problemene. Da hadde det ikke blitt lover og regler for utslipp o.l. Demokratiet trenger pressen og dens evne til å grave frem svake sider i samfunnet. Pressen er for noe!