Humor er en viktig del av alle menneskers liv. Latteren er sjelens musikk, heter det. Når vi ler lindres smerte, og vi glemmer lettere det som er vondt. Det er ved latter at mennesker er nærmest hverandre. Det er ved latter at man åpner opp sin personlighet. Latteren gjør oss glade, men kan også virke mot sin hensikt.

Humoristisk vitsing og vittige kommentarer kan grovt deles inn i to grupper: man kan le med noen, og man kan le av noen. Tyngdepunktet i dagens generaliserte sans for humor er åpenbart at man ler av noen. Satireprogrammer i TV, som NRKs Nytt på nytt og TV2s Torsdagsklubben, er eksempler på at folk flest finner denne "le av"-humoren underholdende. At vi som ler har det morsomt, er gjerne på noen andres bekostning, og i TV er det vanligvis kjendiser som får gjennomgå. At topp-politikere får stress-problemer, og at Marit Kristensen bærer noen kilo for mye, er noe de fleste er klar over. I moderne TV-underholdning blir slike ting gjerne rykket opp og eltet om men en humoristisk vinkling, for så å bli skutt mot publikum som en latterbombe. De følelsene som offeret måtte sitte igjen med etterpå, blir sjelden tatt spesielt hensyn til. Det er forutsatt at "den utvalgte" har en viss grad av selvironi. På grunn av dette blir denne humoren av mange oppfattet som som mobbing.

Håpløse sosiale situasjoner ler vi også godt av. Folk som blir fanget i sitt eget nett av løgner og bortforklaringer, eller gjør noe som de ikke på forhånd så de fatale konsekvensene av, får mange til å trekke på smilebåndene.

Sex er et tema som ofte fleipes med. Svært mange finner referanser til sex morsomme. Vitsing om dette temaet var helt fram til 70-tallet et totalt tabu, helt til humorgruppen Monty Python begynte å lage morsomheter forbundet med seksualitet i sine opptredener og kultfilmer. Dette førte blant annet til at gruppemedlemmene (som var britiske) ble nektet adgang til USA i flere år, men de åpnet samtidig veien for en helt ny type humor.

Noe av grunnen til at vi finner humor inspirert av sex så morsomt, er nok at dette er så lett å identifisere seg med. I tillegg er det antakelig kikker-instinktet, som den tyske filosofen Sigmund Freud beskrev i sine bøker, som kommer fram et kort øyeblikk.

Hva folk flest finner morsomt er nok i stor grad en trend i samfunnet. Den satiriske humoren, som er iøyefallene i vår samtids humortrend, har bare blitt godt mottatt av allmennheten i noen få år. Dette er heller slett ikke bare et norsk fenomen, og heller ikke noen som kun gjelder vestlige land. Den offentlig finansierte TV-kanalen i Irak har i lengre tid brukt satire-komikk som underholdning. Her henges både Tony Blair og George W. Bush ut og herses med for alt de er verdt.

Hva man finner morsomt, avhenger trolig også av hvilken generasjon eller samfunnsgruppe man tilhører. En tenåring har sjelden samme sans for humor som sin bestemor, og en industriarbeider ler nok av andre ting enn en høyt utdannet lege. Det er klasseskiller også i humoren, sel om også disse blir mer og mer utvisket.

Grensene for hva man ler av blir stadig tøyd, og om den komiske strikken noensinne ryker, kan ingen svare på. At komikere som Otto Jespersen er medstyrmenn i denne utviklingen, er det vel liten tvil om. Humor-stunts som flaggbrenning og rasistiske spekulasjoner har satt komikeres atferd på nasjonal dagsorden mer enn én gang. Gjør en politiker noe dumt, kan han være sikker på å få høre det både tre og tyve ganger. I hvilken grad dette var grunnen til Tore Tønnes dramatiske bortgang er vanskelig å si - men fenomenet har tidligere blitt slående illustrert med en gul kylling direkte på TV2-nyhetene, selv om budskapet av mange ble totalt mistolket.

Humor er et viktig og kraftfullt våpen i det moderne informasjonssamfunnet, og hvor langt grensene for hva man spøker med kan (og bør) tøyes, avhenger av hvor løssluppet samfunnet er generelt. Mediene, og i stor grad medienes humorinnslag, kan derfor karakteriseres som det moderne samfunnets gapestokk.