Alle har vi drømmer. De fleste lar de forbli i sitt utopiske stadium, andre realiserer dem i ekstreme aktiviteter. Psykologen Maslow studerte menneskers behov og delte de inn i sin berømte pyramide. Behovet for selvrealisering topper pyramiden, og inntreffer ikke før de andre behovene er tilfredsstilt. Begrepet spenner vidt og er derfor avhengig av den enkeltes innstilling til livet. Min mor synes livet er spennende nok som det er, jeg søker etter mer.

Spenningen er en sentral årsak til at mennesker bedriver ekstremsport. Ettersom tærtiernæringen vokser, tilbringer stadig flere dagene innendørs i trygge, beskyttede omgivelser. Informasjonsteknologien har ført oss inn i en ny, virtuell verden. Barna leker ikke ute lenger, de sitter inne og ser på TV eller spiller dataspill. Tilværelsen er ikke nødvendigvis kjedelig, men langt fra spenningsfull. Jo mer vi fordyper oss i det daglige innelivet, jo sterkere trenger savnet etter naturen seg fram hos noen av oss.

Savnet etter å oppleve en vakker dag på fjellet. Savnet etter å dykke ned til havets uoppdagede verden. De fleste ekstreme idretter handler om naturen. Utøverne søker etter den ultimate naturopplevelsen hvor alt annet blir uvesentlig. Nytelsen av å utfordre den intense primitiviteten. Spenningen i å bevege seg på grensen mellom lykkerus og fortapelse.

Den tredje sentrale tiltrekningsfaktoren er frihet. Frihet handler om å ikke la seg fange. Det være seg markedskreftene eller medmenneskelig press. Frihet til selv å velge betingelser, regler og mål. Ekstremsport er en form for egoisme. En koker verden ned til seg selv og oppgaven som ligger der og venter. I den frie verdens ånd er det fremhevelsen av individet som står høyest. De individuelle idrettene har blomstret de siste åra, og utviklingen går hele tiden mot det ekstreme. Men hvor idrettsforbund setter grenser i mange idretter, er det fantasien og naturen som setter grensene for millennilumsgenerasjonen.

Det, eller ”generasjon y”, er stempelet sosiologene har valgt. Arvtagerne etter ”generasjon x” er kjøpesterke, lekende og krevende mennesker. De er kritiske til nedarvet autoritet og stivbeint underholdning. Amerikanerne blant dem setter X-games foran Superbowl, finalen i amerikansk fotball. Lekene premierer spektakulære, individuelle prestasjoner i grener som BMX, brettsport og ski. Mange så idrettskarrieren gå i vasken da treeren i norsk gjorde at foreldrene satte foten ned og dem foran pulten. Disse har fått føle hvordan det er å ikke strekke til. For en frikjører på toppen av et urørt fjell, handler det ikke lenger om å strekke til. Opplevelsen er hans alene, og presset utenfra forsvinner.

Samfunnet bør akseptere og respektere alle former for idretter på samme måte som vi respekterer hverandre. I norsk natur gjelder allemannsretten. Noen velger å se den gjennom bilvinduet, andre utfordrer den. Tidligere hadde samfunnet et praktisk behov for mennesker som torde å strekke grenser. I dag er ekstremsport sett på som unødvendig og har vanskeligere for å bli akseptert. Jeg velger å ta for meg frikjøring på snø, som jeg har fattet interessen for de siste to årene. Andre ekstremsporter krever andre tiltak, men generelt for alle er at forbud er et korttenkt og dårlig tiltak.

De fleste sportsgrener er farlige hvis man dyrker dem i ekstrem grad. Den største faren vil alltid være uvitenhet. Mange som driver ekstreme aktiviteter er ressurssterke personer med høy utdanning og en hektisk hverdag. Ved å se døden i hvitøyet og ta de fysiske utfordringene, blir kontroll, kompetanse og konsentrasjon satt på en etterlengtet prøve.

Professor ved Norges Idrettshøyskole Gunnar Breivik har forsket på personligheter som velger ekstremsport i mange år. Det viser seg at noen av oss utvikler et spesielt adrenalin som gir et kick ved ekstremiteter. Ekstremsport er en positiv måte disse kan få utløp for dette behovet. Et forbud vil i verste fall tvinge disse til andre ekstremiteter som vold eller narkotika.

Hovedproblemet ved frikjøring er stadige snøskred. Senest i fjor hadde vi et skred som medførte dødsfall i Kvitfjell. Redningsaksjonene som iverksettes for å gjennsomsøke skred er dyre. Store mannskap, hunder, scootere og helikopter må settes inn, og oppgaven blir som regel å finne likene. Bare halvparten av de som begraves i et skred overlever.
Det er ikke riktig at alle skal betale for slike redningsaksjoner. Det økonomiske bør forsikringsselskaper ta seg av. Viktigere er livene til redningspersonellet. Disse risikerer sitt eget liv, men de gjør det frivillig. De har forståelse for den forulykkede, men savner kompetanse og respekt for naturen. Det er her samfunnet kan og bør hjelpe til.

Kvitfjell Alpinsenter valgte å forby frikjøring etter to store ulykker. Dette er holdningen frikjørere møter i Norge i dag. Jeg har forståelse for at Kvitfjell valgte den letteste veien ut, men savner en møtende hånd for å forhindre gjentagelser i fremtiden. Både kunnskap og sikkerhetsutstyr er veldig dyrt i Norge. For en sekk, skredsøker, spade og søkestang må en ut med rundt 5000 kroner. Skredkurs arrangeres jevnlig, men koster 1300 kroner per person. Nettopp av denne grunn skjer mange ulykker like utenfor heisanleggene av personer uten tilstrekkelig kunnskap og utstyr.

Frikjørere lever for friheten ved å mestre sin sport i fri natur. Med denne store friheten følger også et stort ansvar. Et ansvar for deg selv og for andre. En skal ikke glemme familie og venner som venter engstelig hjemme, og hvilken sorg og uhygge som oppstår ved en ulykke. Ved å regulere frikjørernes muligheter vil friheten og ansvarsfølelsen forsvinne. Et totalforbud vil bare flytte frikjørerne til vanskeligere tilgjengelig terreng. Derimot vil en økning av ansvarsfølelsen og kompetansen føre til mange færre skred og ulykker.

Det er viktig for skianleggene å opparbeide seg respekt hos frikjørerne. I Alpene brukes flaggsystem for nivået av snøskredfare, og farlige skavler sprenges flittig i kontrollerte ras. Ved å ta etter sine storebrødre, vil norske alpinanlegg kunne opprette nødvendig respekt for et samarbeid. En dialog hvor kunnskap, behov og erfaring kan flyte fritt.