Med grunnverdier menes varige verdier i samfunnet. Verdier som samfunnet er bygget på. I Norge er det mange grunnverdier.

 

Den norske Grunnloven, av 1814, er et uttrykk for de verdier det norske samfunnet er bygget på. Den er skrevet med utgangspunkt i den franske revolusjonen i 1789, og USAs uavhengighetserklæring av 1772. Det de fleste forbinder med den franske revolusjonen er slagordet ”Frihet, likhet og brorskap”. I USAs uavhengighetserklæring står jo den kjent setningen ”We hold it as selfevident that all men are created equal”, som betyr: ”Vi betrakter det som en selvinnlysende sannhet at alle mennesker er skapt like”. Vi ser at prinsippet om likeverd er et av det viktigste prinsippene både i Frankrike og i USA. Slik bør det også være, mener jeg.

 

En av de viktigste grunnverdiene i samfunnet er demokratiet. Ordet demokrati kommer av de latinske ordene ”demo” og ”krati”. Demo betyr folk, og krati betyr styre. Altså folkestyre. Dette er en styreform, som gjennom stemmeretten, gir folket avgjørende politisk innflytelse. Men vi kan jo ikke ha folkeavstemninger om alt, så derfor velger vi representanter for folket til å styre landet. Makten i Norge er fordelt mellom tre instanser; den lovgivende, den utøvende, og den dømmende makt. Dersom all makt samles hos en instans vil det sannsynligvis utvikles despoti. Makten må desentraliseres på en slik måte at forskjellige instanser kan kontrollere hverandre. Disse tankene har hatt stor betydning i Norge, og de ligger til grunn for den organiseringen av staten som ble gitt i Grunnloven.

 

Et annet viktig prinsipp i Norge er statskirken. Staten og kirken er ett. Norge er et kristent land, i hvertfall på papiret. Dette vises blant annet i flagget, som har et kors som hovedsymbol. Det er skolegudstjenester i grunnskolen, og inntil for 6-7 år siden var det kristendomsundervisning i skolen, men er det slutt på nå. Nå heter faget ”Kristendom med Religions og Livssynsorientering”, ofte forkortet til KRL. Her lærer elevene om forskjellige religioner og ulike livssyn, og får ingen spesiell opplæring i den kristne tro. Det er færre og færre nordmenn som regner seg som personlig kristne. Vi har en statskirke i Norge, men vi har også full religionsfrihet. Det betyr at du har frihet til å tro og praktisere troen din, eller å være ateist, det vil si gudsfornekter, eller agnostiker, en som verken benekter eller hevder at det finnes en gud.

 

Ytringsfrihet er også en av våre grunnverdier. Dette gir folk rett til å mene og si hva de vil, uten å kunne straffes for det, innenfor visse grenser. Det er ikke lov til å komme med kjønnsdiskriminerende, rasistiske eller blasfemiske uttalelser, eller annet som virker krenkende eller truer noens sikkerhet. Dette innebærer at folket lett kan si fra hvis de mener noe er galt. Mediene sensureres heller ikke på samme måten som i mange andre land. Vi har pressefrihet i Norge. Det betyr at mediene kan skrive hva de vil, men de overvåkes av PFU – Pressens Faglige Utvalg. PFU sørger for at ”vær varsom-plakaten” følges es. Vær varsom-plakaten oppfordrer media til å følge god presseskikk. De har ikke lov til å komme med feilaktige uttalelser, eller uttalelser som er i strid med loven. Men utsagn som er riktige kan ofte føles like belastende som uriktige, selv om de ikke er direkte ulovlige. Dette er det mange eksempler på, og her er det også stor forskjell på hva folk må tåle fra media.

 

Det er jo slik at offentlige personer må tåle mer fra media enn ”mannen i gata”. Hvis statsministeren kjører for fort, får han jo en voldsom medieomtale, og det er ikke noe vi reagerer nevneverdig på, men hvis nabo Fredriksen en vakker dag smilte mot deg fra forsiden av VG fordi han hadde trådt litt hardt på gasspedalen, så hadde du sannsynligvis satt morgenkaffen i halsen. Er det sånn vi vil ha det? Jeg mener det er greit nok at media slår opp sånne saker hvor kjente personer er involvert. Det viser egentlig at det ikke er greit å kjøre for fort selv om du sitter litt høyere på strå enn andre, samtidig som jeg også ser det negative i det. Hvis det kommer tilstrekkelig med sånne smådrypp hver gang du gjør ett eller annet, så er jo det en enorm belastning, både på deg selv, familie og venner. Det er et vanskelig tema, men veldig interessant å diskutere.

 

Som jeg har nevnt tidligere er likhet og frihet også viktige grunnverdier i Norge. Likeverd gir alle de samme rettigheter og plikter, uansett bakgrunn, utdannelse, kjønn, hudfarge, seksuell legning, inntekt osv. Det er likhet for loven, ingen skal dømmes strengere eller mildere for en forseelse hvis de har sort hud, masse penger eller er buddhister. Dette praktiserer ikke fullt ut, men det har bedret seg de siste årene. Full likestilling vil vi vel aldri oppnå. Vi er forskjellige, og det må vi ta hensyn til. Vi har frihet til å gjøre stort sett hva vi vil, så lenge vi holder oss innenfor loven.

 

Normer er også viktige i det norske samfunnet. Det er alle disse uskrevne reglene vi lever etter. Normene er en rettesnor for hvordan vi bør te oss for å passe inn i samfunnet. Normene varierer veldig fra kultur til kultur. I Norge er det for eksempel veldig uhøflig å la det ligge igjen mat på tallerkenen, mens i Kina betyr det å legge igjen matrester på tallerkenen at nå er jeg mett, det var deilig mat. Eller et annet eksempel: i Norge er det vanlig for jenter å gå med bikini på stranden, mens i andre land blir en jente som viser seg i noe annet enn heldekkende klær, sett på som hore. For å fungere i det norske samfunnet trenger man gode sosiale antenner for å forstå hva som ”passer seg” i forskjellige situasjoner. Jeg tror at grunnen til at mange ruser seg (og da tenker jeg mest på alkohol, narko osv) er at de ønsker å flykte fra sine egne normer. De kvitter seg med hemninger og nyter det å ikke ha ansvar, det å kunne gjøre nesten hva du vil, uten å nødvendigvis måtte svare for det etterpå. Det er jo greit å skylde på at ”jeg var nok litt full”, men jeg mener at man aldri kan skylde på at man var full, fordi det er galt å drikke så mye at du mister dømmekraften. Du må alltid kunne stå til ansvar for det du gjør.

 

Noe av det jeg synes det er mest spennende å prate om og diskutere, er etikk. Etikk er hva som er rett og galt, ikke i følge loven, men i følge din egen samvittighet. Dette gjelder de fleste av avgjørelser vi må ta. Skal jeg gi setet mitt til den gamle damen med krykker og vondt i ryggen, eller skal jeg sitte selv? Skal jeg gi penger til Kreftforeningen, eller skal jeg kjøpe meg en ny mobil, når den gamle egentlig er like fin? Skal jeg komme med en slengbemerkning når en i klassen sier noe galt eller ikke? Etikken gjelder også de litt ”større” spørsmålene, som: Er det greit med sex før ekteskapet? Hva mener jeg om abort? Rett eller galt? Hva med utroskap, prevensjon, banning, skilsmisse? Jeg tror det er viktig å tenke gjennom disse spørsmålene, og ta et klart standpunkt. Hvis du har bestemt deg på forhånd for at du ikke skal drikke, så er det mye lettere å si nei. Hvis du ikke har satt grenser for deg selv ennå, når skal du da sette grensene? Etter en øl? To? Fem? Det er lettere å stå imot press hvis du har et klart standpunkt, enn hvis du begynner ”men jeg hadde egentlig ikke tenkt til å røyke, fordi at…eh, det er vel ikke så lurt, og…ja, kanskje et trekk da…eller to…”

 

Det er ikke lett å sette grenser for seg selv, men det er fullt mulig. Men så kommer jo det problemet at det som virker riktig i en situasjon, virker galt i en annen situasjon. Da må vi må bare føle hva som er riktig å gjøre. Noe av det fineste vi mennesker har er samvittigheten. De aller fleste har evnen til å føle hva som er rett og galt, men om de lytter til samvittigheten sin, er en annen sak.

 

Generelt vil jeg si at i Norge er vi veldig liberale på mange områder. Vi har selvbestemt abort, de fleste har hatt flere partnere før de gifter seg, og skilsmisser er allment akseptert

 

Dessuten synes jeg at endel nordmenn mangler elementær folkeskikk. Et eksempel er Otto Jespersen som praktisk talt ber oss spleise på en leiemorder for å fjerne ”problemet Bondevik”. Dette er fullstendig respektløst, og det sier jo en del om det norske folk, at vi synes dette er bra underholdning! Torsdagsklubben har, så vidt jeg husker, mellom 700 000 og 900 000 seere hver uke. Da er det noe galt med moralen til folk, mener nå jeg. Kanskje det er meg det er noe galt med, men jeg ser virkelig ikke morsomheten i slike utsagn. Jeg tror ikke det er mange land som hadde godtatt noe slikt. I de fleste tilfeller hadde det fått alvorlige konsekvenser å komme med en sånn uttalelse i all offentlighet.

 

Noe annet som har med moral å gjøre er spørsmålet om vårt forhold til loven. Dette med å bryte loven når du vet at det ikke blir oppdaget, eller når det er svært liten sjanse for å bli oppdaget? Det er jo galt, men veldig mange gjør det. De lytter ikke til samvittigheten sin. Da tenker jeg på dette med å stjele, lyve, snyte på skatten, smugle, mobbe osv. Jeg fant en lommebok med over tusen kroner i en gang. De lå på sykkelstien rett foran meg. Det var mørkt, og ingen ville merket om jeg tok pengene og deretter kasta lommeboka i en søplekasse. En liten del av meg hadde naturligvis veldig lyst på pengene, men her ropte samvittigheten min et rungende nei. Jeg tok med lommeboka hjem, og ringte til eieren. Hun ble kjempeglad, og det føltes godt å gi lommeboka tilbake. Jeg vet at hvis jeg hadde stjålet de pengene, så hadde jeg fremdeles, åtte år senere, fått vondt i magen bare ved tanken på det.

 

Men hva med å unnlate å fortelle noe? I de fleste tilfeller er det ikke direkte ulovlig, men er det ikke like galt allikevel? Eller å bare si halve sannheten? Jeg mener det kan forsvares i en del tilfeller. Hvis min venninne har kjøpt en genser som jeg ikke synes hun kledde i det hele tatt, og hun spør meg hva jeg synes, så har jeg et dilemma. Jeg vil jo ikke såre henne ved å buse ut med hva jeg egentlig mener. Ei heller vil jeg lyve henne rett opp i ansiktet. I en slik situasjon ville jeg nok rodd meg i land med et svar av typen: ”den fargen der kledde du veldig bra”, eller noe lignende. Her kommer begrepet ”hvit løgn” inn. En hvit løgn er lett å ty til av og til, og ofte får det ingen konsekvenser heller. Og det er jo lettere å si at bussen var forsinka enn at du egentlig forsov deg. Her har sannheten ingen stor betydning, hovedpoenget er jo at du kom for seint til skolen, men er det greit å lyve av den grunn? Jeg mener at dette er galt. Dessuten vil slike småløgner gjøre at du aksepterer stadig grovere løgner fra deg selv.

 

Som en illustrasjon vil jeg fortelle en liten historie; inne i alle mennesker er det en stor stjerne, med skarpe tagger. Hver gang vi bevisst gjør noe galt, og overhører den innvendige stemmen som sier fra, så dreier stjerna en hel omgang rundt. Den risper opp sår inne i oss. Dette kan gjøre veldig vondt. Men hver gang vi velger å overhøre stemmen, skjer oe annet også. En liten bit av de skarpe stjernetaggene brytes av. Neste gang stjerna dreier rundt gjør det ikke like vondt. Tilslutt er stjerna blitt rund. Vi merker ikke lenger at den dreier rundt. Da har vi mistet noe av det fineste vi har, nemlig samvittigheten, evnen til å føle om noe er rett eller galt.

 

I løpet av de siste tiårene er Norge blitt et mer og mer flerkulturelt land. Det har kommet mange innvandrere, og disse har ofte en helt annen kultur og et annet sett med normer enn det vi er vant til. Jeg tror at alle kulturer har både positive og negative sider, og alle har noe positivt å tilføre det norske samfunnet. Det er så mange forskjellige innvandrergrupper, at jeg ikke vil trekke noen generell konklusjon om hva vi kan lære av innvandrerkulturer. De fleste innvandrerne i Norge i dag er jo fra Sverige, Danmark eller USA, og de har jo ikke så veldig forskjellig kultur fra oss. Noen forskjeller er det naturligvis, men det blir ingen store konfrontasjoner når disse kulturene skal leve side om side.

 

Men hva kan de da tilføre oss?

Særlig når det gjelder moral og etikk, så tror jeg at andre kulturer har mye å tilføre det norske samfunnet, for eksempel dette med respekt for eldre. I mange kulturer blir de eldre lyttet til, og vist respekt, mens her i Norge, heller vi mer mot ”gamle, senile tullinger-holdningen”. Også når det gjelder hvordan menn og kvinner bør leve sammen, så tror jeg at vi kanskje kunne ta litt lærdom av andre kulturer. Når det gjelder alle disse spørsmålene om sex før ekteskapet, synet på abort og skillsmisse osv, synes jeg vi har en del å lære. Jeg synes det er ille at det utføres over 15 000 aborter i Norge hvert år, og at bortimot 50 % av alle ekteskap ender med skillsmisse. En annen ting vi kan tenke på er hvor utbredt Janteloven er i Norge. De fleste mennesker her klarer jo ikke å ta imot ros engang, de begynner å bortforklare at de har gjort noe bra! Her kan vi nok lære mye av amerikanerne. De har selvtilliten i orden, og de har tro på seg selv. Det kan vel bli litt for mye av det gode til tider, men jeg tro ikke at nordmenn hadde hatt vondt av litt mer selvtillit, og litt mer tro på seg selv.

 

Noe annet som innvandrerne har ført med seg er økt toleranse. Det er jo ikke til å komme utenom at nordmenn generelt er ganske reserverte ovenfor fremmede, særlig hvis de snakker litt gebrokkent, og er mørke i huden. Dette bedrer seg sakte men sikkert, særlig i de litt større byene. Min erfaring er at folk generelt er noe mer skeptiske til fremmede kulturer på landsbygda. Jeg kommer jo selv fra ”landsbygda”, og jeg ble veldig overrasket da jeg oppdaget at halvparten av den nye klassen min på Treider besto av mennesker som ikke er etniske nordmenn. Gjennom hele grunnskolen, pluss året på Folkehøgskole, har jeg kun gått i klasse med èn fremmedkulturell elev. Det var uvant, men også positivt å bli kjent med så mange ulike kulturer som de jeg er blitt kjent med nå.

 

Generelt tror jeg at økt innvandring har tilført det norske samfunnet mye positivt, men det er viktig at vi hele tiden har en levende debatt om hvilke verdier som er viktige for samfunnet vårt. Bare på den måten kan vi finne et verdigrunnlag for samfunnet, som de fleste kan føle seg vel med.